De søkkrike

Dagsavisen presenterer i dag en rapport fra Oxfam som viser 62 rikinger nå har en like stor formue som 3,5 milliarder fattige i verden. Forskjellene øker raskere enn noen gang. I 2010 var det 388 personer som eide like mye som halve verdens befolkning. Mens de 62 rikeste økte sin formue med 40 prosent, ble verdens halve befolkning 40 prosent fattigere.

Denne uken samles noen av rikingene til det årlige Verdens økonomiske forum i Davos. Det er dette de bør diskutere. Økonomiprofessor Kalle Moene sier til Dagsavisen av forskjellene er groteske og mener det er en fare for et sosiale opprør. Han er ikke sikker på hva skal tiltak som kan settes inn. Fagforeningene har mistet makt, velferdsordningen er kuttet og skattene satt ned. Han vet ikke om det er mulig å reversere dette. Han slår frampå med at de ansatte i større grad kan bli representert på eiersiden i bedriften de jobber i.

Hadde det vært så enkelt. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen sier til Klassekampen i dag at han frykter delingsøkonomien kan erstatte trygge jobber med lavtlønnet og usikkert servicearbeid. Han frykter ikke bare for velferden. Det ligger an til å bli et stort underskudd på faste, godt betalte jobber Det er en fare for at det meste av middelklassen blir utradert. Mange av de oppgavene dagens ufaglærte utfører, kan bli overtatt av roboter. Dermed blir det Nav på dem.

Flere fattige

Utviklingen på globalt plan med færre rike og flere relativt fattige, vil også skyte fart i land etter lan i Europa. I flere land ligger arbeidsløsheten på rundt tjue prosent. Millioner av unge kommer ikke inn i arbeidsmarkedet.

Globaliseringen har ført til sterk økonomisk vekst i mange land i Afrika, Asia og Sør-Amerika. Men også her ser i en tendens til at vekst fører til at et mindretall blir rikere, mens fattige forblir like fattige og det er få som lykkes så pass at de kan utgjøre en middelklasse.

Utviklingen kan ikke fortsette som nå. Det vil ikke bli akseptert. Det vokser fram motkrefter som truer det systemet vi har bygget opp de siste tiårene.

Markedet alene er tydeligvis ikke istand til å styre utviklingen. Det må nye grep, og reguleringer må til. Dette er tungt å svelge både for fagbevegelse og høyresiden. Fagorganisasjonene må oppgi forsøkene på å detaljstyre hva som skal skje på den lokale arbeidsplass. Dette må ledelse og ansatte i større grad finne ut av sammen. Arbeidstidsutvalget som la fram sine forslag for vel en uke siden, er på rett vei.

Det blir tungt for høyresiden å innse at markedet må tøyles og styres. Regulering er en ord som står lavt i kurs for tiden. Vi vil helst ha mindre reguleringen. Det beste ville være om folk i større grad kunne ordne seg og markedet gjøre sitt. Noen mener det er slik vi bør møte delingsøkonomien representert med Über og Airbnb. Hvis vi unnlater å regulere disse nye tjenestene, vil de undergrave eksisterende tilbud. Det kan være det skjer til en viss grad uansett, men regulering er nødvendig for å sikre like vilkår.

Kjernen i delingsøkonomien er digitaliseringen. Men det er jo ikke slik at digitaliseringen med nødvendighet må føre til at halvparten av arbeidsstyrken havner på lavlønnet og usikkert servicearbeid. Politikerne oppgave er på forhindre en slik utvikling.

Torbjørn Røe Isaksen skal lede programkomiteen i Høyre. Utfordringen er å komme opp med tiltak som gjøre at middelklassen ikke forsvinner og at velferdssamfunnet rakner fullstendig.

Delingsøkonomi

Delingsøkonomien er ikke en spesiell økonomi som krever spesialbehandling. Disse tjenesten må underlegge de ordninger som gjelder for de ulike bransjene som opererer i. Man må gjerne benytte anledningen til å lempe på noen av reguleringene. Skattemyndigheten må få det innsyn de trenger for å forvisse seg at det betales skatt på de tjenestene som utføres. Videre må vi kreve at selskapene betaler skatt til Norge. Hvis det ikke skjer, har ikke selskapene noe her å gjøre. Da bør ikke politikere kvie seg for å drive selskapet ut av landet med de virkemidler vi har.

Velferd og skatt hører sammen. Det er eventyr å påstå noe annet. Lavere skatt betyr lavere offentlige velferdsytelser. Her bør Røe Isaksen sørge for klar tale framfor tåketale.

I en tid hvor stadig med kapital havner på stadig færre hender, bør Høyre komme opp med en plan for hvordan de vi sørge for å få inn de skatteinntekter som staten trenger. Thomas Pikkety skape debatt i fjor med å hevde at vi i framtiden må beskatte formuer langt sterke enn lønnsinntekt fordi kapitalinntekter kaster mer av seg enn de vanlige lønnsinntekt. Dette vil bli enda tydeligere dersom delingsøkonomien skulle bre om seg.

Stram regulering og høy skatt – den slags liker de ikke Høyre, men vi kommer ikke unna dersom den norske samfunnsmodellen skal bevares.