Annonse
Boris Johnson
Crises? What crises?
Det konservative partiet i Storbritannia avsluttet nylig sitt årlige landsmøte i Manchester. Det kunne minne om et slags krigshovedkvarter hvor meldingene fra fronten ikke kom inn og en rekke uklare og drømmefylte krigsordrer flommet ut, skriver Knut Arne Sanden.
Annonse
Knut Arne Sanden er leder ved LO-kontoret i Brussel.
SYNSPUNKT. Det årlige landsmøte til Toryene, det konservative partiet i Storbritannia, avsluttet nylig i Manchester. Det kunne minne om et slags krigshovedkvarter hvor meldingene fra fronten ikke kom inn og en rekke uklare og drømmefylte krigsordrer flommet ut.
Tittelen er hentet fra en plate utgitt av rockebandet Supertramp i 1975 som viser en solbadende mann med parasoll og drink, omgitt av ruiner. Flere aviser opplever den britiske regjeringen som den solbadende turisten omgitt av ruiner.
Alt avhenger av hvilke øyne som ser. Mens det konservative hofforganet The Telegraph, også omdøpt til «The Torygraph», rapporterte ukritisk til hva de enkelte medlemmene av regjeringen sa, anlegger den mer venstreorienterte avisen The Guardian en mer ironisk tilnærming.
Sjefen sjøl, Boris Johnsons avslutningstale liknet på en i siste liten sammenrasket kronikk til sin gamle avis The Telegraph. Full av blødmer og usannheter og urealistiske planer om hva Storbritannia, The Great Britain skulle bli.
«Sovjetunionen ved Themsen» var det en av kommentatorene i The Guardian som skrev, en parafrase over et tidlige slagord «Singapore ved Themsen» da en Brexit skulle gi landet skattefrihet og full handlefrihet. Nå minnet det mer om traurige femårsplaner.
Fortsatt sitter et av de gamle slagordene i veggene. Brexit-Britain skulle bli basert på høytlønte, høyt kvalifiserte arbeidskraft som produserte varer av verdensklasse. De er delvis i mål siden mange av de lavtlønte har reist hjem, deres jobber står ubesatt siden ingen vil jobbe i lavtlønnsyrker som lastebilsjåfør, slakter, innhøster eller butikkansatte. Det er riktig å si at de har oppnådd i hvert fall varemangel i verdensklasse, men det er kanskje ikke hva regjeringen mente med slagordet.
Det årlige landsmøtet, som ikke hadde blitt holdt siden i 2019, ble holdt i den gamle industrielle høyborgen Manchester neppe på grunn av de to fotballagene, men mest for å si til sine nye velgere med arbeiderklassebakgrunn at vi er der for dere. Kullstøv og jernspon er blitt erstattet av high-tech-blue-tech og finansfolk, kanskje med arbeiderbakgrunn.
Det nye slagordet som heller ingen klarer å gi noen god definisjon på et er: «Levelling up» som kan tolkes i retning av at «nå er det vanlige folks tur» eller nå skal alle få det som middelklassen med eget hus, hage og bil med plass til golfkøller og en pensjon til å leve av.
Det er laget et eget departement for «Levelling-up» som har fått tilnavnet «det blå Arbeiderpartiet» hvor sjefen heter Michael Gove. Det er en uriaspost med mange forventinger til en mann med høyde som Napoleon. Han utfordret Boris Johnsson i ledervalget i 2019, og dette er kanskje belønningen?
Lykkes han redder han også sjefens ære, framtid og ettermæle.
Boris Johnson har som politisk forbilde tidligere statsminister Sir Winston Churchill. Han har sågar skrevet en biografi om ham, som enkelte kritikere mente var en narsissistisk omtale av ham selv i tredjeperson.
Talegavene hans har han ikke, der han mumler rundt med ufullstendige setninger, halvmorsomme blødmer og noen få «sound bites» som kan passe inn i et 10 sekunder innslag på en nyhetskanal. «La oss få Brexit gjort», er den mest kjente.
Churchill holdt mange kraftfulle taler. En av de meste kjente holdt han tre dager etter innsettelsen som statsminister og etter at Frankrike var blitt okkupert av tyskerne.
«Jeg har intet annet å love dere enn blod, slit, tårer og svette. Vi står foran en stor prøvelse. Vi har mange, mange lange måneder med kamp og lidelse foran oss.»
Boris Johnson tok en litt annen tone:
«Vi har lyktes med alt, vi har lyktes med Brexit, vi har lyktes med vaksineringen, vi har lyktes i å bekjempe koronaen og vi ser for oss et nytt STORT Storbritannia.»
Forsamlingen klappet begeistret. Regjeringsmedlemmene omtalte sjefen ikke bare som sjefen og statsminister, men også som sin venn. Intet unntak heller for ministrene som han skyflet om på i kabinettet, sparket ut eller degraderte.
Man er jo alltid «jolly good friends», i sådanne kretser.
