Brussels egotripp

EU og Storbritannia er endelig blitt enige om rammene for sin skilsmisse. Dermed er det duket for handelssamtaler neste år. Men Jean-Claude Juncker har mer enn brexit på sin agenda. Nå vil den mektige kommisjonspresidenten ta styringen med eurolandenes framtid.

Når han ser en mulighet til å gi den europeiske saken ny giv, er Jean-Claude Juncker uovertruffen. Da går EU-kommisjonens president i klinsj med både venner og fiender.

For tiden motsetter luxemburgeren seg ikke bare et arbeidsoppdrag fra stats- og regjeringssjefene, men han har også greid å få hele eurosonens finansministre mot seg.

Egentlig skulle Juncker, i samråd med finansministrene, presentere sine planer for EUs toppmøte i midten av desember – om hvordan EUs medlemsland kan utvikle et tettere forhold. «Fordypningsplaner» er for tiden «in» i Europa – utløst av Frankrikes president Emmanuel Macron som to dager etter valget i Tyskland presenterte sine ideer for et bedre fungerende Europa.

Finansministre på sidelinjen

Men istedenfor å få med seg pengevokterne, legger Juncker opp til en egotripp, et sololøp. For en drøy uke siden presenterte EU-kommisjonen sine planer, selvfølgelig uten finansministrenes medvirkning. De møtes riktignok et par dager senre, i euro-gruppen som samler representantene fra valutaunionen, samt dagen etter det igjen – til Ecofin, EUs finansministerråd. Men offisielt har ikke EU-landenes finansministre fått med seg noe av planene enda.

«Hele framgangsmåten er en katastrofe», sier en misfornøyd deltaker. Fordi deres fagfolk ikke jobber med idéene, vil EUs stats- og regjeringssjefer i beste fall kun registrere Junckers euro-forslag.

EU-kommisjonens begrensning er et uttrykk for rivalisering som hersker mellom kommisjonen og EU-medlemsstatene når det kommer til spørsmål om det indre markedet og valutaunionen. Finansministrene er neppe begeistret for innholdet i planene heller. Det går i stor grad ut på å styrke EU-kommisjonen betraktelig – på medlemslandenes bekostning.

Men det handler om mer enn forfengelighet på parketten i Brussel. For reformiveren til den franske presidenten er i ferd med å drukne i kompetansekrangelen mellom de europeiske institusjonene.

For første gang på mange år har Frankrike grepet sjansen til å innta rollen som dirigent i EU. Men ropet finner ikke gehør: Tyskland leter etter en ny regjering, og er dermed opptatt med andre ting. Og i Brussel skjer det ingenting uten kansler Angela Merkel.

Hvem skal ha myndigheten – og pengene?

Men Juncker vil ikke la seg bebreide for at han lot reformmulighetene stryke forbi.

Hans sentrale idé: Den europeiske stabilitetsmekanismen ESM fra 2012, skal bli overført til en EU-institusjon. Den har så langt vært en innretning mellom EU-landene. Dermed bestemmer de nasjonale finansministrene, og ikke valutakommissær Pierre Moscovici. De bestemmer om, og hvis ja, i hvilken utstrekning et land i en finansiell nødsituasjon skal få hjelp.

Gjennom ESMs forvandling til en egen EU-institusjon håper Juncker at hans kommisjon får tilgang til ESM og dens enorme finansielle midler. Den europeiske stabilitetsmekanismen har anledning til å dele ut samlede lån til en halv billion euro, altså 500 milliarder. Medlemsstatene har spyttet inn 700 milliarder euro i grunnkapital. Pengene skal selvfølgelig forbli i ESM, men pengegiverne ville ikke lenger ha en styrende hånd på dem alene.

Ved et slikt inngrep ville det egentlig være behov for å endre EU-traktatene, men EU-kommisjonen har kommet på et knep: gjennom Lisboa-traktatens artikkel 352 om EUs arbeidsmåte, en form for nødparagraf, kan den skaffe seg de manglende fullmaktene.

Ideen blir ikke levnet store sjanser, særlig ikke fordi alle medlemsland må gå inn for det. I Østerrike er ESM til og med forankret i grunnloven. Ikke engang den selvoppnevnte Europa-reformatoren Macron kan se noe positivt i ideen. Frankrike har, etter Tyskland, gitt mest penger til ESM, men ifølge Junkers planer skal Macrons regjering ikke ha noe den skulle ha sagt.

Et europeisk valutafond?

Bedre sjanser har da den rake motsetningen til Junkers intensjoner: ESM-sjef Klaus Regling og noen finansministre vil bygge ut «redningsparaplyen» til et slags europeisk valutafond – med vidtrekkende fullmakter til budsjettovervåking og krisehåndtering. En idé som Tysklands tidligere finansminister Wolfgang Schäuble tidligere har applaudert. Slik kan Regling forestille seg at «hans» fond forvalter et budsjett som kan hjelpe land som ikke sitter fast i de sedvanlige gjeldsprogrammene – ved såkalte eksterne sjokk. Land som Irland, for eksempel, hvis det trues av et økonomisk sammenbrudd etter Brexit.

For et slikt tilfelle ville også Junker gjerne ta sine forholdsregler, men i egen regi. Han ser for seg en såkalt stabiliseringsfunksjon i EU-budsjettet. Og da vil luxemburgeren gå «all in»: budsjettposten skal fylles opp med et tresifret milliardbeløp. Hvor pengene skal komme fra, forblir et åpent spørsmål. Det mest sentrale spørsmålet er det samme som ved ESM: hvem bestemmer over utlånet av pengene – kommisjonen eller medlemsstatene?

Juncker tilbyr enda en idé som koster penger. Land som faktisk vedtar reformer og gjennomfører dem, skal bli finansielt belønnet.

Ved siden av dette inneholder Junkers pakke ytterligere punkter som vil kunne sørge for mer sinne. For eksempel forslagene til EU-bankenes innskuddsgaranti. Så langt er Tyskland imot, men også en rekke andre stater. Regjeringene i disse landene vil ikke at deres banker setter av penger for å beskytte kundene til deres utenlandske konkurrenter mot eventuelle tap.

Juncker vil i tillegg bruke dusinvis av milliarder euro fra ESM til en form for nødkapital til redningsaksjoner for banker. Fagfolk snakker i denne sammenheng om en «backstop». Pengene skal være tilgjengelige i redningsfond for skrantende selskap dersom bankene selv ikke greier å samle sammen nok kapital. Med dette overtar EU-kommisjonens president et forslag fra medlemslandene.

Hvordan beregne budsjettunderskudd?

Ny mistenksomhet vekkes imidlertid av kommisjonens planer om å finne fram til et heleuropisk totaltall for budsjettunderskudd – for å kunne avklare om påleggene fra stabilitetspakten overholdes. I et slikt tilfelle ville det være betraktelig mindre viktig at ethvert medlemsland holder sine nye budsjettunderskudd under grensen på tre prosent av bruttonasjonalprodukt, men at den samlede eurosonen gjør det. Akkurat det har vært tilfellet i årevis.

Løsningen ville bli en blankofullmakt for regjeringer som ikke er villige til å spare. Jo flere land som legger fram et budsjett i balanse eller med overskudd, desto mer vil andre land kunne pådra seg gjeld.

– Det ville uthule stabilitetspakten», advarer den tyske finanseksperten Markus Ferber (CSU).

– Det kommer ikke an på at eurostatene til sammen når gjeldsmålet, men at hvert enkelt land gjør det, sier han.

Dessuten vil EU-kommisjonen i fremtiden ikke lenger bruke den såkalte fiskalpakten (et vedtak fra 2012 som skulle tvinge medlemslandene til budsjettdisiplin, red. anm.).

Ferber vil heller fokusere på at EU-medlemmene bygger ned sin statsgjeld.

Helst ville Juncker at hans valutakommissær fremover like greit overtok ledelsen av eurogruppen. Men allerede nå ser det ut til at de sinte finansministrene bare motvillig vil finne seg i å få satt en EU-kommissær foran nesen.

Kritikk mot slike refleksjoner kommer ikke bare fra hovedstedene. Heller ikke Guntram Wolff, leder av den innflytelsesrike tenketanken Bruegel i Brussel, har sans for å «gifte bort» valutakommissæren til lederen av eurogruppen.

Det ville «blande rollene til kommisjonen og EU-rådet for mye», heter det i en betraktning fra Bruegel.

Også på andre områder har Wolff oppdaget tydelige svakheter i reformplanene.

– Junckers forslag vil fremheve EU-kommisjonens rolle for mye, mens budsjettpolitikken fortsatt er i nasjonalstatenes hender, påpeker Wolff.

Men også Schäubles mer forsiktige planer, nemlig å bygge Den europeiske stabilitetsmekanismen ut til et slags valutafond og gi den et tilleggsbudsjett, blir møtt med kritikk av eksperter.

«Det underslår det faktum at den nasjonale finanspolitikken for lengst påvirker eurosonen som helhet», skriver Wolff i en analyse som nylig ble offentliggjort.

Europeisk finansregjering

Istedenfor foreslår Wolff å la eurogruppen utvikle seg til en europeisk finansregjering. En heltids leder av eurogruppen ville framover måtte rapportere til EU-parlamentet, og med dette være et slags ansikt for den europeiske finanspolitikken. EU-kommisjonen ville fortsatt overvåke finansatferden til euro-medlemmene, samtidig som eurogruppens sjef ville kunne bruke sin politiske tyngde til å «oppfordre» landene til reformer.

Land som uforskyldt havner i økonomiske problemer og dermed ikke er et «tilfelle» for ESMs krisehjelp, ville kunne få hjelp gjennom et såkalt stabiliseringsinstrument innenfor EU-budsjettet – men utstyrt med langt mindre penger enn det Juncker ser for seg. Allerede med et volum på 50 til 70 milliarder euro ville potten levere «betydelig støtte» til stater som blir rammet av såkalte asymmetriske sjokk.

– Det ville være en form for forsikring, for å kunne hjelpe enkelte land, mener Wolff.

Men ett spørsmål har finansministrene tross alt klart å avklare. Og det er hvem som skal etterfølge Jeroen Dijsselbloem som president for eurogruppen. Nederlenderen må forlate sin post fordi han ikke lenger er finansminister i sitt hjemland. Det finnes fire kandidater, men ingen er klar favoritt. I konkurranse med et knippe andre finansministrene – blant andre Dana Reizniece-Ozola fra Latvia, en firebarnsmor som er stormester i sjakk – var det til slutt favoritten fra Portugal, Mário Centeno, som trakk det lengste strået.

© 2017 Der Spiegel or Spiegel Online. Distributed by New York Times Syndicate. Oversatt fra tysk av Hermann Möhring

SPIEGEL+DP

Som en del av Dagens Perspektivs europadekning publiserer vi etter avtale jevnlig stoff fra det tyske magasinet Der Spiegel.

---