Brasiliansk valgthriller

De to viktigste figurene i den brasilianske valgkampen har hatt en uvanlig valgkamp: Den ene har sittet i ei fengselscelle i Curitiba mens den andre har ligget på et sykehus etter et attentatforsøk med kniv.

– Jair Bolsonaro vil føre oss ut i avgrunnen. En avgrunn så dyp at det blir vanskelig å komme seg opp igjen. Særlig ille er det for oss, siden han hater svarte, fattige, kvinner og særlig vi som kommer fra Nordøst-Brasil, sier Olivia Santana (51).

Santana er ingen uhildet observatør. Sist lørdag var hun blant kvinnene som frontet en stor demonstrasjon mot Bolsonaro med over 10.000 deltakere i storbyen Salvador i Brasil. Hun er også sekretær for kvinnepolitiske spørsmål ved guvernørens bord i delstaten Bahia. Santana tilhører kommunistpartiet PCdoB – som omtrent tilsvarer Rødt i Norge.

– Dette handler ikke om to ytterpunkter i politikken. Det handler om vi skal overgi oss til fascismen og gi slipp på alle forbedringer som har skjedd de siste årene. Derfor har vi samlet kvinner fra forskjellige politiske leire i en felles kamp mot Bolsonaro, som angriper alle kvinner, sier Santana.

51 prosent av kvinnene i Brasil sier at det er uaktuelt å stemme på Bolsonaro. Nettopp den store avvisningen fra kvinner er den viktigste grunnen til at det sannsynligvis blir to runder i presidentvalget i Brasil, da vinneren først kan kåres etter å ha fått over halvparten av de gyldige stemmene.

Trump-kopi?

Vestlige medier – inkludert norske – elsker å presentere Bolsonaro som en tropisk Trump. Det er en forenkling som ikke gir særlig mening for å forstå fenomenet Bolsonaro. De som har lest artikler om ham har sikkert fått med seg at han er homofob («jeg ville ikke akseptert en sønn som var homofil»), at han har kommet med kvinnediskriminerende uttalelser («jeg ville ikke voldtatt deg, da du ikke fortjener det»), eller smårasistiske uttalelser som etter et besøk hos etterkommere av svarte slaver som har en spesiell vernestatus som urbefolkning («alle veide over 100 kilo og ingen arbeidet»).

Bolsonaro ble beryktet da han dedikerte sin stemme i riksrettssaken mot president Dilma Rousseff til den mest beryktede torturisten under militærstyret fra 1964 -1985. Særlig upassende fordi Rousseff var blant dem som ble torturert. Han har rost Chiles tidligere diktator Pinochet, og sagt at han drepte for få. Han vil gjeninnføre dødsstraffen og sier han gjerne foretar henrettelsen selv om han må. Kvinner fortjener mindre lønn enn menn og politiet dreper for få banditter. Han vil at de gode borgerne skal få lettere tilgang til våpen, og at våpentrening bør innføres for barn slik at de lærer å forsvare seg.

Dette er en mann det er vanskelig å like, sett fra en norsk tradisjon. Men han bruker faktisk Norge som eksempel på et land der det er mange våpen og lite voldskriminalitet. Norge ble også aktuelt da interne meldinger fra den brasilianske ambassaden i Oslo viste at hans ekskone hadde dratt i eksil med felles barn til Oslo fordi hun fryktet for sitt liv. Hun er nå tilbake i Brasil og driver valgkamp for eksmannen.

Bolsonaros velgerprofil

Hvem er det som støtter en slik mann og som muligens kan sende Bolsonaro i presidentstolen allerede i første runde? Mandag og tirsdag kveld kom nemlig meningsmålinger som viste at Bolsonaro økte sin oppslutning med fire prosent – til 32, mens motstanderne sto stille.

Bolsonaros sterkeste velgersegment er blant de med høyest lønn og de med best utdannelse. Altså den tradisjonelle middelklassen med høyere utdannelse og lønn over fem minimumslønner. Han scorer veldig høyt blant menn, og blant religiøse nypentekostale troende (diverse varianter av pinsevenner.)

Han scorer høyere enn motstanderne i nesten alle segmenter. Særlig høyt i typiske landbruksregioner som Acre og Roraima, der delstatene grenser henholdsvis mot Bolivia og Venezuela. Men i motsetning til Trump scorer han godt også blant elitene i byene. En elite som oftest er ganske så liberal i en del livssynsspørsmål som homofili, likestilling mellom kjønnene og opptatt av de svartes retter.

Blant de med universitets- eller høyskoleutdannelse sier 40 prosent at de vil stemme på Bolsonaro. Nestemann på lista, Fernando Haddad fra Arbeiderpartiet PT, har bare 14 prosent. Mens Trump nesten ikke fikk stemmer i Washington DC, leder Bolsonaro suverent blant byråkratene i hovedstaden Brasilia.

Paradoksalt står Bolsonaro svakest blant de aller fattigste som ellers ikke er så liberale i slike verdispørsmål, unntatt om svartes rettigheter. Det eneste området der han ikke leder på målingene er i det fattige Nordøst-Brasil der de fleste er svarte/blandet og blant dem med minst utdannelse.

Det er altså ikke så mye verdispørsmål som forklarer Bolsonaros framvekst. Da må man lete et annet sted.

En forklaring

For fem år siden ble samfunnsforskeren, forfatteren og ekspresidenten Lula da Silvas nære valgkampmedarbeider i 2002 og 2006, Andre Singer, intervjuet i Dagens Perspektiv.

Singers poeng var at under president Lula (2002-2010) og president Dilma (2010-2016) så tok millioner av brasilianere steget ut av fattigdommen. Særlig i perioden 2006 til 2013 var gode år for lulismen: en kontrakt mellom det styrende Arbeiderpartiet og de fattige om at så lenge de styrte skulle sosiale støtteordninger som familiehjelpen (bolsa familia) og minimumslønnen øke.

I denne perioden tjente både de aller rikeste og de aller fattigste på denne lulismen. Mange steg opp i det som i Brasil kalles den nye økonomiske middelklassen, ikke rik sett med norske øyne, men nok penger til at de kunne kjøpe ny flatskjerm-tv og smarttelefon og likevel ha nok til et allsidig kosthold. Dette gjaldt for familier der sulten tidligere aldri var langt unna, selv om det sjelden var snakk om hungersnød.

Så lenge den tradisjonelle middelklassen også opplevde at økonomien gikk bra, var alle fornøyd. Singer understreket likevel:

– Derfor må Brasil ha økonomisk vekst. Uten vekst kan den tradisjonelle middelklassen fort begynne å murre. Dessuten kan økonomisk stagnasjon føre til økt klassekamp.

Det Singer fryktet skjedde, og med ganske dramatiske følger. I 2013 stoppet veksten, og middelklassen gikk ut i gatene. I første omgang for å demonstrere mot offentlig sløseri, særlig i forbindelse med fotball-VM i 2014. Dilma Rousseff ble så vidt gjenvalgt i 2014. Men hun fikk med seg den mest reaksjonære kongressen siden 1985.

Fra første dag ble Dilma motarbeidet av sine politiske motstandere. Aecio Neves fra sentrum-høyrepartiet PSDB anerkjente aldri valgresultatet og skapte tvil om det forelå valgjuks. Korrupsjonssakene i forbindelse med den såkalte «Bilvask-saken» (Lava Jato) tilknyttet oljeselskapet Petrobras vokste for hver dag.

Sentrum- og sentrum-høyre i brasiliansk politikk startet en prosess for å forverre både den økonomiske og politiske situasjonen under mottoet «det må bli verre før det kan bli bedre».

Rousseff sjøl var lite fleksibel og pragmatisk. Hun skulle detaljstyre alt. Middelklassen ble den ble rammet hardest først, de er tross alt er den mest produktive klassen. Men innstramningene under Dilma førte også at fattigdommen vokste for første gang siden 2002.

Når så middelklassen overtok gatene og forlangte Dilmas hode på et fat, var hennes skjebne forseglet. Samtidig lammet korrupsjonsetterforskningen store deler av næringslivet da flere i ledelsene i de store entreprenørselskapene ble arrestert. Både de store mediene og sentrumspartiene som tidligere hadde samarbeidet nært med Arbeiderpartiet (PT) i regjering, la all skylda på dem og i særdeleshet ekspresident Lula da Silva.

Kritikk ble erstattet med et tilnærmet hat.

Anti-PT-ismen var blitt den viktigste drivkrafta i brasiliansk politikk.

Sentrum kollapset

For all del: PT har absolutt sin del av ansvaret både for det økonomiske uføret Brasil er havnet i og ikke minst korrupsjonen. Da Dilma Rousseff ble tvunget til å gå av etter en riksrettssak for to år siden trodde mange at PT ville være ute av politikken og at det politiske sentrum være sikret makt framover.

Men nye korrupsjonsavsløringer viste at sentrum sjøl var involvert på alle nivåer i korrupsjonen. De som skrek høyest opp om at Rousseff måtte gå av på grunn av budsjettsjonglering slik alle hennes forgjengere hadde bedrevet, viste seg å ha mottatt store pengesummer i både kofferter og treningsbager.

Visepresident Michel Temer som rykket opp til president var blant dem som statsadvokaten mente burde tiltales. Mannen som nesten vant presidentvalget mot Rousseff, Aecio Neves, havnet også i politiets søkelys. Presidenten i Underhuset, Eduardo Cunha, som gjorde grovarbeidet for at Rousseff skulle bli stilt for riksrett, har sittet i fengsel for omfattende korrupsjon siden.

Michel Temers popularitet sank som en stein. Han er tidenes minst ansette president i Brasil. Eneste grunn til at han ikke er stilt for riksrett er fordi han har kjøpt seg nok politisk støtte i Kongressen. Det er bare Kongressen som kan ta ut tiltale for vanlig kriminalitet mot en sittende president.

Middelklassen ble altså først sviktet av PT og Lula som de hadde hjulpet fram i presidentvalget i 2002. Etter at de fikk fjernet Dilma i 2016, ble de også sviktet av sentrumspartiene.

Siden 1989 har presidentvalget stått mellom Lula/Dilma og en fra sentrum-høyre.

Under årets valgkamp har Geraldo Alckmin fra sentrum-høyrepartiet PSDB knapt vært over 10 prosent på meningsmålingene. I 2006 tapte han klart for Lula, men han kom seg overraskende nok til en andre runde. Kandidaten til president Michel Temer, tidligere sjef for sentralbanken under Lula og finansminister under Temer, Henrique Meireles, beveger seg mellom to og tre prosent på målingene. Den tidligere profilerte miljøaktivisten Marina Silva holdt på å gjøre et brakvalg i 2014 og ledet en stund på meningsmålingene den gang – hun har de siste ukene vaket rundt fem prosent.

Sentrum-venstrekandidaten Ciro Gomes har gjort det bra, men etter lenge å ha vært hovedutfordreren til Bolsonaro, er han i det siste henvist til en tredjeplass. Han er likevel den kandidaten som slår alle de andre om han skulle komme seg til andre runde, ifølge meningsmålingene.

I fengsel

Den viktigste politiske drivkrafta i dette valget er likevel ekspresident Lula da Silva – enten er man veldig for eller veldig mot ham.

Lula sitter i fengsel etter å ha blitt dømt for korrupsjon. Meningen om hans skyld eller uskyld er like delte som hvem man vil stemme på. Men faktum er at rettssakene mot ham ble drevet gjennom på rekordtid mens andre toppolitikere ikke har fått samme behandling. Først for rundt en måned siden ble det definitivt klart at han ikke fikk lov til å stille som presidentkandidat. Da ledet han soleklart på meningsmålingene.

Nå har han Fernando Haddad som sin kandidat. Uten Lulas velsignelse ville Haddad knapt vært synlig på meningsmålingene. Så er da også Haddads viktigste budskap at man skal få tilbake de gode gamle dagene under Lula – da Brasil vokste økonomisk og det var sosial utjevning. De fattige kjøper dette budskapet, de har opplevd nedskjæringer i sosiale ytelser og at veksten i minimumslønninger er frosset. Sammen med høy arbeidsledighet og lite realinvesteringer opplever man at millioner blir drevet ut i den ytterste fattigdommen igjen.

På den motsatte siden står altså Bolsonaro og skaper en illusjon om de gode gamle dagene under militærdiktaturet. Et diktatur han gjerne ser for seg på nytt. Hans viktigste budskap er at han virker troverdig i kampen mot kriminalitet. Han har stor støtte blant de militære og ordenspolitiet som er en del av det militære systemet.

Og han oppfattes som den beste garantisten for at PT aldri igjen kommer til makta.

Mange frykter et kaos uansett om det er Bolsonaro eller Haddad som vinner. Bolsonaro har allerede sagt at han ikke vil akseptere et annet valgresultat enn at han vinner. Med seg som visepresident har han en pensjonert general. I de siste årene har flere generaler ytret seg om at det kan bli nødvendig å gripe inn om det skulle bli kaos og anarki.

Flere tror at Bolsonaro og hans tilhengere vil framprovosere en slik utvikling om de taper.

Norske interesser

Brasil er det viktigste samarbeidslandet for Norge utenom EU og USA. Tilsammen har norske interesser investert mellom 500 – 600 milliarder i Brasil – inkludert framtidige investeringer der Equinor har utpekt Brasil som viktigste satsingsområde utenfor Nordsjøen.

Hydro har i praksis flyttet hovedvirksomheten til Brasil, der kommunen Barcarena har flere Hydro-ansatte direkte og indirekte enn i hele Norge. De har fått merke hvor alvorlig det kan være å legge seg ut med lokale myndigheter. Også andre store norske selskaper som Statkraft og Yara satser friskt i Brasil. I tillegg har flere aktører innen olje- og oljeservice store økonomiske interesser her.

• LES MER | Hydro stenger ned i Brasil
• LES MER | Hydros trøbbel i jungelen
• LES MER | Knallhard kamp på bortebane
• LES MER | Hydro «frikjent» i ny rapport

Sentralt for Norge er hvordan en framtidig regjering vil forvalte energi- og mineralpolitikken.

Både Ciro Gomes og Fernando Haddad ønsker mer nasjonal kontroll og satsing. Equinor har sikret seg store oljereserver etter at Michel Temer slapp til utenlandske selskaper på de store presalt-feltene. Her vil begge disse to kandidatene ønske å bremse, og i verste fall for Equinor, reversere utviklingen.

Geraldo Alckmin vil fortsette energipolitikken slik den er nå, uten de store endringene. Bolsonaro vil sannsynligvis liberalisere og privatisere enda mer. Bolsonaro bryr seg ikke så mye om økonomi, og har overlatt styringen av den til økonomen Paulo Guedes, som er ultraliberal og fra Chicagoskolen i økonomiske spørsmål.

Men uansett hvem som blir president må denne hestehandle med Kongressen for å få gjennomført endringer.

Bolsonaro har også lagt vekt på at han vil høre på landbrukslobbyen. Det kan bety mer hogst i regnskogen og i praksis føre til slutten på Regnskogfondet der Norge har stilt med milliardbidrag for å stoppe avskogingen.

«Markedet» liker i hvert fall Bolsonaro. Da han gjorde nye hopp på meningsmålingene tirsdag steg børsen med nesten fire prosent samt at valutaen styrket seg betraktelig.