Barrierer for inkludering sitter i hodet

«I Stortinget sitter Tove Linnea Brandvik lenket til en rullestol.»

Slik lød innledningen på en artikkel i Bergens Tidende for noen år siden, etter at Brandvik var valgt inn som vararepresentant til Stortinget for Arbeiderpartiet i Hordaland. I noen år møtte hun fast på Stortinget, da Anne-Grete Strøm-Erichsen var statsråd i den rødgrønne regjeringen.

Brandvik ble dermed den første representanten på Stortinget i rullestol.

– Ja, den husker jeg godt, sier Brandvik om artikkelen i Bergens Tidende. – Journalisten fikk raskt en telefon fra meg.

– Ikke lenket til noe

– At sånt kommer på trykk sier mye om holdninger i samfunnet, mener Brandvik.

– Det at jeg sitter i rullestolen beskrives som noe katastrofalt, jeg er lenket til den. Men jeg har ingen intensjon om å være lenket til noen ting. Så lenge det ikke er trapper, eller løs grus eller gjørme, så er ikke rullestolen noe som begrenser meg. Den gir meg muligheter til å delta.

I juni i år ble Brandvik valgt til forbundsleder i Norges Handikapforbund, og Velferd.no møter henne i forbundets hovedkontor i Galleri Oslo i sentrum av hovedstaden. Her har hun et stort kontor uten verken lenker eller barrierer som skaper problemer for en rullestolbruker.

Foranledningen for intervjuet er at Brandvik skal innlede på Velferdkonferansen, som Velferd.no og Dagens Perspektiv arrangerer 31. oktober og 1. november.

På konferansen skal hun snakke om hva som skal til for å øke arbeidsdeltakelsen blant funksjonshemmede.

Dugnad holder ikke

«Kan inkludering gjennomføres på dugnad?» er tittelen på innlegget Brandvik skal holde på Velferdkonferansen.

Bakteppet for innlegget er at sysselsettingen blant funksjonshemmede har stått på stedet hvil selv om avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv, IA-avtalen, siden 2001 har hatt som et av sine mål at flere funksjonshemmede skal komme i jobb.

Bare drøyt fire av ti funksjonshemmede er i arbeid, viser de nyeste tallene fra Statistisk sentralbyrå.

Målet om å inkludere flere funksjonshemmede i arbeidslivet ble for øvrig fjernet da IA-avtalen ble fornyet ved siste årsskifte. I stedet mener regjeringen at målet skal nås ved hjelp av inkluderingsdugnaden som ble lansert i fjor.

Den som ikke vil vente til Velferdkonferansen med å få vite hva Brandvik mener, kan få en liten smakebit her:

– Det er to ting som har provosert meg skikkelig de siste årene, sier hun med ettertrykk.

– Det ene er at delmålet om å få flere funksjonshemmede i arbeid forsvant ut av IA-avtalen. Det undergraver satsingen på å inkludere flere funksjonshemmede i arbeidslivet, mener hun.

– Det andre er dugnadsbegrepet. Det er ikke sånn at man skal drive med dugnad for å sysselsette mennesker som er så uheldige at de ikke kan eller får slippe til på arbeidsmarkedet. Man må snu tenkesettet og innse at dette er mennesker med kompetanse og ressurser. Vi skal ikke rekrutteres av velvilje, men fordi vi har kompetanse som trengs. Vi skal være med på å øke verdiskapingen i landet.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Mentale barrierer

Både holdningsendringer og praktisk tilrettelegging trengs for å gjøre arbeidslivet mer inkluderende, fastslår Brandvik.

– En del av barrierene sitter mer på innsida av hodet vårt enn i de fysiske begrensningene, sier hun. På en kontorarbeidsplass behøver det ikke være så stort behov for tilrettelegging, påpeker hun.

– Hvis du eller jeg skulle hatt en tilpasset arbeidsplass, ville ikke forskjellene være så store. Så lenge arbeidsplassen ikke hadde trapper og det var toalett som var stort nok, så ville forskjellen på å ansette meg og deg være at de måtte skaffe deg en stol.

Også i jobber der det er større behov for tilrettelegging, er det mange muligheter, fastslår Brandvik.

– Ikke så langt unna der jeg bor, bor det en som sitter i rullestol, som er ryggmargskadet. Han kjører lastebil. I Sogn og Fjordane har de tilpasset en gravemaskin. Og vi har bønder med funksjonsnedsettelser som har tilpasset fjøsene sine så de kan fortsette å drifte dem.

Arbeid og politisk karriere

Tove Linnea Brandvik har egen erfaring med utfordringer knyttet til det å komme ut i arbeidslivet. Hun har en medfødt muskelsykdom og ble avhengig av rullestol da hun var 26 år og småbarnsmor. Hun var uføretrygdet en periode før hun kom seg i arbeid.

– Jeg hadde ingen anelse om hvordan systemet fungerte. Om hvem som ordner med rullestol, hvem som ordner med tiltak og hvem som kan bistå med å komme i jobb. Jeg så ingen andre funksjonshemmede i mine omgivelser som jobbet. Hadde jeg sett det, hadde kanskje tanken slått meg at det ikke var så komplisert. Men jeg hadde ingen rollemodeller.

Brandvik hadde imidlertid gode støttespillere rundt seg og fikk hjelp til å få dagliglivet som småbarnsmor til å fungere.

– Da jeg fikk det på plass, tenkte jeg: «Jeg kan jo jobbe, jeg har jo utdanning, jeg har jo kunnskap.» Kunnskapen forsvant jo ikke ut med rullestolen.

Siden den gang har hun hatt en variert jobbkarriere og en politisk karriere for Arbeiderpartiet. Hun var senterleder ved Lindås kjøpesenter i en årrekke og var ordfører i Lindås kommune i perioden 2003-2007. Hun ble valgt inn som vararepresentant på Stortinget i 2005 og møtte fast fra 2009 til 2013.

De siste årene har Brandvik vært leder for politisk avdeling i Uloba Independent Living Norge, som har vært en pådriver for retten til brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Eller borgerstyrt personlig assistanse, som er betegnelsen Uloba bruker.

Tilpasset kjøpesenter

For en rullestolbruker var det praktisk å jobbe på et kjøpesenter, forteller Brandvik om lederjobben hun hadde på Lindås senter fra 2000 til 2009.

– Fordelen ved å jobbe på et kjøpesenter er at det er laget for å fungere for transport av varer. Det betyr at inne- og uteområdet ikke hadde noen begrensninger på hvordan jeg kunne bevege meg i rullestol. Dermed ble det ikke noe spørsmål om det for eksempel ville være tungvint for meg å komme inn på kontoret. Det betydde at jeg ble vurdert ut fra min kompetanse.

Fra tiden da hun skulle møte på Stortinget gir Brandvik et eksempel på hvordan barrierene kan sitte mer i folks hoder mer enn i de fysiske omgivelsene.

– Før jeg møtte på Stortinget, var det noen som følte at de måtte si ifra at dette var en veldig slitsom oppgave å ha. Jeg måtte huske at man satt så mye i møter. Men det var ingen av mine politiske kolleger som hadde så mye trening i å sitte lenge som meg, sier Brandvik med et smil.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Holdninger kan endres

Det er mulig å endre folks holdninger, fastslår Brandvik, og trekker fram erfaringer fra sitt arbeid med BPA i Uloba.

– BPA er kanskje et av områdene der holdningene er flyttet lengst i løpet av noen år. Fra at nesten ingen hadde hørt om det, har det kommet inn i to regjeringsplattformer. Det er regelmessig oppe til debatt i Stortinget, og det er mange oppslag om det i mediene.

Måten det omtales på har også endret seg, mener Brandvik.

– Tidligere handlet det ofte om stakkarslige og svake mennesker som trengte hjelp. Nå handler det mer om likestilling og menneskerettigheter.

Klare ambisjoner

Da Tove Linnea Brandvik ble valgt til forbundsleder i Handikapforbundet i juni, måtte hun slutte i Uloba. Å være forbundsleder er en heltidsjobb, og Brandvik har klare ambisjoner for hva hun vil med det nye vervet.

– Jeg vil løfte likestillingsaspektet. Ofte blir arbeid for funksjonshemmede knyttet til helse og omsorg. Det blir en slags snillisme. Jeg ønsker å sette det inn i et likestillings- og rettighetsperspektiv.

Brandvik tilbakeviser innvendinger som har kommet om at forkjempere for funksjonshemmedes rettigheter er motstandere av helsetjenester.

– Gode helsetjenester er viktige, men de løser ikke alle utfordringer med deltakelse i arbeid, samfunn og politikk. Det er et problem at det er for dårlig sammenheng mellom de ulike tjenestene og de ulike sektorene. Mitt liv leves ikke i en sektor, jeg lever mitt liv på tvers av alle sektorer på samme måte som andre innbyggere, fastslår hun.

Rett til nærskole

Når det gjelder konkrete saker hun og Handikapforbundet vil prioritere i tiden framover, trekker hun blant annet fram retten til å gå på skole i nærmiljøet.

– Vi vil arbeide videre for retten til å gå på nærskole, på tilgjengelig grunnskole. Fremdeles er om lag 80 prosent av skolene ikke universelt utformet. Og det er i grunnskolen, der man ikke bare har en skolerett, men en skoleplikt. Så selv om man har en skoleplikt, klarer man ikke engang der å tilrettelegge for alle elever, påpeker hun.

– Barn i Norge skal ha rett til å gå på den skolen som ligger nærmest. For å kunne være en del av vennegjengen på kveldstid, å kjenne de andre som bor i ditt nabolag. Det er viktig for barn i Norge. Men for noen barn er det ikke en reell mulighet.

At det er sånn handler om holdninger, mener Brandvik.

– Men vi har tenkt å snu holdningene i Norge. Barn og unge skal kunne delta på alle arenaer.

– Og hvem har ansvar for at holdningene skal bli endret?

– Å endre holdninger i et samfunn er et lederansvar. Det betyr at det er et ansvar for ordførere, for Stortinget og for statsministeren. Dette er ikke noe man kan delegere ned til administrasjonen, fastslår forbundslederen i Handikapforbundet.