Arbeidsgiver­foreningenes ansvar for lederrollen og arbeidsgiverrollen

SYNSPUNKT: Jeg er glad for alt hun forteller om sin og Spekters historieforankrede opplæringsvirksomhet. Det er såre vel, og Spekter formidler sikkert dette godt, selv om det ikke er lederutvikling, men lederopplæring hun beskriver. Sammenlikningen hun gjør med N.A.F’s langvarige programmer er ikke valid, det er som å sammenlikne hund med hest.

Man bør kunne skille mellom dem for å dra nytte av dem sammen og hver til sitt bruk.

Og det er den nyere tids historie denne saken handler om, ikke så mye de lange linjer fra 1880-tallet og fremover som hun trekker frem, selv om de også er viktige.

Det handler om feilaktig argumentasjon og ansvarsfraskrivelse som arbeidsgiversiden i Norge gjorde seg skyldig i under siste del av 1980-tallet.

Da hadde Bratten så vidt passert tenårene og var rimeligvis ikke tilstrekkelig opplyst og reflektert om bakgrunnen for det som skjedde. Men deretter har hun vokst inn i en tid som forutsetter mer quick fix for lederutvikling enn godt er, og en leveringsdyktig konsulent- og akademia-sektor.

Så har hun gått ut i DN sist høst og bedt disse aktører, som arbeidsgiversiden i Norge på slutten av 80-tallet nokså innsiktsløst valgte å forlite seg på, om å skjerpe seg når det gjelder sammenhengen mellom lederrollen og arbeidsgiverrollen. Og her har hun rett. Selv om jeg ikke helt skjønner hvorfor hun tok kvakksalvere med i samme slengen.

Hennes oppfordring i DN sist høst var ingen overraskelse for mange innen lederutvikling. Det måtte jo komme en dag, og hun er altså den første av den nye arbeidsgiversidens profilerte ledere som har sagt tydelig fra: Her trengs et kompetanseløft!

Problemet er bare at hun retter baker for smed ved å rette skytset mot aktører som med få unntak gjennom 30 år ikke har vist seg tilstrekkelig leveringsdyktige. Og hun viser ingen tegn på forståelse, lite ydmykhet, verken i DN i høst eller i sitt tilsvar til meg nylig, for at ansvaret for denne mangelfulle kompetansen ikke primært ligger hos disse aktørene, men hos arbeidsgiverne selv og deres organisasjoner. Et signal om åpenhet for samarbeid for å løse problemene hadde f.eks. vært på sin plass.

Hvorfor gir hun ikke det, hvis hun er så fornøyd med sin egen organisasjons innsats på feltet? Det kan synes som hun er preget av den samme kollektive ansvarsfraskrivelse som arbeidsgiverne tiltok seg på slutten av 80-tallet. Hun er i så fall dessverre ikke alene om det.

Det er dette jeg mener med å være et historieløst barn av sin tid, og det faller meg mer tungt for brystet enn avviklingen av det langvarige lederutviklingssystemet Organisasjon og ledelse på Halvorsbøle for mer enn 30 år siden.

De komplekse ytre, politiske og ideologiske årsaker og hendelsesforløp som bl.a. medførte at N.A.F’s opplærings- og utviklingsaktiviteter, både de langvarige, de kortvarige, de skreddersydde og de nye initiativ som var i emning, gikk i hundene den gang, har jeg redegjort for i min bok om norsk lederutviklings historie som kom ut i fjor vår.

Mer spesifikke årsaker og perspektiver kommer jeg gjerne tilbake til i en senere artikkel, for også slike kan være verd å dra lærdom av. Ikke minst nå som Brattens innspill forhåpentlig har åpnet for ny belysning av arbeidsgivernes ansvar for lederopplæring og lederutvikling her til lands i tiden framover.

Det er nå på tide å ta lærdom av fortiden for å kunne tenke nytt.

Knut Wollebæk

SYNSPUNKT. Knut Wollebæk er organisasjons- og lederrådgiver, forfatter og foredragsholder.