Åremål som hemsko

Norges Idrettsforbund lyser ut stillingen som generalsekretær på åremål. «Seks år med mulighet for forlengelse», heter det i stillingsutlysningen. Inge Andersen fikk sparken som generalsekretær for vel en måned siden, etter at han hadde hatt stillingen i 13 år. Når Andersen måtte fratre, hadde det sammenheng med den lange striden om åpenhet knyttet til reiseregninger, bespisning og økonomiske forhold. Andersen har gjort akkurat det styret har bedt ham om. Llikevel var det han som ble ofret i håp om at en ny kost kunne gi en ny start og et forbedret omdømme.

Inge Andersen ville gjerne fortsette i jobben. Han brenner for idretten, og han har ikke hatt inntrykk av at styre og tillitsvalgte ikke har vært fornøyde med jobben han har gjort. Så oppstår det en situasjon der han – Andersen – blir gjort til problemet. Det hadde han null forståelse for. Men det er nå en gang slik at toppledere kan bli gjort til et problem, og at de ikke lenger makter å opptre samlende for den organisasjonen de skal lede. Da er tiden inne for å slutte. Det kan godt være Inge Andersen mener det er urettferdig at han må slutte i jobben. Men han kunne ikke annet enn å godta et tilbud om en sluttpakke da han forsto at det var dette styret ønsket. Styret har ikke gått ut over sine fullmakter. De har gjort det de mener Idrettsforbundet er mest tjent med i den situasjonen som oppsto.

Ikke i næringslivet

I næringslivet har man ikke åremålsstillinger. Det er hovedregelen. Hvis ledere fungerer for dårlig, må de slutte. Her er en ikke opptatt av hvor lenge en leder sitter hvis resultatene er gode og innsatsen på topp.

I offentlig sektor er det vanlig med åremålsstillinger for ledere. Den dårligste løsningen er seks år, etterfulgt av en offentlig utlysning hvor en selv kan søke. Hvis en leder har gjort en god jobb de første seks årene, er det langt fra sikkert at en gjør en like god jobb de neste seks årene. Det hadde vært en langt bedre ordning at styret hadde hatt fullmakt til å forlenge åremålet med noen år framfor å kjøre en full utlysning. De kunne da gjort en avtale med daglig leder om å ta et år av gangen, eller at en hadde vært i stillingen inntil et større prosjekt hadde blitt gjennomført.

Audun Eckhoff har vært direktør ved Nasjonalmuseet i seks år. Han har gjort en utmerket jobb, og ønsket å få fornyet åremålet. Det hadde vært naturlig at han hadde ledet museet fram til de flytter inn i nybygget om tre år. Det har ikke noe med rett og rimelig å gjøre, men med at det er en fordel om det er kontinuitet i ledelsen når så store prosjekter skal landes. I stedet fikk vi et nytt styre og en ny direktør. Karin Hindsbo blir sikkert en utmerket direktør. Eckhoff hadde vært et sikrere kort de neste tre årene, fordi han har vist at han klarer å lede Nasjonalmuseet på en god måte. Det var uro og spetakkel rundt de to direktørene før ham.

Norges Idrettsforbundet har lite å vinne på å legge den offentlige åremålstenkningen til grunn når de skal ansette ny toppsjef. De risikerer nå at den nye sjefen begynner å se seg om etter en ny jobb etter fire, fem år i stillingen. Derfor bør de ikke velge en seks år pluss seks år-modell, men sikre seg handlefrihet ved å si til den nye direktøren etter fire år for eksempel at han vil kunne få fortsette, under forutsetning at han innfrir forventningene, selvsagt

Det hadde vært langt bedre om en hadde gjort det klart at man er i stillingen så lenge styret mener jobben utføres tilfredsstillende, og at en vil få lønn et år etter at styret ber en slutte. I stillingsutlysningen kunne det stått at man søker etter en generalsekretær normalt for en periode på fem til ti år. Hadde Inge Andersen søkt stillingen på slike premisser, kunne det vært han hadde vært generalsekretær i 13 år. Alle ville da visst at han ble så lenge i stillingen – ikke fordi han ikke ville slutte – men fordi styret ville ha ham.

Det er vanlig at ledere vil gjøre noe annet etter seks til ti år i en krevende posisjon. Men det finnes nok av eksempler på at toppsjefer har levert varene både i 20 og 30 år. Ledere som blir over tid, får en unik kjennskap til organisasjonen og feltet. Minuset kan være at de blir for dominerende og hindrer nytenkning. Det er plusser og minuser ved alt. Poenget er at det er styret som skal avveie pluss og minus, og ikke i seksårssykluser, men kontinuerlig.