Annonse
aslak bonde
At helsedirektoratet ikke har planlagt for kraftig økt smittsomhet, er et mysterium
Når helsetoppene sier de ikke har kontroll, mister regjeringen valgmuligheter. Med en gang kontrollen er gjenopprettet, bør debatten om helsebyråkratenes makt startes, skriver Aslak Bonde.
Annonse
Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.
ANALYSE. På pressekonferansen tirsdag kveld, der det igjen ble innført strenge smitteverntiltak, sa helsedirektør Bjørn Guldvog at han regnet med at koronakommisjonen vil vurdere arbeidet som er gjort med å anskaffe hurtigtester.
Akkurat nå er det for få av dem i landet, og helsemyndighetene bekrefter at «begrenset tilgang» på hurtig- og selvtester gir et større behov for å innføre andre mobilitetsreduserende tiltak. Sagt med andre ord: Tiltakene som ble innført kunne ha vært mindre inngripende, om vi bare hadde hatt tester nok.
Guldvogs svar på hvorfor vi ikke har nok tester er oppsiktsvekkende: «Vi har planlagt for de scenarioene som vi har sett foran oss, (...) men vi har ikke fullt og helt tatt høyde for, når vi har anskaffet tester, at vi får inn en variant med så stor smittsomhet som omikron».
Et slikt svar har vi hørt én gang før. Da koronakommisjonens første rapport kom, sa statsminister Erna Solberg at myndighetene var forberedt på en pandemi, bare ikke på den pandemien som viste seg å komme.
Med store doser velvilje kunne det svaret forstås i retning av at det var verdenssamfunnets svar på koronavirusets spredning som man var uforberedt på. Frem til mars i fjor var det utenkelig både for byråkrater og politikere at det kunne være mulig å stenge ned en hel verden, slik det i praksis ble gjort.
Mysterium
Helsedirektørens svar tirsdag kveld er vanskeligere å tolke velvillig. Er det én ting absolutt alle har fått med seg, så er det folkehelseekspertenes advarsler om at koronaviruset kunne mutere til noe verre. Det kunne bli langt mer dødelig enn det var i sin opprinnelse, og det kunne bli langt mer smittsomt.
At helsedirektoratet ikke har planlagt for en kraftig økt smittsomhet er derfor noe av et mysterium. VGs journalister har i flere dager forsøkt å finne ut av årsakene. Det mest nærliggende er at det ligger økonomiske motiver bak.
Tiltakene som ble innført kunne ha vært mindre inngripende, om vi bare hadde hatt tester nok
Dersom hele befolkningen skal teste seg selv mange ganger i uken og testene skal være billige eller gratis, koster det mange hundre millioner kroner. Dersom testbehovet ikke blir så stort, er disse pengene svidd av uten at vi får noen nytte av dem.
Guldvog referer da også til de økonomiske rammene som er satt av regjeringen når han sier hva som har ligget til grunn for vurderingene av test-innkjøp. Han avkrefter samtidig at det er sendt noen forespørsel til regjeringen om å få økt de økonomiske rammene.
Annonse
«Innavl»
Dermed nærmer vi oss det spørsmålet stadig flere stiller i denne nye fasen av koronakrisen: I hvilken grad er det helsetoppenes syn på hva vi som samfunn tåler, og hva vi har råd til, som bestemmer regjeringens krisetiltak?
Medisinprofessor Mette Kalager stilte spørsmålet i NRKs debatten tirsdag kveld. Hun viste til at det tidligere er blitt sagt at sykehusene har kriseplaner slik at de kan ta imot langt flere pasienter med covid enn det de nå har. Men de kriseplanene tas aldri i bruk.
Både Guldvog og helseminister Ingvild Kjerkol var med i TV-debatten og deres svar var som vanlig: Det dreier seg om helhetsvurderinger. Guldvog lot seg til slutt presse til å si at en iverksettelse av kriseplaner har store og negative bivirkninger. Sykehusene må avlyse eller utsette mye av sin andre virksomhet.
Akkurat hva som i så fall blir avlyst og utsatt får vi ikke vite. Kalager viste til at det i mange år har vært en diskusjon i fagmiljøene om mulig overbehandling i sykehusene. Det kan hende det er mulig å drive sykehusene forsvarlig, selv med en ganske radikal omdisponering av ressursbruken.
Det store spørsmålet er om regjeringen – både den nåværende og den forrige – vet så mye mer enn offentligheten om hvilke skadevirkninger det ville ha hatt, om man i dagens situasjon åpnet opp for å doble antallet koronapasienter på sykehusene.
Har de noen muligheter til å etterprøve helsetoppenes vurderinger? Det mest sannsynlige svaret er nei. Regjeringens rådgivere er alle hentet fra en bitte liten klikk av toppbyråkrater innenfor departement, direktorat og helseforetak.
Dagens departementsråd i helsedepartementet var inntil i sommer toppsjef i Helse Sør Øst, den forrige departementsråden var Guldvogs forgjenger i Helsedirektoratet. Folkehelseinstituttets Line Vold er nå hentet inn som ekspedisjonssjef i departementet. Da koronakrisen sto på som verst, hentet Helsedirektoratet inn en tidligere toppsjef fra Helse Vest til en midlertid stilling som assisterende helsedirektør.
Det tydeligste tegnet på innavl kom da regjeringen i sin tid nedsatte koronakommisjonen. Den daværende lederen, Stener Kvinnsland, hadde lang fartstid som direktør og styreleder for de største helseforetakene.
Det var også han som ledet det utvalget som fortalte helseminister Bent Høie at det i praksis ikke fantes noen alternativer til dagens organisering av sykehusene. Høie hadde som opposisjonspolitiker vært imot den såkalte foretaks-modellen, men han brukte ikke lang tid i departementet før han overtok topp-byråkratenes argumentasjon og forsvarte det han tidligere hadde vært imot.
I fagfolkenes vold
I dagens situasjon er det lett å se at det mest negative ved oppnevnelsen av Kvinnsland var at koronakommisjonen gikk med harelabb over det spørsmålet som nå er aktuelt: Hvorfor har vi ikke flere intensivplasser på sykehusene, og i hvilken grad har spesialisthelsetjenestenes kapasitet vært bestemmende for de generelle korona-innstramningene i samfunnet?
I den første fasen av koronakrisen var ikke disse spørsmålene de mest aktuelle. Usikkerheten om virusets dødelighet var så stor at det uansett ville ha blitt nedstengning av samfunnet.
Samtidig er det lett å tenke seg at Kvinnsland ikke hadde noen interesse av å sette søkelyset på intensivkapasiteten i sykehusene, ettersom han som tidligere toppleder hadde et klart medansvar for at den ikke var bygget opp i tråd med det Stortinget forutsatte allerede i 2013.
Så skal det til toppbyråkratenes forsvar sies at politikerne slett ikke fulgte opp sin bestilling i 2013. Enten de sitter i posisjon eller opposisjon, er de opptatt av alt annet enn beredskap. Det er høye aktivitetstall og korte behandlingskøer som er politikernes styringsparametere.
Samtidig fungerer ikke en slik påpekning som noe annet enn en forklaring. De faglig ansvarlige har som sin fremste oppgave å sikre at politikken utøves innenfor faglig forsvarlige rammer. En av de rammene er at man alltid skal ha beredskapsplaner som er realistiske og følgelig kan iverksettes.
Dette er ekstra viktig på et felt der politikerne er fullstendig i fagfolkenes vold når krisen kommer. Det var rett og slett umulig for regjeringen å gjøre noe annet enn å følge de faglige rådene i starten av denne uken. Når de får vite av helsetoppene at situasjonen er ute av kontroll, er det politisk uforsvarlig å stritte imot tiltak som etter ekspertenes mening er det eneste som kan gjøres for å ta kontrollen tilbake.
