Afrikansk vår i 2017?

En rekke protester og massemobiliseringer fant sted på det afrikanske kontinentet i 2016. Ser vi nå de tidlige knoppene av vår i en rekke land som har vært preget av autoritære regimer?

Den arabiske våren startet som folkelige opprør mot de sittende regimer. I de ulike landene hadde protestene svært ulike utfall. Det ser vi resultatene av i dag.

I flere afrikanske land krever nå innbyggerne demokrati og, i mange tilfeller, statsoverhoders avgang. Sør Afrika, Zambia, Kenya, Zimbabwe og Etiopia er bare noen av landene der det har vært protester.

Mobilisering på sosiale medier

Analytikeren Eva Nolle i Falkensteyn GmbH forklarer i International Policy Digest at den økende folkelige mobiliseringen henger sammen med en voksende middelklasse i Afrika: «I globaliseringens tid, har det blitt lettere å sammenligne sin egen situasjon med andre land». Middelklassen ser i større grad myndighetenes svakhetene og begynner å si fra om det.

Nolle referer til det pan-afrikanske nettverket av forskere «Afrobarometer». De har funnet ut at bare 40 prosent av innbyggerne i 36 afrikanske land mener det siste valget i sitt land var fritt og rettferdig.

I og med at de ikke tror det nytter å stemme ved valg, leter innbyggere etter andre måter å uttrykke sin misnøye på. Det finner de blant annet på sosiale medier, skriver Nolle.

Som i den arabiske våren, har det bevegelsene spredt sitt budskap gjennom sosiale medier. Emneknaggen #Zumamustfall har siden 2015 vært brukt i angrep mot den sør-afrikanske presidenten Jacob Zuma, som har gjort seg upopulær ved blant annet å bruke millioner av dollar til renovasjoner av sitt private hjem.

Emneknaggen #TakeBackKenya blir brukt av bevegelsen som forsøker å få bukt med korrupsjon i Kenya. Innbyggerne har varmet opp til valget i august 2017 med en rekke protester. Noen av dem har ført til voldelige sammenstøt mellom protestantene og politi.

• LES MER: Afrikanske ledere klamrer seg til makten

Protester mot enmannsvelde

Flere subsahariske land er preget av enmannsvelde. I dag, tirsdag, fyller en av kontinentet mest notoriske diktatorer 96 år. Robert Mugabe har vært president i Zimbabwe siden 1987.

Innbyggerne i Zimbabwe tok til gatene i sommer. De protesterte under emneknaggen #ThisFlag. En bevegelse som kaller seg #Tajamuka lover å organisere store protester også i 2017. Målet er å få avsatt Mugabe.

Et annet statsoverhode som har styrt sitt hjemland Gambia med jernhånd siden 1994, måtte nylig gå av. Gambierne ønsket seg Adama Barrow som ny president. Yammeh klamret seg til makten og nektet å ga av, men måtte tilslutt gi opp. Den 18. februar fikk Gambia ny president for første gang på over to tiår.

Frykter konsekvensene

Til tross for kraftfulle protester mot diktatorene både i Zimbabwe og Gambia, er det ikke like lett for alle å henge seg på. I Zimbabwe lever folk under de verste økonomiske forholdene landet har hatt siden 2009. Med høy inflasjon og mangel på penger i landet, går en store deler av innbyggernes dager til å stå i kø for å ta ut det daglige maksimumsbeløpet. Ifølge analytiker Nolle har innbyggerne liten tid til andre ting.

I Gambia hadde muligvis flere tatt til gatene for å protestere mot at Yahya Jammeh nektet å akseptere nederlaget, hvis ikke presidenten lovet å ikke tolerere protester. Mange gambiere forholdt seg tause i frykt for å bli møtt med vold.

De samme mekanismene finnes også i andre land, som eksempelvis Etiopia, skriver analytiker Eva Nolle. Hun sier også at i man i Sør Afrika og Kenya sliter med å mobilisere en «kritisk masse», og at protestene ennå ikke har gjennomslag.

Derfor er hun skeptisk til om bevegelsene vil ha de samme effektene som den arabiske våren. Allikevel spår hun:

«Landene sør for Sahara opplever et paradigmeskifte der befolkningen er i ferd med å frigjøre seg selv, og ta makten de har krav på. Ettersom de demokratiske prosessene er svekket, vil de se etter alternative ruter gjennom protester og opprør».