Bygdeforføreren som vil samle hele folket

Kommunesammenslåinger og regionreform. Politiorganisering og ulvedebatt. Den siste tids nasjonale debatter har gitt Senterpartiet vind i seilene.

Meningsmålinger har indikert en så høy oppslutning at når Norge går til valgurnene 11. september er Trygve Slagsvold Vedums mål å bli større enn Fremskrittspartiet.

Da Sp-lederen snakket til landsmøtet fredag morgen gjorde han det i kjølvannet av en meningsmåling fra Dagens Næringsliv som viste at partiet for øyeblikket faktisk er landets tredje største.

Derfor var det på mange måter en takknemlig oppgave for Slagsvold Vedum å holde tale til sitt landsmøte. Selvtilliten innad i partiet er høy. En av de største utfordringene før talen handlet imidlertid om det latente paradokset i å være en partileder som skal holde en tale til et parti som spiller sterkt på tanken om «folket».

Den konverserende stilen

Talens stil bidro til å skape en illusjon av egalitært fellesskap, og ble dermed et uttrykk for Senterpartiets kjerneverdier, men allerede før Slagsvold Vedum hadde ytret ett eneste ord greide han å fremstille seg selv som en slags antipolitiker.

I landsmøtetalen er fokuset rettet mot partilederen – og han eller hun er gjerne staselig antrukket (SVs Audun Lysbakken hadde for eksempel både skjorte og dressjakke). Partilederen står som oftes bak et podium med talemanuskriptet foran seg og taler til en engasjert forsamling.

LES MER:

• Les hele landsmøtetalen til Sp-leder Vedum her

Den 38 år gamle hedmarkingen som er leder i Senterpartiet droppet podiet, kastet slips og dressjakke og brettet opp skjorteermene. Allerede der lyktes Trygve Slagsvold Vedum med et tydelig budskap: Han snakket ikke til, men med forsamlingen.

Gjennom hele innlegget brøt Sp-lederen opp talen med personlige kommentarer som: «jeg unner flere å stå her, det er så mange hyggelige ansikter», «jeg tror jeg må ringe til kona etterpå, for å roe meg litt» eller med direkte henvendelser til tilhørerne: «Med den målingen i Finnmark, så er du snart kollega Geir – jeg gleder meg til å se deg på Stortinget». Dette var nok en helt bevisst fremtoning, og det funker.

LES MER:

• Retorisk analyse – SV: Angrep er ikke alltid det beste forsvar
• Retorisk analyse – Høyre: Offensiv statsminister prøver å sette agendaen tidlig

Selvfølgelig kan det ses som et bevis på en partileder stinn av selvtillit, men viktigere enn det er hvordan talens form fyller en bestemt funksjon. Det avslappete preget minner om en hverdagslig samtalestil og blir en indikasjon på personlig engasjement, intimitet og identifikasjon. Med det rammeverket konstruerer talen i seg selv en følelse av et innbilt fellesskap. Slagsvold Vedum fremstiller ikke seg selv som en leder, men som en del av det folket han appellerer til. Forent gjennom forståelse og verdier.

Høyt spill

Til tross for at store deler av talen bar preg av den samtalelignende stilen, benyttet den seg også av retoriske figurer for å understreke argumenter. Den første kom allerede i talens innledning. Senterpartiets slagord er en videreutvikling av Høyres «Vi tror på Norge» – forskjellen er at Senterpartiet tror enda mer – «Vi tror på hele Norge». Innledningsvis benyttet Slagsvold Vedum seg av en klassisk gjentagelsesfigur (gresk: «anaphora») da han fem ganger gjentok «i Senterpartiets Norge» for å argumentere for at en vellykket distriktspolitikk er avgjørende for landet som helhet.

Å blande en lite høytidelig stil med tydelige retoriske figurer kan ofte være et sjansespill. I det øyeblikket talen virker tilgjort, faller hele fellesskapsillusjonen sammen og taleren mister sin troverdighet. Kunsten er på en måte å skjule talekunsten, og i landsmøtetalen maktet Sp-lederen å holde et godt i penselen.

Midtveis i talen stilte Slagsvold Vedum et retorisk spørsmål som sidestilte sentralisering med et kaldere samfunn (gresk «antithesis»). «Når du ser tilbake, vil du ha levd et best mulig liv, eller et mest mulig effektivt liv?» spurte hedmarkingen sitt publikum og utelukket dermed at regjeringens reformarbeid kan lede til bedre liv. Nok en gang et høyt spill fra partilederen, men argumentasjonsformen som fulgte bygget på et verdigrunnlag som det er vanskelig å argumentere mot.

Les mer:

• Skriver brev til fylkespartiene: Frykter Sps elbil-politikk
• Uenighet om 41 punkter: Sp på dissenstoppen
• I framgang: Beste Sp-måling på 20 år

Det finnes utvilsomt fakta og statistikk som kan underbygge hvorfor kommune- og politireform er det riktige å gjøre, men da Slagsvold Vedum skapte ulike narrativ for å forklare en helhet (gresk «synecdoche») vinklet han budskapet til å handle om følelser («pathos») mer enn fakta («logos»). Partilederen følte med pensjonistene som ville ha pensjonsslippen i postkassa og med 80-åringen som ikke mestret nettbanken. Han var opprørt på vegne av menneskene med lese- og skrivevansker i sitt nærmiljø som måtte forholde seg til et sentralisert NAV-kontor, og ikke minst ble han personlig da han fortalte om sine barns oldefar som hadde blitt plassert på sykehjem i det som tidligere var nabokommunen. Dermed kunne han effektivt kritisere digitalisering, sentralisering og kommunesammenslåinger. På kort sikt trumfer følelsene alltid fornuft.

Senterpartiets relevans

Så lenge debattene fortsetter å treffe Senterpartiet på hjemmebane er det rimelig å anta at oppslutningen til partiet vil forbli høy. I opposisjon har Slagsvold Vedum og hans partifeller lyktes med å fremstilt seg selv som forsvarere av det bestående. I fredagens tale greide partilederen å få et mangfold av saker til å handle om samme problemstilling. På den ene siden var det EU-kritikk formulert som at den norske EU-ministerposten har fremstått som «EUs minister til Norge, ikke Norges minister til EU», og at «vi kan ikke ha en EU-minister som reiser til Brüssel og beklager seg».

På den andre siden betonet han viktigheten av småskalalandbruk, og eierskap til Norge. Linken var tydelig og ble formulert av partilederen selv: «Ulven handler ikke bare om rovdyrpolitikk, men om hvem som skal sitte med makta».

Avslutningsvis gikk partilederen tilbake til den innledende retoriske figuren og viste dermed at talen absolutt ikke var like vilkårlig som den kunne fremstå som. Gjentagelsen «i Senterpartiets Norge» ble endret til hva vi kan forvente av partiet i regjering. Budskapet «en regjering som tror» gjorde talen sirkulær og ble avsluttet med ordene bare en partileder stinn av selvtillit kan ytre: «Neste gang vi møtes har vi en regjering som tror på hele Norge».

Retorisk avhenger Sps suksess av at partiet greier å formulere sammenhengen mellom ulike politiske tema og sentralisering i flest mulig enkeltsaker også frem mot valget. Hvis maktspørsmålet blir uttrykt gjennom et narrativ som vekker folks følelser kan Sp bli et «folkeparti» parti. Og 11. september får vi svaret på om bygdeforføreren Trygve Slagsvold Vedum er folkeforføreren som klarte å målbinde hele Norge.