Bruk angst som en positiv kraft

Erlend Vestre er konsulent i Devoteam Fornebu Consulting AS.

SYNSPUNKT: Det finnes ikke ett enkelt svar på hvordan vi kan gjøre angsten til en positiv kraft, i stedet for at blir negativ og hemmende. Vi har ulike måter å håndtere det på.

Historiene er mange om politikere, programledere, artister og skuespillere som virker som om de er nesten fysisk syke på grunn av prestasjonsangst, men som likevel presterer når øyeblikket er der. Idrettsutøvere ser nervøsitet som en nødvendighet for å prestere. Uten den blir det dårlige prestasjoner og tap. Prestasjonsangst er ikke noe som er forbeholdt eliter eller idrettsstjerner. Hver og en av oss har kjent på nervøsiteten når vi skal prestere, enten det er krevende møter, vanskelige samtaler eller når vi skal holde et foredrag foran en stor forsamling. Da kjenner vi på det akutte ubehaget som knytter seg til akkurat det ene øyeblikket. Men usikkerhet og nervøsitet er ikke kun knyttet til enkeltsituasjoner. Arbeidslivet preges av krav til omstillinger, forandringer, omorganiseringer og prestasjoner. For noen kan jobb og privatliv oppleves som en kjede av krav og forventninger som utløser en følelse av usikkerhet og bekymring. Dette kan være så krevende at det utløser sykemeldinger, og i verste tilfelle uføretrygd.

Opplevd angst er en funksjon av det sympatiske nervesystemet, og vi kan ikke styre det med vår egen vilje. Det aktiveres blant annet når vi opplever stress. Vi opplever stress når vi er bekymret for utfallet av situasjonen vi er i eller skal inn i. Graden av bekymring er knyttet til en risikobevissthet. Hvor stor sannsynligheten er det for at vi mislykkes? Jo lavere vi mener at risikoen er, desto mindre bekymret er vi, og desto færre stressreaksjoner opplever vi. Hvor risikofylt vi opplever situasjoner varierer fra person til person. Det er avhengig av hvordan vi er skrudd sammen fra fødselen av, hvilke erfaringer og hvilken kunnskap vi har. For noen er glasset halvfullt, for andre er det halvtomt.

Den norske psykologen Paul Moxnes omtaler angst som enten kald eller varm, negativ eller positiv. Angsten er varm når vi bruker energien som ligger i angsten til å prestere, til å utfolde oss. Angsten er derimot kald når den begrenser eller hemmer oss slik at vi ikke greier å håndtere situasjoner, utføre oppgavene våre eller utvikle oss fordi vi unngår å møte utfordringer. Der havner vi hvis det er noe galt med evnen til å omtolke kroppens egne impulser gjennom mestringsmekanismer, tillit og psykologisk læring.

Det er ikke slik at vi skal kvitte oss med angsten. Den trenger vi for å vinne, for å prestere. Ikke bare i det enkelte øyeblikk, men også for å lykkes over tid. I den ligger bekymringen for hva morgendagen kan bringe. Den skaper bevissthet om, og et fokus, på det som kan gå galt. Hvis vi blir for trygge og ubekymrede, kan vi miste årvåkenheten som må til for å ligge i forkant av problemene. Og ha for lite energi når det skal presteres. I idretten er det viktig å ha det riktige spenningsnivået. Det betyr at vi trenger utrygghet for å prestere godt nok, og vi trenger trygghet for å våge, slik at vi ikke blir handlingslammet. Vi trenger altså trygghet i utryggheten og utrygghet i tryggheten. Hvordan oppnår vi det?

Til det spørsmålet er det flere svar. Noen ganger er det ingen vei utenom, det er bare å hoppe ut i det. Og når vi ikke har mulighet til å stikke av, så kan vi utvikle våre egne angstavledere. Vi har ulike måter å håndtere det på.

Angst er redsel for noe fremtidig. Når det ikke lenger er noen mulighet for å slippe unna, finnes det ingen annen utvei enn å hoppe i det. Da er det mange som ikke opplever uroen som angst, men som kilde til maksimal konsentrasjon og ytelse. Da er det trygghet i angsten.

Angstavledere kan ta forskjellige former. En måte å utvikle trygghet på er å være godt forberedt, som grunnlag for fremtidige prestasjoner. Fokuset er på oppgavene, og samtidig holde forstyrrende omgivelser unna. Det øker troen på at vi behersker det vi skal gjøre. Det betyr ikke at angsten forsvinner, men den kommer i bakgrunnen fordi vi er så fokuserte på det vi gjør i øyeblikket.

Vi kan ta på oss «fasader», som beskytter oss mot omgivelsene og som vi kan legge angsten i. En fasade kan være en rolle eller det kan være en avledende oppførsel. Når vi bruker roller så tenker vi at den som står her er ikke meg, men rollen. Det er rollen som kritiseres, ikke jeg personlig. Når vi bruker avledende oppførsel kan vi være morsomme eller freidige for å ta ut spenningen, den nervøse energien. Vi flytter fokuset fra det vi er nervøse for, over på den avledende oppførselen.

Innenfor idretten er det mange som bruker ritualer. Det er noe vi ofte ler av, og ikke tenker på som angstavledere. Som den norske landslagsspilleren i fotball som måtte være den siste i garderoben til å ta på seg shortsen. Det styrket troen på at det skulle gå bra. Det var ikke alle hans medspillere som respekterte det. En av de moret seg stor når han tok av seg shortsen igjen, etter at «vår» spiller hadde tatt på seg shortsen som siste mann. Da han oppdaget at han likevel ikke var den siste, utløste det nærmest panikk. Shortsen kom av igjen på et blunk.

Den som stikker av når angsten melder seg, hever terskelen for å mestre fremtidige situasjoner. Det å erfare at vi får det til, skaper trygghet. Avdøde barnebokforfatter Anne-Cath Vestly hadde angst som hun måtte håndtere. Det gjorde hun ved å være bråkjekk. Hennes motto var: «Være ikke redd for angsten. Se heller på den som en god venn. Den er trofast.» Så være ikke flau når du opplever angst, eller tro at du er alene om den. Du er i godt selskap med alle oss andre. Det gjelder å akseptere den, og bruke den som kraftkilde, som energi til prestasjoner. Da er den en varm, ikke en kald, følgesvenn.