Asylpolitikken svinger med ankomstene

Norske politikere lager asyl- og flyktningpolitikk ut fra hvor mange som kommer, hevdet flere av forskerne som deltok under et seminar i forbindelse med UDIs 30-års jubileum forrige uke.

UDI feiret seg selv og sine 30 år som direktorat med et fagseminar om innvandring og migrasjon i Oslo. Forskere og eksperter var hentet inn for å forklare hva som har skjedd «på feltet» de siste 30 åra, og ikke minst spå hva vi kan vente oss framover.

Antallet styrer politikken

– Innvandringsvolumet er det styrende elementet i asyl- og flyktningpolitikken. Det er en type reaktiv politikk, mente Guri Tyldum fra Fafo.

Etter mange år som forsker på feltet, mener Tyldum å ha erfart at man i sentrum av det politiske landskapet mener at «vi klarer å ta i mot sånn cirka 10.000 i året». Det er en gjengs oppfatning, ifølge Tyldum.

Blir det flere enn det – må det strammes inn.

– Man får litt panikk, både i politikken, i media og i samfunnet ellers hvis det kommer mange på en gang, mener hun.

Og skjer det, endrer man gjerne politikken. De seneste årene har man for eksempel endret tolkningen av det sentrale begrepet «behov for beskyttelse», påpekte Tyldum.

Et eksempel: I 2009 ble det tillatt med «retur til internflukt» – altså å sende asylsøkere tilbake til hjemlandet, men til et annet sted enn der de opprinnelig kom fra. Det gjorde man ikke tidligere.

Vi fikk med dette en strengere fortolkning av flyktningkonvensjonen.

Politikken blir strengere

Seniorforsker ved ISF, Jan Paul Brekke, påpekte under seminaret at politikere siden 1990-tallet har vært opptatt av å vise strenghet i asylpolitikken. Han viste til at daværende statsminister Gro Harlem Brundtland allerede på begynnelsen av 1990-tallet proklamerte:

«Jobben framover blir å hindre ubegrunnede asylsøkere i å komme til Norge».

Siden har de fleste norske politikere gjentatt denne «doktrinen».

– Hva har politikk-endringer hatt å si for ankomster og opphold? spurte Brekke. Og han hadde selv flere svar.

Brekke og hans kolleger ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) har nemlig forsket på endringer i asyl og innvandringspolitikken over tid.

De har sett at politikken blir strengere over tid, og særlig i perioder der mange asylsøkere kommer.

Prosjektet har sett på asyl- og flyktningpolitikken fram til 2010. Nå skal prosjektet videreføres, og i en forskningsartikkel som beskriver prosjektet, går det fram at politikken virker.

Resultatene viser at en strengere asylpolitikk reduserer ankomstene til det land som strammer inn.

Dårlig stemning mellom mottakerland i Europa

Et problem med denne politikken er at dersom et land blir strengere, så søker migrantene seg til andre land. Dette er en av årsakene til den sterke spenningen mellom europeiske land i asyl- og flyktningpolitikken, framhever ISF-forskerne.

Et viktig spørsmål som analyseres er om, og i hvilken grad, innstramning av asylpolitikken i ett land bare omdirigerer asylstrømmer til andre destinasjoner, eller om strømmen ut av opprinnelseslandene også reduseres, heter det i forskningsartikkelen til ISF.

Og det gjør det.

ISF-forskerne finner at en innstramning av asylpolitikken i et mottakerland reduserer antall nye asylsøkere – både ved å avlede flyktningene til andre destinasjoner, men også ved å redusere antallet som drar fra opprinnelseslandet til Europa for å søke asyl.

Det faktum at flyktningene søker seg til andre land, når et land blir «hardere i klypa» fører til spenning og konflikt mellom de europeiske mottakerlandene. Dette gir et sterkt behov for internasjonal samordning rundt asylpolitikken – noe man har sett flere mer eller mindre vellykkede eksempler de seneste årene.

I artikkelen understreker ISF at en tøffere asylpolitikk for å redusere antall asylsøkere i mottakerlandene ikke nødvendigvis betyr at antall flyktninger reduseres. Hvis de vanligste årsakene til at mennesker legger ut på flukt ikke fjernes, kan en nedgang i antall registrerte asylsøkere til mer velstående land føre til at et høyere antall mennesker enten blir internflyktninger i sitt hjemland eller ender opp i flyktningleirer i nabolandene.