aslak bonde
Bred granskning
NAV-skandalen avdekker store brist i forvaltningen, i rettssystemet og i lovgivningspraksisen. Feilene er så store – og på så mange felt – at Stortinget bør oppnevne en granskningskommisjon
Aslak Bonde skriver politiske analyser for Dagens Perspektiv.
ANALYSE. Tirsdag klokken ti kommer den første redegjørelsen om det som er blitt hetende NAV-skandalen, men som like gjerne kunne ha vært kalt forvaltnings- og rettssikkerhetsskandalen.
Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie skal da forklare Stortinget hvordan det har vært mulig for NAV i årevis å operere med gale trygderegler, og hvorfor det har tatt så lang tid å rydde opp.
Hun må også redegjøre for hvordan myndighetene har tenkt å gjenopprette skaden som er påført tusenvis av mennesker.
Nærmere 50 personer har fått fengselsstraff og tusenvis har fått krav om å tilbakebetale store beløp til staten.
Årsaken er at de har vært i utlandet mens de har mottatt trygdeytelser.
NAV mente de ikke hadde lov til det, men nå viser det seg at verken NAV, Trygderetten, påtalemyndigheten, dommere eller forsvarere har fått med seg at EU-reglene sier det stikk motsatte: Man kan ta med seg trygd ut av landet, dersom det ikke strider mot andre forpliktelser som følger med trygden eller sykepengene.
EUs regler overstyrer det norske lovverket. Det ble fastsatt i EØS-avtalen som i 1994 gjorde Norge, Island og Liechtenstein til en del av EUs indre marked.
Kontrollkomieen?
Denne uken så opposisjonspolitikerne for seg et opplegg der Hauglies redegjørelse blir etterfulgt av kortere kommentarer fra alle partiene på Stortinget.
Deretter blir redegjørelsen sendt til Kontrollkomitéen for nærmere behandling.
Sannsynligvis vil de allerede tirsdag komme til den erkjennelse at statsrådens redegjørelse bare klargjør noen av problemstillingene som er avdekket.
Da kan de slå seg til ro med at regjeringen planlegger å granske ytterligere, men de kan også ta saken i egen hender.
Stortinget har et regelverk for å opprette egne granskningskommisjoner i spesielt sammensatte saker der det er ekstra viktig at det ikke skal komme påstander om at forvaltningen gransker seg selv.
Begge kriterier er oppfylt i denne saken. Det at NAV og Arbeids- og Sosialdepartementet har latt det gå måneder fra man fikk vite om feilen til man gjorde noe med den, bidrar til et inntrykk av at NAV og andre store forvaltningsorganer er mer opptatt av sine egne saksbehandlingsprosesser enn av borgerne som de øver urett mot.
NAV og departementet har i tillegg latt politi og påtalemyndighet fortsette rettsforfølgelsen av folk også i store deler av dette året, selv om de tidlig i vinter kom til den erkjennelsen at grunnlaget for rettsforfølgelsen var feil.
Denne neglisjering av borgernes rettsvern er så grov at enhver gransker med tilknytning til regjeringen kan bli mistenkt for å ville dekke over den.
EU vs norsk lov
Norsk lovgivningspraksis er også noe regjeringstilknyttede jurister ikke kan antas å ville problematisere i særlig grad.
Og da er vi inne på et av de mange store saksfelt som NAV-skandalen avdekker: Nemlig hvordan norske lovgivere gjør EU-retten om til norsk rett.
Det har utviklet seg en praksis der det er blitt vesentlig vanskeligere enn før å lese i den norske lovboken (nå lovdata) hva som egentlig er rettstilstanden.
NAV-saken illustrerer dette på glimrende vis.
Der er det altså EUs trygdeforordning som bestemmer reglene for trygdeutbetalinger til folk som beveger seg over landegrensene mellom EU og EØS-land.
Denne forordningen er tatt inn i norsk rett ved en enkel forskrift som refererer til en lang, lang rekke EU-forordninger, men som ikke sier noe om selve jussen.
Den som skal praktisere norsk lov må grave seg bakover i EUs rettssystem. Det er jurister vant til, men det er tidkrevende og det ble i NAV-saken dessuten oppfattet som unødvendig.
Folketrygdloven slår nemlig utvetydig fast at at folk som får arbeidsavklaringspenger må oppholde seg her i landet.
Det er ikke noe i den loven som gir hint om at EUs forskrifter faktisk sier det stikk motsatte.
Når NAV i tillegg laget en veileder til regelverket som feiltolker EUs regler, er det ikke så rart at absolutt alle jurister som på ulikt nivå avgjorde trygdesaker lot være å sjekke med primærkildene.
Det sterkt urovekkende er at det også på mange andre saksområder er blitt slik at Norge tar inn EU-reglene i norsk rett bare ved en enkel forskrift der man nøyer seg med å referere til en lang rekke med EU-forordninger.
Forhåpentligvis finnes det ikke andre saksfelt der det er et så stort misforhold mellom det som står i norsk lov og det som faktisk er innført via EU-retten, men det bør nå granskes.
I tillegg burde politikerne hente opp igjen alt det som ble sagt og skrevet da EØS-avtalen ble vedtatt.
Da var det en selvfølge at norsk lovgivning fortsatt skulle være norsk, selv om vi forpliktet oss til å såkalt harmonisere den med EUs regelverk.
Den gangen karakteriserte jus-professor Eivind Smith EØS-avtalen som en konstitusjonell katastrofe.
NAV-saken kommer til å bli stående som beviset på at han hadde rett – selv om «katastrofe» kanskje var et vel tabloid uttrykk.
Domstolenes rolle
En annen problemstilling som er blitt avdekket av NAV-skandalen dreier seg om domstolenes og påtalemyndighetenes uavhengighet.
Hvordan kan det ha seg at det ikke var noen i det svære fellesskapet av skarpskodde jurister som sjekket det grunnleggende premisset om at trygdemottakere ikke kan reise utenlands?
Kan det være at de ikke er så upartiske som de skal være og at de godtar forvaltningens fremleggelse av rettstilstanden uten å sjekke selv?
Dette er et spørsmål som går langt utover trygderetten.
I Dagens Næringsliv på torsdag var det et leserinnlegg der det ble referert til en dom fra Borgarting Lagmannsrett der flertallet fastslår at man skal være forsiktig med å overprøve skattemyndighetenes vurderinger.
Klarere kan ikke en domstol vise at den er mer autoritetstro enn den teoretisk sett skal være.
NAV-saken har rett og slett ført til en generell svekkelse av tilliten både til påtalemyndighet, domstoler og advokatstanden som ikke har gjort sin forsvarerjobb godt nok.
Det tar tid å gjenopprette tilliten, og det vil antagelig være en god hjelp om en offentlig granskingskommisjon legger grunnlaget for et slikt arbeid.
Rettssikkerheten bør også granskes på et annet felt: Hva er det egentlig som har skjedd i trygderetten. Dette ankeorganet som ikke er en domstol, men som likevel oppfattes som en del av rettssystemet.
Retten sluttet seg til NAVs gale lovforståelse helt frem til sommeren 2017. Etter dette kom var det i en lang periode slik at trygderetten avga kjennelser som gikk i ulike retninger. Det er mildt sagt lite tillitvekkende.
En granskingskommisjon bør se på mulige endringer for å sikre at trygdemottakere faktisk får en rettferdig behandling når de anker et NAV-vedtak.
For det er det hele forvaltnings- og rettssikkerhetsskandalen dypest sett dreier seg om.
Det har vist seg at noen av dem som går på trygd både er blitt behandlet urettvist og urettferdig.
Det må rettes opp – på en troverdig måte.