De ytterliggående

Det går så det griner for Donald Trump i den amerikanske valgkampen. For få måneder siden regnet alle eksperter ham som en useriøs kandidat og spådde at republikanerne ville feie ham av banen om relativt kort tid. Det motsatte skjedde. Stadig flere republikanere mener Trump bør bli USAs neste president. Han får 27 prosents oppslutning på den siste meningsmålingen. Ben Carlson ligger 12 prosent bak. Nå snakkes det på ramme alvor om at Trump vil ende opp som Republikanernes presidentkandidat. Om så skulle skje, sier ekspertene at han har null sjanse mot Hillary Clinton. De har rett, får vi håpe. Men kan det være at amerikanerne er såpass ute å kjøre at de kan finne på å velge en mann som Trump til president? Det er faktisk de som mener det kan skje.

Flere kommentatorer mener det er sannsynlig at Marie Le Pen vil ende opp som president i Frankrike om to år. Hennes parti er landets største og i flere områder gjør nasjonalistene rent bord. Le Pen har lagt partiet inn mot sentrum for å øke oppslutningen. Hun nedbygger den ekstremistiske profilen Nasjonal Front har vært preget av og tar oppgjør med ekstremistiske holdninger. Det har ført til at hun sparket sin far ut av partiet.

Kraftig oppgjør

Mens Le Pen beveger seg inn mot sentrum, beveger Trump seg mot høyre. Det de har felles er at det tar et kraftig oppgjør med den politiske eliten, lover bedre tider for folk flest, kjører fram saker som oser av nasjonalisme og populisme og definerer innvandrere og i særdeleshet muslimer som et gedigent problem. Spenningene i samfunnet øker og deres holdninger slår rot. Om de skulle komme til makten og iverksette sin politikk, kan det eksplodere i interne opprør.

I Hellas vant radikaleren Alexis Tsipras valget. Flere fryktet konsekvensene av at venstresiden fikk makten i landet. Men etter seks måneders krig med EU, lot Tsipras seg tvinge i kne. Tsipras tilpasset seg, for ikke å si underordnet seg kapitalmakten, Syriza ble splittet og nedskjæringspolitikken i Hellas fortsetter omtrent som under det gamle regimet. I dag er det flere i EU som mener det er en fordel med en venstreorientert regjering fordi den har større muligheter for å få folk til å akseptere de nedskjæringene som må skje.

I Storbritannia ble Jeremy Corbyn valgt til leder for Labour. Flere eksperter hevdet at han ikke ville ha muligheter for å nå fram, fordi han tilhører partiets radikale venstrefløy. Corbyn lovet store endringer i politikken. Han skapte en begeistringsbølge som brakte ham til topps i Labour. Corbyn har markert et klart skille med Tony Blairs mer sentrumsorienterte New Labour fra 90-årene. Blair ledet partiet i 13 år og vant tre valg. Corbyn har lovet å bekjempe sosial ulikhet, men også å trekke landet ut av NATO.

Tre måneder etter at Corbyn kom til makten, er partiet dypt splittet og på defensiven. Blair betegner Corbyn og det som skjer i partiet som en tragedie.

Et etablert parti er ikke skrudd sammen slik at de kan ledes av en som hører til en ytterfløy. Skal en lede et stort parti, må en være orientert mot sentrum i partiet.

Republikanerne i USA frykter at det som skjer i britiske Labour vil kunne skje hos dem dersom Trump vinner fram. Han vil splitte, ikke samle partiet.

Ikke samlende

Det er overraskende at ikke Corbyn har klart å framstå som mer samlende. Det burde være mulig når en er i opposisjon. Det er verre når en havner i posisjon.

Felles for Trump og Corbyn er at de er lite interessert i kompromisser. I det republikanske partiet har det spredd seg en anti-kompromisskultur. Det gjelder å stå på krava til klokka er fem over 12. Denne holdningen forsinker nødvendige styringsprosesser i Kongressen

Den politiske makten ligger i sentrum. Det er hovedregelen. Men det er visst unntakstilstander både her og der. En viktig grunn er at den politiske eliten, som befinner seg i sentrum, ikke klarer å levere. Donald Trump vil sannsynligvis slukne i løpet av 2016. Corbyn kommer aldri i nærheten av Downing Street nr 10. Han kan møte en motkandidat ved neste korsvei. Alexis Tsipras tråkler seg videre så lenge mange nok velgere er overbevist om at han er den beste de kan få.

Det er Marie Le Pen som kan komme til å endre Europa, fordi hun legger kursen mot sentrum for å kunne bli Frankrikes neste president. Hvor mye av den politikken hun nå forfekter som vil bli gjennomført, vet hun ikke selv en gang.

Hun appellerer til arbeidsledige med løfter om en ny giv i økonomien, angriper euroen og EUs ambisjoner om å styre over medlemslandene, gjør front mot muslimer og innvandrere og framholder sterke tradisjonelle franske verdier. Slikt slår an i en nasjon preget av uro, økte spenninger og frustrasjon over at alt for mye går galt for Frankrike.