Annonse
Akson
Akson-saken: Lettvint å be om gransking
I stedet for å be om gransking hver gang en sak kommer feil ut, vil det kanskje være nyttigere for politikerne å bruke sin makt til å endre rammene for privat-offentlig prosjekt-samarbeid, skriver Øystein Blymke.
Annonse
Øystein Blymke er tidligere ekspedisjonssjef i Justisdepartementet.
SYNSPUNKT. Det store nasjonale, digitale helseregisterprosjektet Akson er ute i hardt vær for tiden. Aftenposten har gjennom måneder omtalt Akson som et prosjekt preget av mangler og uregelmessigheter, kanskje også av ulovligheter. Direktoratet for e-helse og deres bruk av private konsulenttjenester har fått sitt pass påskrevet. De har utvist dårlig rolleforståelse, og liten evne til å organisere prosjektsamarbeidet i tråd med gjeldende regelverk, hevdes det
Hva galt har så helsebyråkratene og privatkonsulentene egentlig gjort?
Akson-prosjektet er ikke det første offentlige IT-prosjekt som har blir kritisert nord og ned. Av politikere så vel som av media, professorer og andre eksperter. Kritikk for en uhemmet konsulentbruk, og slett prosjektstyring.. Kritikk fra politikere som riktignok kan ha vært med på å vedta både Akson og andre ambisiøse IT-prosjekt, men som likevel mener de er i sin fulle rett å kritisere de byråkrater og de private konsulenter som er satt til å realisere deres politiske prosjekt-ambisjoner.
For å slippe å ta standpunkt velger ofte politikeren å be om «granskning» av hele prosjektforløpet
En gjentagende politiker-kritikk har vært kravet om en større bruk av egen statlig arbeidskraft, og dermed mindre bruk av fordyrende private konsulenter. Det spørsmål kritiske politikere behendig unngår å stille seg selv, er om prosjektet i det hele tatt kunne vært gjennomført uten den omfattende bruk av private konsulenter. Med de kvalitets- og kompetansekrav som politikerne selv stiller til statlige prosjekter og utredninger vet de utmerket godt at kjøp av «rådyre» advokattjenester, IT-tjenester, OU- tjenester og andre markedsstyrte tjenester, nærmest er uunngåelig. Etterspurt kvalitet og fremdrift lar seg kort og godt ikke fremskaffe kun ved bruk av faste stillinger på statens lønnsregulativ.
Så kan selvfølgelig politikerne synes det er trist og leit at embets- og tjenestemenn- og kvinner i staten ikke har den etterspurte prosjekt-kompetanse. Men, de samme politikerne vet også at et departement eller et direktorat som setter seg som mål å matche det private markeds spisskompetanse, ikke engang er verd å tenke på. Derfor blir det også litt pussig at enkelte politikere samstemmer i beskyldninger om at direktoratsledelsen ikke ser den uheldige rolleblanding, eller den samrøre det hevdes å være med det private konsulentmarkedet.
Politikerne skal imidlertid ikke gå av veien for å kritisere, hverken helsebyråkrater eller samarbeidende privatkonsulenter. Men de bør kanskje være litt mer forsiktig med å spekulere i de motiv og beveggrunner som det insinueres at det kan ligge i privat-offentlig prosjektsamarbeid.
I Aftenpostens Akson-artikkel 21. desember uttaler en av landets fremste eksperter på anskaffelser at kontrakter kan være inngått i strid med regelverket, mellom Direktoratet for e- helsetjenester og konsulentfirmaet. En slik juridisk begrunnet oppfatning deles naturlig nok ikke, hverken av direktoratsledelsen eller av konsulentfirmaet og da blir fort spørsmålet: Hvem skal politikeren velge å tro på, eller hvilke faglige vurderinger er det grunn til å ha størst tillit til? Til direktoratledelsen eller til den eksterne juridiske eksperten?
For å slippe å ta standpunkt velger ofte politikeren å be om «granskning» av hele prosjektforløpet - fra a til å, og med påfølgende stortingshøring, og kanskje en Riksrevisjons-gjennomgang til slutt, for å avrunde det hele. Nytteverdien og resultatet av slike omfattende «granskningsprosesser» blir det sjelden stilt spørsmål ved. Det kan gjerne være nok for politikeren å vise til at det, på hans eller partiets vegne, ble tatt et nødvendig initiativ til en granskning av «saken»
I stedet for å «granske» alle statlige prosjekt man mener har kommet galt ut, vil det kanskje være mer nyttig og regningssvarende å bruke sin politiske makt og innflytelse til å endre de organisatoriske og juridiske betingelser som man i dag mener er gjeldende for privat-offentlig prosjekt-samarbeid, og som man mener fører galt av sted.
Som politiker bør man spørre seg: Hvorfor har det kunnet bli slik at staten betaler en advokat det mangedobbelte av hva en topp-embetsmann vil koste staten for å skrive en tilsvarende juridisk betenkning eller prosjektutredning? Eller hvorfor det har blitt slik at vi må hyre inn private IT-konsulenter i hopetall – konsulenter som kan tjene fem-gangeren mer enn den statsansatte konsulentkollega som privatkonsulenten deler kontor med?
Både staten (direktorater og andre myndigheter) og det private konsulent-/advokatmarkedet må ta inn over seg kritikk fra både politikere, presse og akademia. Men kritikken blir fort et slag i luften hvis den ikke også fokuserer på betydningen av økt tillit, troverdighet, kompetanse- og kvalitetskrav i de omtalte samarbeidsprosjektene. Kritikken mot Akson har i sjenerende grad kun vært rettet mot jakten etter syndebukker, og skyldkasting på helsebyråkrater eller på privatkonsulenter.
Hva om den politiske kritikken også kunne inneholde en snev av evne til å lytte, og ha tillit til hva direktoratsledelsen har å si? Når den for eksempel sier at den har gjort alt i henhold til regelverket for å sikre sterk styring og kontroll av konsulenter og leverandører. Hva med å vise litt mer tillit til at helsebyråkrater og seriøse private konsulenter kanskje har og tar et like redelig og oppriktig helsepolitisk ansvar for et godt gjennomført prosjekt som de selv har.
Tillit er og blir avgjørende
Professor Tina Søreide ved Norges Handelshøyskole blir av Aftenposten bedt om en kommentar til Akson-saken. Det kan virke lite tillitsvekkende sier hun, dersom det ikke er tydelig om man står overfor en konsulent eller en offentlig ansatt. Og hun legger til: «Saksbehandlere i et direktorat gjør skjønnsbaserte vurderinger innenfor regler forankret i et demokratisk system. Private aktører har ikke den samme rollen. De utfører oppdrag mot betaling og har et mer snevert ansvar».
Kloke ord så langt jeg med min statsvitenskapelige bakgrunn kan bedømme professorens ord. Ord med et meningsinnhold som det er all mulig grunn til å tro at også fast ansatte linjeledere i Direktoratet for e-helse, og private samarbeidende konsulenter er seg fullt ut bevisst, og ønsker å etterleve etter beste evne.
Vil du holde deg oppdatert på ledelse og arbeidsliv? Prøv et abonnement på Dagens Perspektiv, eller vårt gratis nyhetsbrev.
