De vakre løftebruddene

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE: Utover uken har det kommet meldinger om de rareste politiske allianser: I Stavanger har bompengemotstanderne gått sammen med Miljøpartiet de Grønne. Sola-politikerne kan gjøre det samme som sine naboer i Sandnes gjorde i forrige periode: Lage en uhellig allianse mellom Ap og Frp. Både i fylker og kommuner lager erkerivalene Høyre og Ap samarbeidsavtaler.

Slik er det etter hvert eneste lokalvalg. Jordnære politikere gjør det beste ut av valgresultater som sett fra et nasjonalt ståsted tilsier en lang rekke lokale styringskriser. Mange er utelukkende opptatt av å få de feteste vervene, men de aller fleste tenker oppriktig på at det gjelder å finne noe som er godt for kommunen. Noe som kan fungere i fire nye år og gi et rimelig stabilt styre.

Kan være vakkert

Når et parti gjør noe helt annet enn velgerne forventet av dem før valget, kan det faktisk være vakkert. Det skjer fordi de ansvarlige i det partiet ser at de er nødt til å kaste seg rundt både for å sikre kommunen en ledelse og for å få realisert noe av det partiet står for. Så skal det selvfølgelig legges til at det finnes snuoperasjoner som slett ikke er vakre, fordi de utelukkende er motivert av et ønske om å fast politikerjobb i kommunen.

Poenget er uansett at lokalpolitikken fungerer akkurat som før. De store rystelsene i valget – blant annet i form av at åtte prosent av velgerne stemte på noen andre enn de tradisjonelle partiene og at bevegelsene for Ap og Sp var uvanlig store – blir håndtert. Lokaldemokratiet fungerer.

På nasjonalt plan vet vi ikke helt hvordan valget vil slå ut. Et av de mest slående trekkene er at de to største partiene begge gikk tilbake – med tilsammen 9.3 prosent – rundt 100 000 velgere. Sammenligner man med Stortingsvalget for to år siden er den samlede tilbakegangen for Ap og Høyre på 7,6 prosent.

Men de to partiene representerer fortsatt 1,2 millioner velgere. Hver fjerde stemme har gått til Ap og hver femte til Høyre. Dersom man velger å se på Senterpartiet som et tredje styringsparti – i store deler av landet har det ordførere trygt plassert i det politiske sentrum – blir tesen om styringspartienes fall litt mer tvilsom.

Regjeringskrise?

På den annen side. Lokalvalg er som oftest modererende. Både Høyre og Ap har historisk hatt mindre utslag både opp og ned i kommunevalgene enn i stortingsvalgene. Det er ting som tyder på at årets valg i en viss grad dekker over trender som vil vise seg for fullt i valget om to år.

Eller kanskje allerede i høst. Når Frp-leder Siv Jensens lærdom av valgresultatet er at hennes parti må bli mer synlig i regjeringen og få flere såkalte blanke seire, kan det sees som et varsel om en ny politisk kultur der det blir en konkurranse mellom partiene om å adskille seg fra hverandre med mest mulig tydelige standpunkter. Det igjen vil føre til at det blir vanskeligere å inngå flertallskompromisser.

Resultatet kan bli regjeringskrise. Kanskje ender den i så fall med at Høyre styrer alene og baserer seg på forpliktende samarbeidsavtaler med Frp, Venstre og KrF. I så fall kan vi fastslå at tiden for brede koalisjonsregjeringer er forbi.

Det vil vi også gjøre fordi dagene etter valget har vist den sterke oppsplittingen på den andre siden av den tradisjonelle politiske skillelinjen. Arbeiderpartiet er nå blitt så lite at det ikke er sikkert at det vil være i flertall i en eventuell ny regjering på rødgrønn side. Samtidig er Miljøpartiet blitt så stort at det er vanskelig å danne regjering uten å ta dem med.

Den nye situasjonen blir kanskje aller best illustrert ved å vise til at Jonas Gahr Støre på valgnatten bombastisk slo fast at «vår side vant» mens han pekte utover både mot MDGs Une Bastholm og Rødts Bjørnar Moxnes. Spør man Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum er de to partiene slett ikke på samme side som ham. Dersom man bare ser på de tre rødgrønne partiene som var i regjering fra 2005 til 2013, har de samlet sett gått tilbake.

Nye samarbeidspartnere?

I alle opposisjonspartiene kommer det nå debatter om fremtidig samarbeid og allianser. Rødt vil måtte ta stilling til om de skal holde fast på linjen om at det skal være på utsiden av enhver samarbeidsregjering. SV må bestemme seg for om det er best tjent med å være innenfor eller utenfor når det hele tiden vil ha et Rødt parti på sin ytterside. I Miljløpartiet de Grønne er det ekstremt stort sprik mellom de som er relativt borgerlige og de som ligger ganske nær Rødt. Senterpartiets signaler denne uken er at det ikke vil snakke om noe annet enn et regjeringsalternativ der Ap/Sp er med. Etterhvert blir også det partiet nødt til å forholde seg til den politiske matematikken.

Og så er det Arbeiderpartiet som gikk rett fra tidenes dårligste kommunevalgresultat til en nesten umulig diskusjon om hvordan det skal forholde seg til MdG. Frontene internt er steile. Oslo Ap og AUF mener at Arbeiderpartiet er nødt til å føre en mer offensiv klimapolitikk og i det ligger det at de ikke kan stenge døren for Miljøpartiet de Grønne. Fagbevegelsen ser på MdG som livsfarlig for alle oljerelaterte jobber, og varsler utmeldelser og store velgerfrafall, dersom Ap åpner seg i den retningen.

Noe av det mest interessante med valgresultatet er at det viste at frontene ikke bare går mellom industrifolkene og AUF. Oslo-resultatet viser at skillet går gjennom byen. Arbeiderpartiet har mistet opptil 20 prosents oppslutning i Groruddalen og i Søndre Nordstrand. Raymond Johansens samarbeid med MdG har ført til at de grønne er blitt størst i to av sentrumsbydelene, og til at Ap har tapt overalt. Men Arbeiderpartiet har tapt enda mer i ytre by enn i indre by.

Den mest nærliggende tolkningen er at MdG virker ekstremt avskrekkende på langt større deler av Aps velgere enn de som er opptatt av arbeidsplassene i industrien. Det er en sterk irritasjon over at Ap hjelper et parti som er til for de rike og frie som kan bo i sentrum og kan sykle til jobber der det er egenbestemt arbeidstid.

Ap-ledelsen kan fort komme til at det er umulig å samarbeide med MdG, og en nærliggende løsning vil da være at Ap heller ikke samarbeider formelt med andre partier. Det er ikke umulig at Jonas Gahr Støre i 2021 vil gå til valg på en ren Ap-regjering.