– Den beste romanen jeg aldri har skrevet

For historien om Heart of Mary, bandet Levi Henriksen spilte i på tampen av 1980-tallet, kan ha påvirket hele hans senere forfatterskap.

– Dette er den beste romanen jeg aldri har skrevet. Jeg har tenkt i ettertid at hele mitt forfatterskap bygger på menn som nesten får det til. Kanskje er det min tid i Heart of Mary som startet det – kanskje har jeg skrevet om meg selv i alle år etterpå?

Denne historien fra virkeligheten rommer nemlig både sterke karakterer som strides, ungdommelig overmot, det å nesten lykkes, men falle i nedslaget; et evig tema i Henriksens romaner, bandkarrieren som ble lagt på is i mange år – og en eventyrlig gjenoppdagelse.

Endelig

For 32 år etter at Heart of Marys andrealbum «Down Below Is The Town I Know» ble innspilt, skal det utgis. Til stor glede for Henriksen, selv om han frykter han er på vei til å bli som dem han skriver om.

– Jeg skriver mye om menn, og jeg mener menn er mer sentimentale og nostalgiske enn kvinner. Bandet man spilte i var det beste. Menn ser bakover og savner den de var da de var unge. Jeg er redd for å bli en sånn type mann sjøl. Samtidig vet jeg ikke sist jeg var så stolt over noe jeg har gjort – det er mange år siden. Hadde den plata kommet ut når den skulle, ville den havnet blant de ti beste norske rockeplatene på engelsk, sier forfatteren på sjeldent skråsikkert vis, før han skrått legger til:

– Det som gjenstår å se, er om platen blir en hit. Med en død vokalist, en bassist som ikke har tatt i en bass på fem år fordi han synger, og en trommeslager med en ødelagt skulder. Det hadde blitt en fin film iallfall.

Hjertenavn

Heart of Mary – oppkalt etter en katolsk nonneorden «fordi det er så fint med heart i et bandnavn» – så dagens lys på Kongsvinger. Allerede i 1981 hadde den 16 år gamle Levi Henriksen begynt å spille bass på øvinger med den tre år eldre, halvt engelske Denis Kamphaug. Vokalisten med uttalen på plass kalte seg Denis Decay og var småbyens første punker.

– Jeg var livredd på de første bandøvingene våre. Det vokste et vennskap og brorskap ut av det. Vi sloss som bare brødre kan.

Kvartetten, der dessuten Anders Bøhnsdalen spilte gitar og Kai Tønnessen trommer, vant i 1988 den årlige rockemønstringen i Ungdommens Radioavis, ifølge Dagsavisen foran forløperne til Hellbillies og Vamp. Året etter kom debutplaten «Greetings from Stuckville», mens det vanket penger fra Kassettavgiftsfondet til å gi ut plate nummer to. Men innen de rakk den, ble bandet oppløst.

– Jeg har problemer med å huske hva som egentlig skjedde, det er 32 år siden. Selv om vi var et rockeband var det lite eksperimentering med forbudte substanser; det er ikke derfor. Denis døde for fire år siden, men jeg har snakket med de andre i bandet. Ingen av oss husker tilbake på dette som en spesielt lykkelig tid. Det gikk bare i glemmeboka. Ingen av oss husker heller hvorfor vi ble oppløst, oppsummerer Levi Henriksen.

Tilfeldigheter

Faktisk var det nummeret før Heart of Mary fikk platekontrakt med selskapet som hadde Dream Syndicate. De skulle komme til Norge for å se kongsvingerbandet, men gikk konkurs. Et dansk plateselskap skulle egentlig gi ut andrealbumet, men også det gikk åt skogen.

– Sannheten er at det er historien om Heart of Mary: Alt gikk galt, alle beslutninger var feil.

Det er nå Levi Henriksen snakker om den tematiske forbindelsen mellom forfatterskap og band og hvordan han funderer på om han egentlig har skrevet om seg selv – når han skildrer mennene som egentlig er ålreite folk, men mangler det som får dem i mål, det han kaller «en defekt» ved dem. Han ser forkjærligheten for dem vokse frem i de siste av de Heart of Mary-sangene som det var ham som skrev tekst til.

– Selv manglet jeg nok en smule ydmykhet. Men det var mange tilfeldigheter også. Jeg mener bestemt at selv om Kongsvinger bare ligger 10 mil fra Oslo, så er det en gjeng innen både litteraturen og musikken som er veldig oslobasert. Vi ble sett på som litt annenrangs.

Nå som den tre tiår gamle historien har kommet så innpå ham igjen, har «både det ene og det andre» begynt å spire, forteller Levi Henriksen, som før har nøyd seg med å skildre musikerlivet på avstand, som i «Harpesang».

Mistroisk

Heart of Marys andreplate, som aldri kom lenger enn til opptakstapene, utgis nå som første tittel ut i et nytt Christer Falck-konsept viet utgivelsen av slike «glemte» skiver. Det fulgte i kjølvannet av at debutalbumet ble realisert på tre dager i Falcks «Albumklassikere»-prosjekt, før Henriksen «rakk å være sur over at sikkert ingen ville ha oss».

– Da ble jeg høy på det og foreslo å utgi det uutgitte albumet vårt. Christer sa bare «ja». Bordet fanger, for selv det villeste du sier vil han prøve. Han er den norske Pippi, «det har jeg aldri prøvd før så det klarer jeg nok», sier Levi Henriksen. Som på ny følte på egen mistro da han lette frem de gamle opptakstapene, som var blitt tatt vare på i studioet de spilte dem inn i. Og Heart of Mary-gitarist Bøhnsdalen, i dag om bord i Levis band Babylon Badlands, produserte den nye platen.

– Som forfatter kjenner jeg dette med å rote i gamle ting og innse hvorfor det ikke ble utgitt. Men så begynte vi å høre på det. Jeg tenker «er det virkelig sant, var vi så bra?» Jeg husker det bare som en dårlig periode i livet. Men det låt fantastisk friskt, og hvilken energi og spilleglede vi hadde!

Det eneste Levi Henriksen er trist for, er at vennen Denis ikke får oppleve det.

– Jeg er en sånn en som aldri fjerner telefonnummeret til folk som dør. Flere ganger i det siste har jeg tatt det frem når jeg gleder meg over en av tekstene hans, og tenkt «nei, han kan jo ikke ta telefonen».