Synspunkt
– Aktørmangfold styrker velferdsstaten
Monopol på offentlige tjenester er feil politikk når det norske samfunnet møter et velferdsgap som blir større og større, skriver administrerende direktør Vibeke Hammer Madsen i Virke.
Vibeke Hammer Madsen er administrerende direktør i Hovedorganisasjonen Virke. Les flere av hennes synspunkt her.
SYNSPUNKT: Et mangfold av tjenestetilbydere er helt nødvendig for innovasjon og effektivisering i offentlig sektor. I dag er det stort rom for at private tjenestetilbydere, ikke minst ideelle, kan gjøre mer. Velferdsgapet er et begrep vi må venne oss til, først som sist. Lavere oljeinntekter og tiltakende vekst i velferdstjenester som følge av en aldrende befolkning, er Norges største fremtidsutfordring. Dessverre har vårt politiske system ennå ikke funnet løsningen.
Produktivitetskommisjonen har beregnet et effektiviseringsbehov på 0,35 prosent per år i offentlig forvaltning dersom velferdsgapet skal dekkes uten at velferdstilbudet svekkes. Politikere og byråkratiets ledere setter sin lit til effektiviseringsmål, og denne regjeringen har forsøkt seg på flere grep. Noen lykkes, særlig på digitaliseringsfronten, andre innebærer at oppgaver flyttes rundt i forvaltningen uten stor effektiviseringsgevinst, og noen blir skutt ned i Stortinget, demonisert med sentraliseringsmerkelapp. Resultatet så langt er likevel at offentlige utgifter fortsetter å øke mer enn inntektene, og det blir stadig flere ansatte i etatene.
Etatene og kommunene behøver ikke stå alene med sine effektiviseringsmål. De kan få hjelp fra privat og ideell sektor. Produktivitetskommisjonen peker på at det vil være effektiviseringsgevinster å hente ved å slippe til flere private tilbydere av tjenester, innenfor en rekke bransjer og områder. Det har Virke fått bekreftet med en rapport vi har fått utarbeidet fra Oslo Economics, som har analysert et bredt spekter av tjenester, fra regnskap, innfordring og callsentertjenester til servering/kantinedrift, treningstilbud, sykehjem og hjemmetjenester. På alle områder kan det defineres en samfunnsøkonomisk gevinst av å slippe til flere private tjenestetilbydere. Likevel er den private andelen av tjenestene som utføres gjennomgående lav, mellom 0 og 15 prosent. Dessverre er andelen også på vei ned i mange kommuner.
Totalt kunne oppgaver for om lag 500 milliarder kroner vært satt ut til private, ifølge Oslo Economics. Bare for hjemmetjenestene er det synliggjort et besparelsespotensial i størrelsesorden fire milliarder kroner. På sykehjem bruker det offentlige 45 milliarder kroner hvert år, men den private andelen er bare på 12 prosent. Et tall som er for lavt, når så mange kvalitativt gode ideelle og andre private tilbydere ønsker å bidra mer. Omsorg +, et tilbud som retter seg mot folk over 67 år med større behov for trygghet, aktivitet og sosialt samvær, ble utviklet av Kirkens Bymisjon i Oslo. Et konsept som viser hva private og ideelle bidrag kan føre til.
Etatene og kommunene behøver ikke stå alene med sine effektiviseringsmål
Gevinsten av å la private levere flere tjenester på områder som offentlig sektor i dag dominerer, består ikke bare av økonomiske besparelser, men også av økt kvalitet og brukertilfredshet. Flere tilbydere betyr flere kloke hoder og skapende hender som kan utvikle nye og bedre tjenester. Noen har sin styrke i å utvikle nye plattformer basert på ny teknologi, andre har sin styrke i nærheten til brukeren, som ideelle er kjent for. Noen overfører erfaringer fra andre områder og noen kombinerer nytt og gammelt. Det er dette mangfoldet som er nødvendig for å skape innovasjon. Det trengs innenfor hele tjenestesektoren. Med en aldrende befolkning trengs det særlig innen omsorg.
I juni besøkte jeg flere ideelle helsevirksomheter i Bergen. Lederne og medarbeiderne i disse virksomhetene har en utrolig entusiasme og glød i jobben sin. Vi har også erfaringer fra flere land i Europa, som tilsier at ideelle tilbydere er innovative og flinke til å fylle nye behov og ønsker hos brukere og pasienter. Mens ideelle typisk er kjennetegnet ved slik fleksibilitet, har offentlig sektor tilsvarende ofte problemer med å håndtere heterogenitet i etterspørselen etter velferdstjenester. I sin natur kan derfor privates og ideelles tilbud utfylle det offentlige tilbudet.
Debatten om effektivisering av offentlig sektor bør derfor suppleres med en debatt om velferdsmiks; betingelsene for at private og ideelle kan løse flere oppgaver til samfunnets beste. I motsetning til mange av våre naboland, har vi i Norge ikke hatt noen prinsipiell debatt om velferdsmiks. Vi trenger en debatt om på hvilke områder og under hvilke rammevilkår det offentlige, markedet og ideell sektor kan komme best til rette med sitt særpreg og utnytte sine fortrinn.
Jeg mener det vil være en unnlatelsessynd av våre politikere å lukke døren for bruk av private aktører generelt og ideelle spesielt, som ett av flere virkemidler for å oppnå en mer effektiv offentlig forvaltning. Riktig nok har både Storting og en rekke kommuner uttrykt ønsker om å ta i bruk flere ideelle, men mange steder er det fortsatt en vei å gå fra ord til handling. Jeg mener dette må bli en større del av debatten om hvordan vi tetter velferdsgapet og løser velferdsutfordringene i fremtiden.