«Amerika først» betyr «Et samlet Europa»

SYNSPUNKT: Et hovedargument blant de som kjemper for at Storbritannia skal forlate EU, er at selvstendigheten gjør det mulig å forhandle frem bedre handelsavtaler med andre land – inkludert Europa.

Ifølge brexit-tilhengere, som den britiske utenriksministeren Boris Johnson, preges EU av for høy grad av splittelse og bekymring for interne kriser, til å kunne forsvare Det europeiske prosjektets integritet. Han mener derfor at «det bare er en vei å gå for å skape de rette endringene – å stemme for å forlate EU».

EU stått opp fra de døde?

Men med mindre enn ett et år igjen til «brexit-dagen» – når Storbritannias EU-medlemskap offisielt utløper – er det ingen tvil om at den britiske regjeringens håp om å skape «splitt og hersk» i EUs økonomi er knust. Medlemslandene har stått imponerende samlet gjennom brexit-forhandlingene. Selv om brexit egentlig ikke er noe å feire, har i det minste selve prosessen vist at Europa er sterkest under motstand.

Man skulle nesten tro at EU har stått opp fra de døde. Blokkens to mektigste ledere – den franske presidenten Emmanuel Macron og den tyske forbundskansleren Angela Merkel – har etter hvert vist at de står samlet om flere EU-reformer som egentlig er langt på overtid.

EU «en god ting»

Meningsmålinger viser også at EUs støtte i befolkningen en høyere enn på flere tiår; til tross for den nye anti-establishment koalisjonsregjeringen i Italia og fremveksten av populistiske partier over hele Europa.

Den siste meningsmålingen viser faktisk at 83 prosent av europeere ville stemt for å bli værende i unionen dersom det ble avholdt en folkeavstemning i dag.

Den samme undersøkelsen viser at rekordhøye 60 prosent synes EU-medlemskapet er en «god ting» for landet de bor i.

Med andre ord; populisme kan definitivt skape politiske splittelser i EU, men det er likevel lite som tyder på at brexit har skapt en dominoeffekt.

Brexit-lederen Nidel Farage vil nok gjerne tro at den nye populistiske regjeringen i Italia er et tegn på at hans selvstendige nasjonalisme har lykkes. Men det viser seg at Europas populister er av et annet slag enn de man finner i Storbritannia. Selv om finansmarkedene har sett seg lei på tanken om at Italias nye ledere kan drive landet ut av Eurosonen, viser meningsmålinger utført etter valget i mars, at mellom 60 og 72 prosent av italienerne ikke støtter en slik utvikling.

Skepsis til veien videre

Nye meningsmålinger viser imidlertid mer ambivalens knyttet til EUs veivalg. Kun 32 prosent av befolkningen mener at «ting går i riktig retning» for EU, og 42 prosent tror at de er på feil spor. Det europeere flest lurer på, er ikke hvorvidt EU burde oppløses, men hvordan samarbeidet kan styrkes.

På grunn av finanskrisens vedvarende virkninger og den påfølgende krisen i eurosonen, har ikke EU lykkes med å implementere nødvendige reformer. Nå har det imidlertid åpnet seg et nytt handlingsrom, fordi sannheten om den nye og skremmende geopolitiske virkeligheten endelig når gjennom til flere innad i EU.

Trump-frykt forener

Utfordringene brexit har skapt, blir småtteri sammenliknet med den trusselen Donald Trump utgjør. Den amerikanske presidentens forakt for Nato og avsløringene om presidentkampanjens forbindelser til Kreml i forkant av valget i 2016, har gjort det klinkende klart at europeisk sikkerhetspolitikk ikke lenger kan lene seg utelukkende på støtte fra USA.

I tillegg har Trumps beslutning om å pålegge EU – og andre allierte som Canada og Mexico – toll på stål og aluminium, skapt sinne og avsky blant Europas ledere. Han har også foreslått at tyske biler burde fjernes fra amerikanske veier – til tross for at mange «tyske» biler bygges i USA. Kanskje dette kan få tyskerne til å innse at de trenger hjelp fra andre europeiske land for å beskytte bilindustrien.

Merkel må komme Macron i møte

Trumps tollavgifter har således skapt en gyllen mulighet for at den tyske koalisjonsregjeringen kan møte Macron på halvveien, når det gjelder hans ambisiøse forslag for å reformere EU og eurosonen.

Det er på tide at Tyskland inntar en vennligere holdning overfor behovene til land i Sør-Europa.

Trumps «Amerika først-politikk» representerer en misforstått retur til den «rene» nasjonalismen og proteksjonismen fra svunnen tid. Det utgjør en direkte trussel mot etterkrigstidens internasjonale orden, som har sikret fremgang og stabilitet i 73 år. Samtidig er det kanskje akkurat det den europeiske integreringsprosessen trenger – etter å ha stått stille i alt for lang tid.

Trump fryder seg i kaoset han skaper. Han anser internasjonale relasjoner som et nullsumspill.

EUs «modus operandi» preges derimot av samarbeid og kompromiss. Når disse to verdenssynene nå kolliderer, er det med like stor styrke fra begge fronter.

Men det er ikke bare brexit og Trump som snur opp med på den globale verdensordenen. Det gjør også den russiske presidenten Vladimir Putins revansje og Kinas stadig økende makt.

Likevel vet vi europeere utmerket godt at ingenting får mer fart på sakene enn en krise.

Vi har vegret oss for å ta tøffe beslutninger i flere tiår. Nå må vi bestemme oss for hva vi ønsker at Europa skal være i 2050 – og fremover. •

Oversatt fra engelsk av Ingrid Lerø. Copyright: Project Syndicate, 2018.www.project-syndicate.org

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt

Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.

---