De store talls lov

Politikerne krangler ofte om småpenger, men statsbudsjettet handler om store tall:

• Regjeringen foreslår å bruke 225 milliarder kroner fra oljefondet. Det er om lag 3 prosent av fondets størrelse, og ligger slik sett innenfor kravet i handlingsregelen om ikke å bruke mer enn 4 prosent av realavkastningen av fondet på sikt.
• Samtidig er 225 milliarder kroner ti prosent mer enn de 205 milliarder oljekronene som ble brukt i inneværende statsbudsjett.
• Alt i alt er det ventet at den økonomiske aktiviteten i Norge, når oljesektoren holdes utenfor, skal øke med 1,7 prosent i 2017.
• De totale inntektene i budsjettet er på 1179 milliarder kroner og de totale utgiftene på 1301 milliarder kroner.
• Budsjettimpulsen, som måler effekten av oljepengene på økonomien er på 0,4 prosent. Thøgersen-utvalget har anslått at en «riktig» budsjettimpuls for langsiktig stabilitet i økonomien og forsvarlig bruk av oljepenger er nærmere 0,1.

Røttene til det norske statsbudsjettet går tilbake til de nasjonale strategene Anders Nicolai Kiær og Anton Martin Schweigaard.

Mens Kiær var den første lederen i Statistisk Sentralbyrå i 1867 og ble en pioner innen nasjonaløkonomisk statistikk, var Schweigaard organisatoren som innførte viktig nybrottsarbeid med de aller første investeringsbudsjettene.

Deres arbeid skulle legge grunnlaget for fremtidens tankegang på budsjettområdet. Men i starten hadde man begrenset oversikt over alle statens inntekter og utgifter.

Bruttoprinsipp og parlamentarisme

Det var med innføringen av parlamentarisme i 1884 at det såkalte bruttoprinsippet ble innført. Det ga Stortinget litt bedre oversikt, men fortsatt ble det i stor grad kun ført budsjettet for særområder.

I 1928 ble de fleste av de grunnleggende prinsippene som gjelder for dagens statsbudsjett og statsregnskap innført. Bakgrunnen var de mange økonomiske krisene på 20-tallet. Man innførte blant annet et forbud mot budsjettunderskudd på denne tiden. Dette forbudet ble ikke opphevet før på 50-tallet.

Velferdsstatens fremvekst, parallellt med Arbeiderpartiets fremgang, spilte en viktig rolle for budsjettets utvikling gjennom de siste hundre årene.

Det var økningen i skatteinntekter og medfølgende overføringer som naturlig nok medførte at budsjettene ble større år for år. Fra 1900 til 1950 økte overføringenes og renteutgiftenes andel av BNP med nær 10-gangeren.

Nasjonalbudsjett

Etter krigen var det tid for gjenreisning av landet. Finansminister Gunnar Jahn ble den første til å presentere et Nasjonalbudsjett i 1946. Nasjonalbudsjettet skulle skape forståelse for et øvre tak for utgiftene i Statsbudsjettet.

I etterkrigsårene ble det også innført reformer som hadde til hensikt å begrense utviklingen av at offentlige utgifter utgjorde stadig mer av BNP. I 1962 hadde utgjorde overføringer og renterkostander 12 prosent av BNP, som var det samme som i 1950.

Neste runde med utgiftspress ble utløst av innføringen av alminnelig folketrygd i Norge i 1966. Dette var en kostand med innebygde årlige kostnadsøkninger. Og det skulle bli flere slike.

På inntektssiden tok mann inn merverdiavgiften i 1970, som nesten skulle doble statsinntektene fra vareomsetning dette året.

På 70- og 80-tallet eksperimenterte man med såkalte langsiktige budsjetter som skulle bidra til å skape mer langsiktig planlegging. Men siden 1985 har man ikke utarbeidet slike langsiktige budsjetter på andre måter enn som i den svært generelle perspektivmeldingen.

Solidaritetsalternativ og handlingsregel

I 1992 opplevde Norge sin tøffeste økonomiske krise siden krigen. Det ble underskudd på alle statsbudsjettene fra 1991 til 1994. Løsningen ble solidaritetsalternativet, hvor de tre partene i arbeidslivet forpliktet seg til å balansere lønnsutviklingen mot konkurranseevne og sysselsetting.

Med en uavhengig Sentralbank satt staten kun igjen med statsbudsjettet som sin eneste økonomiske styringsmekanisme.

Handlingsregelen for begrensning av bruk av oljepenger til ikke mer enn fire prosent av realavkastningen over tid ble innført i 2001.

I dag er budsjettets hovedformål å balansere den offentlige pengebruken mot aktivieteten i økonomien og sentralbankens styringsrente. Den offentlige debatten handler i stor grad om hvor mye av oljepengene som skal brukes hvert år.

• Les mer om Statsbudsjettet for 2017 her.