De sitter ikke nederst ved bordet – de ligger innerst i skuffen

KOMMENTAR:

Et offentlig utvalg slakter levekårene utviklingshemmede her i Norge. Men få bryr seg. Ingen er i mot utviklingshemmede, men la oss innse det – dette er ikke en gruppe som vinner valg.

For et par år år siden ble det satt ned et utvalg med eksperter som skulle analysere rettigheter og levekår for utviklingshemmede her i landet.

I oktober i fjor leverte de sin rapport, «På lik linje», som felte en nådeløs dom over situasjonen for mennesker med utviklingshemming i Norge i dag.

Utviklingshemmede i Norge får ikke oppfylt de mest grunnleggende menneskerettighetene. De diskrimineres i sektor etter sektor – det være seg innen skole og utdanning, i helsevesenet, på arbeidsmarkedet, på fritiden eller når det gjelder retten til et eget hjem.

Rettighetsutvalget – du har sikkert ikke hørt om det – peker på en lang rekke samfunnsområder der personer med utviklingshemming diskrimineres. Her er et lite utvalg:

• Utviklingshemmede har få reelle muligheter til å velge bosted og boform, og de bor ofte samlet i egne, kommunale bofellesskap.
• Utviklingshemmede blir underlagt tvangsbehandling uten at dette er nødvendig.
• Organiseringen av tjenestene til personer med utviklingshemming undergraver mulighetene for privatliv.
• Skoleelever med utviklingshemming får ikke opplæring av samme kvalitet som andre elever.
• Bare 25 prosent av utviklingshemmede i yrkesaktiv alder er i jobb. De har i liten grad tilgang til tilrettelagt arbeid.
• Utviklingshemmede har få fritidstilbud.

– Det dreier seg om at grunnleggende menneskerettigheter også skal gjelde for utviklingshemmede, var utvalgsleder Osmund Kaldheims kommentar til den kritiske rapporten.

Dette er første gang på 25 år – siden Ansvarsreformen i 1991 – at et offentlig utvalg foreslår omfattende endringer i politikken overfor utviklingshemmede.

Minimal oppmerksomhet

Jeg har lest og omtalt bøttevis av såkalte NOU-er (Norske offentlige utredninger). Men jeg har sjelden lest en krassere virkelighetsbeskrivelse av levekårene til mennesker i Norge.

Likevel er dette en gruppe som er alt for liten – og svak – til å vinne fram i kampen om oppmerksomheten.

56 ganger er Rettighetsutvalget omtalt i norske medier siden det ble satt ned for to år siden, ifølge medieovervåkingsselskapet Retriver. Ikke så verst det vel, tenker du? Vel, åtte av omtalene har undertegnede skrevet. Dessuten handlet mange av sakene om at utvalget kom skjevt ut fra hoppkanten, da ingen representant for de utviklingshemmede selv ikke var med i utvalget da det ble satt ned. Noe de senere kom de med – etter litt mediestøy.

For selv om offentlige utvalg kan være dørgende kjedelige, blir de ofte omtalt:

• Holden-utvalget, som vurderte systemet for lønnsfastsettelse i Norge, er omtalt 250 ganger viser søk i Retriver.
• Ludvigsen-utvalget – som vurderte hvilke kompetansebehov norsk skole trenger i framtiden – fikk 296 treff.
• Delingsøkonomiutvalget: 144 omtaler.
• Brochmann-utvalget: 543 treff (dog over to rapporter).

Så hvorfor får ikke Rettighetsutvalgets rapport større oppmerksomhet?

Sannsynligvis fordi verken politikere eller vi journalister synes det er et særlig spennende saksfelt. De har liten makt, de er for få til å vinne valg og det er så mange andre syke og eldre det er lettere å skape nærhet til for oss i pressen.

Det er de utviklingshemmede selv, deres pårørende og de delene av offentlig forvaltning som leverer tjenester til denne gruppen som viser interesse. Det er faktisk ganske mange. Over 100 leverte høringssvar til Rettighetsutvalgets rapport.

Og frontene er tydelige. Sånt burde vekke journalistisk interesse.

Pårørende og interesseorganisasjonene støtter utvalgets analyser, virkelighetsbeskrivelser og forslag til forbedringer.

Kommuner og andre forvaltningsetater stritter i mot – særlig hvis «endring» betyr økte kostnader, strengere krav og mer øremerking.

Taushet fra Stortinget

Vi har forsøkt å få politikere på banen i denne saken. Barne- og familieminister Solveig Horne har to ganger latt sin statssekretær svare i sakens anledning.

Svaret første gangen – etter at rapporten var overlevert statsråden – var i kortform som følger:

«Dette er en viktig sak. Nå skal vi lese utvalgsrapporten nøye».

Ved andre henvendelse til statsråden – etter at høringsrunden var over – svarte statssekretæren:

«Dette er en viktig sak. Nå skal vi studere høringssvarene nøye».

Vi prøvde Stortinget også. Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen, SVs Karin Andersen, Geir Jørgen Bekkevold (KrF), Mette Tønder (Høyre) og Frps Kari Kjønaas Kjos fikk alle epost med spørsmål om å kommentere utvalgets rapport.

Det var bare Kjønaas Kjos som svarte.

Ja, da, vi kunne ha fulgt bedre opp. Politikerne hadde kanskje ikke tid akkurat da. Men vanligvis får vi faktisk svar på slike henvendelser. Det kan ta litt tid hvis vi ikke maser, men vi pleier å få svar. Denne gangen var det tyst.

Tre partiprogram uten ett ord

At de politiske partiene ikke overveldende opptatt av utviklingshemmede kan man lese ut av de programmene deres.

Tre av partiene på Stortinget – Venstre, Senterpartiet og Miljøpartiet De grønne har ikke nevnt utviklingshemmede eller mennesker med utviklingshemming med ett eneste ord i sine partiprogram eller forslag til partiprogram for den kommende stortingsperiode 2017–2021.

De andre partiene har med følgende:

SV (vil):

• At mennesker med utviklingshemming sikres frihet, selvbestemmelse og deltakelse i samfunn og arbeidsliv, ikke minst gjennom å stoppe forsøk på å bygge nye, store spesialinstitusjoner.

KrF (vil):

• At det skal gjennomføres grundige arbeidsevnevurderinger for alle utviklingshemmede.
• At utviklingshemmede skal få mulighet til enten varig tilrettelagt arbeid eller varig oppfølging og individuell støtte i ordinært arbeid.

Ap (vil):

• Styrke informasjonen om utviklingshemminger for å hindre overgrep og trakassering
• Fremme rettighetene til barn med fysisk og psykisk utviklingshemminger, bekjempe diskriminering, og arbeide for å gi dem tilgang til utdanning.
• Sikre at kommunene følger opp sitt ansvar for å koordinere og gi et helhetlig tilbud til foreldre med varig syke eller barn med funksjons- og utviklingshemming for eksempel gjennom en fast kontakt i det offentlige.

Høyre (vil):

• Tilby flere varig tilrettelagte arbeidsplasser, spesielt i ordinært arbeidsliv (VTO), og sørge for at de varige tilrettelagte arbeidsplassene (VTA) i større grad tilbys utviklingshemmede.


Frp:

• Psykisk utviklingshemmede skal så langt som mulig gis like store muligheter til å fungere i samfunnet som andre personer. Forholdene må derfor legges til rette for at utviklingshemmede kan leve et så normalt liv som mulig, både ved å delta i arbeid, fritidsaktiviteter og ha samme frihet som andre til å velge boform. 

• Det må legges til rette for at utviklingshemmede sikres bedre muligheter for å få realisert sin arbeidsevne. Dette ønsker vi å gjøre ved å iverksette en opptrappingsplan for tilpasset utdanning og arbeid for personer med utviklingshemming. 

• Vi ønsker en gjennomgang av livssituasjonen, levekår og tjenester for utviklingshemmede i Norge, med sikte på å forbedre tjenestene for brukerne. 

• Fremskrittspartiet vil ha en opptrappingsplan for tilpasset utdanning og arbeid for personer med utviklingshemming foreta en gjennomgang av livssituasjon, levekår og tjenester for utviklingshemmede i Norge

Usynlige

Nå må det sies at alle partiene har med poster i sine partiprogram som omhandler «mennesker med nedsatt funksjonsevne» eller personer med «varig behov for tjenestetilbud». Mye av dette gjelder personer med utviklingshemming også – i tillegg til flere andre grupper.

Et eksempel er for eksempel at Høyre på sitt landsmøte vedtok å ta inn følgende i sitt partiprogram:

«Sikre muligheten til å velge eget botilbud for mennesker innenfor tilrettelagte tjenester med varig behov for et tjenestetilbud fra kommunen».

Det kan dermed se ut som om Høyre har bitt seg merke i det Rettighetsutvalget skrev om boligpolitikk i sin utredning.

Videre har for eksempel Senterpartiet et eget lite kapittel om «personer med nedsatt funksjonsevne». Og flere av punktene her vil også være rettet inn mot utviklingshemmede.

Dessuten nevner flere av partiene, for eksempel både Venstre og Frp, viktigheten av å legge til rette for såkalt brukerstyrt assistent (BPA) – også det en viktig sak både for utviklingshemmede og for personer ned nedsatt funksjonsevne.

Så bildet er ikke helt svart, men verken utviklingshemmede eller personer med nedsatt funksjonsevne gjennomsyrer de ulike partiprogrammene.

Likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm mener de utviklingshemmede er usynliggjort i norsk offentlighet.

– Vi håper politikerne ser behovet for å løfte en gruppe som i stor grad er usynliggjort i den offentlige debatten, sier Bjurstrøm til Dagens Perspektiv.

Jeg vet ikke om ståa for de utviklingshemmede virkelig er så ille som Rettighetsutvalget vil ha det til.

Men det er kompetente folk som har vurdert dette. Utvalgsleder Osmund Kaldheim har vært statssekretær for Høyre, direktør i Inkluderings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), ordfører i Fet og er for tiden rådmann i Drammen kommune. Og snart blir han sjef i Husbanken. Det er altså ingen virkelighetsfjern aktivist som står i spissen for kritikken Rettighetsutvalget framfører.

Etter å ha jobbet en del med Rettighetsutvalget og levekårene for mennesker med utviklingshemming, slår det meg at denne gjengen ikke en gang sitter ikke nederst ved bordet. De ligger innerst i skuffen. La oss håpe at Rettighetsutvalgets arbeid bidrar til å få dem opp derfra og fram i offentligheten.

Knut Petter Rønne

Knut Petter Rønne er redaktør i Dagens Perspektiv og Ukeavisen Ledelse.