Den dyrekjøpte ­freden

BUENAVENTURA, Colombia:

Lavvannet fikk liket av Marisol Medina til å flyte på overflaten en mild februarmorgen i 2014. Den 44-årige fiskeren ble drept av banden Los Chiquillos, fordi hun nektet å betale dem beskyttelsespenger for å selge fisken sin. De parterte henne og kastet liket ved enden av en bro av sammenstampet søppel og murblokker. Her kunne det ses av alle innbyggerne i Puente Nayeros sponplatehus, som er bygget på trestolper langs broen. Men til bandens overraskelse lot fattigkvarterets innbyggere seg ikke skremme denne gangen.

– I stedet besluttet vi å ta makten over kvartalet vårt tilbake, husker den 25-årige samfunnslederen Javier Mina Zamora. Noen måneder senere var han med på å gjøre kvartalet til en «humanitær sone». Sinnet var blitt større enn frykten, så beboerne sto sammen og fordrev – med hjelp fra Den inter-amerikanske MR-kommisjonen – de bandene og høyreorienterte paramilitære militsene som hadde dominert i over et tiår. Dette forteller Zamora på brokvartalets brygge foran et av de «casas de pique» eller «hakkehusene», hvor det den gangen nesten daglig ble partert en eller annen.

Ramoz-Mondragon-familien, som eide huset, ble fordrevet derfra av de paramilitære, men har takket være den suksessfulle lokale oppstanden flyttet hjem igjen. De har fjernet hoggeblokken i betong, som sto midt i dagligstuen, og hengt opp glade naivistiske malerier av svarte kvinner med store rumper opp på veggene. Utenfor døra deres, som de nå igjen tør å la stå åpen, vrimler det med magre bikkjer og barn født av tenåringer. Før kunne man høre de uhyggelige skrikene fra torturen og henrettelsene langt nede i gaten – i dag klukker havet under fiskebåtene, noen ler og en gateselger insisterer på at man kjøper hans empanadas.

Fredsavtalen

Det går bedre, både her og i Colombia generelt. 52 års borgerkrig mellom staten og opprørsgruppen FARC ble avsluttet i november med undertegningen av en fredsavtale som presidenten har vunnet Nobels fredspris for og vel er en av de største diplomatiske seire i verden på mange år.

Colombianerne forkastet med snevert flertall fredsavtalen i en folkeavstemning på høsten, men så forhandlet regjeringen fram en ny, og fikk den vedtatt i Senatet. Man er nå i gang med å implementere denne avtalen, og det går framover. Tallet på drepte har falt hvert år siden de første hemmelige fredssonderingene i 2011, og er de laveste på et halvt århundre, i Buenaventura har drapstallene falt med hele 58 prosent de siste årene.

FARC følger opp sin del av avtalen. Ifølge sjefen for FNs observatører går avvæpningen etter planen, etter litt forsinkelser i starten, og den skulle etter planen vært ferdig ved utgangen av mai. Alle geriljasoldatene har blitt registrert og flyttet til de områdene hvorfra de skal sluses tilbake til det vanlige livet. Noen av dem skal utføre samfunnstjeneste. Færre enn fryktet har desertert.

De krigstrette jungelkrigerne har engasjert et moderne PR-byrå, og har unnskyldt forbrytelsene sine i lekre TV-reklamer. Det er lengre mellom deres inflammatoriske marxistiske taler.

19 prosent av colombianerne har – ifølge den seneste Gallup-undersøkelsen – nå et positivt syn på opprørerne. Det er flere enn noensinne – under borgerkrigen svingte dette tallet omkring kun én prosent.

Til gjengjeld har staten vanskelig for å holde løftene sine, som blant annet er en rekke dyre planer for å skape trygghet og økonomisk vekst i fattige og konfliktrammede områder av landet, som for eksempel Buenaventura. USAs kongress har ratifisert tidligere president Obamas løfter om bistand til disse programmene, som også EU støtter med cirka 4,5 milliarder kroner i gaver og lån.

Men den colombianske økonomien er i krise, hæren er bedre til å krige enn til sosiale tiltak, og mange steder i landet har staten aldri vært til stede før.

Paramilitær oppblomstring

I Buenaventura frykter mange derfor at landets paramilitære militsgrupper blir de største vinnerne av fredsavtalen, som de ikke er en del av. Deres opprinnelige mål var å bremse geriljaens fremmarsj. Diskret støttet av mektige forretningsfolk og politikere gjorde de «sosiale utrensninger» av både FARC-folk og kvegtyver, voldtektsmenn, homoseksuelle og narkomane, men de endte raskt opp som simple forbrytere.

For eksempel har den største paramilitære gruppen, Los Urabeños, i årevis kjøpt uraffinert kokain av sine gamle ideologiske fiender FARC, og videresolgt det til utlandet.

Her i Buenaventura begikk de paramilitære så mange mord på de lokale, som de påsto de beskyttet, at begynnelsen av det forrige tiåret huskes som «de 1000 mords epoke».

Få byer har lidd mer under borgerkrigen enn Buenaventura, men det meste av volden skyldes i mindre grad ideologi, og i større grad kampen om kontroll med lovlige og ulovlige markeder i en by hvor over halvparten av Colombias import og eksport skipes inn og ut – sammen med en masse kokain.

Kokainproduksjonen er tredoblet på tre år under fredsforhandlingene og er igjen verdens største. De fleste av de markedsandelene som FARC har gitt opp, er blitt overtatt av paramilitære.

– De kriminelle bandene tar nå over de kokainproduserende områdene uten at politi eller militære i praksis får hindret dette, sier Henrik Wiig, som forsker på Colombias lange borgerkrig ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Han har levert analyser om forholdene i distriktene til fredsforhandlerne.

Offisielt la de paramilitære gruppene ned våpnene for å få amnesti i 2003 og 2004, men i praksis har de fleste bare omgruppert seg og skiftet navn.

I Puente Nayero kjenner noen av innbyggerne ansiktene deres. Mindre enn 100 meter fra det cirka 300 meter lange «befridde» kvarteret kan vi se nabobroene Piedras Cantan og Alfonso López, som fortsatt kontrolleres av de paramilitære. Folk går daglig gjennom kvartalene for å komme til skolen eller til fiskemarkedet. Politifolk og marineinfanterister vokter kvartalet, men ifølge nabolagskoordinatoren Zamora lar de stadig paramilitære slippe urørt gjennom. Han senker stemmen og hvisker, idet en ung gutt suser forbi på sin blankpussede motorsykkel. Man kan ikke stole på noen.

Det ryktes at tradisjonen med hakkehus har overlevd. 22. april ble det parterte liket av en bilmekaniker funnet i fattigkvartalet San José like etterpå. Men nå foregår dette diskret.

– De paramilitæres nye strategi er å gjøre mer forretning og lage mindre bråk, forklarer 30-årige Victor Angulo, som er sosialarbeider for organisasjonen Rostro Urbano i de fattige bydelene.

– De myrder og parterer fortsatt, men kaster ikke lenger likene midt på gaten. Nå seiler de dem litt oppover elva. De vil ikke risikere å overta rollen som statens fiende nummer én fra FARC. Men i praksis kontrollerer de mer og mer av byen, utdyper han.

Deler byen mellom seg

Behovet for diskresjon fikk i fjor de to store paramilitære forbrytergruppene, Los Urabeños og La Empresa til å inngå en uformell fredsavtale, hvor de deler byen mellom seg. Avtalen har minsket volden betraktelig i de fattige bydelene som Inmaculada, hvor den tatoverte mannen selv bor.

Kvartalet ligger klemt ved en stor støyende containerhavn. Som i resten av byen er det vanskelig å finne arbeid, og når det regner virker ikke lyskryssene. Det regner i gjennomsnitt over halvparten av årets dager.

Sosialarbeideren har vokst opp med noen av militsenes fotsoldater og ser dem av og til på gaten. De drømmer om en fredsavtale med staten, som FARC, forteller han:

– Pavens velsignelse og de grandiose underskriftsseremoniene kan de fint klare seg uten. For dem er en bakdørsavtale med noen lokale politikere og forretningsfolk tilstrekkelig. Jeg så helst at staten beseirer dem, men hvis den ikke kan det, foretrekker jeg en uklar bakdørsavtale framfor å leve med utpressing, usynlige grenser og fordrivelser som i dag.

– De paramilitære har opp gjennom årene drevet tusener på flukt fra bydeler som Inmaculada og Puente Nayero, og ofte har det skjedd i uskjønne allianser med utenlandske firmaer og lokale politikere. De paramilitære tømte typisk et område for innbyggere og innkasserte så penger fra kommunen eller bedrifter når de solgte jorden til dem.

Dette dokumenterer minnesenteret Centro Nacional de Memoria Histórica i rapporten «Buenaventura: en havn uten lokalsamfunn».

Minnesenterets oppgave er å samle vitnesbyrd fra krigens ofre. I den 486 sider lange rapporten står det blant annet at de paramilitære var med på å rydde et område for folk hvor det multinasjonale firmaet TC Buen ville bygge en stor containerhavn. Danske Maersk kjøpte i fjor denne havnen av TC Buen, selskapets eier er nå etterlyst av Interpol. Natt og dag laster og losser mekaniske jernklør de enorme supertankernes containere.

– De kriminelle ser fordrivelse av folk som forretning fordi de selger videre de fordrevnes jord til skyhøye priser, utdypet en av rapportens forfattere María Emma Mills, da den kom ut i 2015.

– Hakkehusene er avgjørende for denne forretningsstrategien forteller en sivilsamfunnsleder i rapporten.

– Det er en krigsstrategi, som skal skape tvil, frykt og ergrelse (…) med det formål at folk flytter. Hvis du hver natt hører føtter og hoder bli kappet av, hvis du opplever hvordan de parterte likene stappes i plastposer og kastes i havet (…) – det kan ingen klare å holde ut i lengden.

Flere fordrevne enn i Syria

I alt er der cirka sju millioner internt fordrevne i Colombia ifølge regjeringens ganske troverdige tall. Det er flere enn i Syria, og tallet vokser stadig, selv om krigen er slutt. Ifølge FNs høykommissær for flyktninger ble 6000 colombianere fordrevet i de fire første månedene av 2017, mange av dem her fra Buenaventura.

Noen flykter på grunn av oppgjør mellom kriminelle, men paradoksalt nok fordrives mange også av prosjekter som er satt ut i livet av regjerningen for å skape utvikling i tidligere konfliktrammede områder, og derigjennom gjøre fredsavtalen til en suksess. En sentral del av presidentens plan er å satse på store prosjekter, blant annet innen utvinning av naturressurser og turisme.

Her i Buenaventura utvider man igjen havnen og vil – ifølge lokalplanen «El Masterplan 2050» – videre bygge en turistbrygge rundt hele øya som byens historiske sentrum ligger på. Langs hele kysten ligger det slumområder på trestolper som for eksempel Puente Nayero, som innbyggerne etter planen må flytte fra. 90 prosent av innbyggerne har flyktet hit fra de forbrytelsene som hæren, de paramilitære og FARC begikk i den lille byen Rio Naya, flere timers seilas unna på brune elver og gjennom mangroveskoger.

En ivrig kommunikasjonsmedarbeider fra borgermesterens kontor gir meg en brosjyre om byens strategi for turismen. «Si ja til turisme i Buenaventura, fordi vi setter mennesker først!» står det med amatørmessig valgte pastellfarger.

Hvilke turister man forestiller seg skal gå romantiske kveldsturer langs en havnebrygge tømt for innbyggere og omringet av paramilitære voldsmenn, kan vedkommende ikke svare på. Noen lokale, som jeg senere viser brosjyren til, fnyser av forakt.

Attentatbølge

Mange av de fordrevne bor nå i kvartalet San Antonios nybygde sosialboliger langt fra havet. De mange hundre kassene med røde tak og små vinduer er mer moderne enn innbyggernes tidligere slumhytter ved kysten, men de fleste savner sine gamle hjem, hvor de i det minste kunne fiske. Mange er arbeidsløse, og det er ikke innlagt vann i husene, som en gruppe tenåringer som står og henger, omtaler som «bur».

Mange har traumer over å være blitt fordrevet for andre, tredje eller fjerde gang, og er sinte over at det denne gangen skjer på grunn av en noe urealistisk plan om å tiltrekke turister.

En av de unge heter Hugo Mondragon og er fra Rio Naya, hvor kriminelle grupper har truet ham og hans far, som begge er respekterte samfunnsledere. Han skyter brystet fram og hevder at han ikke er redd.

Det burde han kanskje ha vært. Regjeringen evner inntil videre ikke å forhindre de mange mordene på og truslene mot aktivister og lokale ledere, som nå regnes for en av de største truslene mot fredsavtalen: Over 150 mord og 500 dødstrusler har det colombianske ombudsmannskontoret registrert siden begynnelsen av 2016.

Mange ofre er venstreorienterte. Situasjonen minner derfor om 1985, hvor FARC også hadde gått med på å legge våpnene fra seg og heller stifte et politisk parti, slik de etter planen skal gjøre igjen i august. To presidentkandidater og 5000 partistøtter nådde den gang å bli myrdet, før FARC igjen grep til våpen. Hugo Mondragons hjemby ligger på grensen mellom Cauca og Valle del Cauca, hvor Buenaventura er hovedstad. De to delstatene står sammen med Nariño for flere enn seksti prosent av mordene. De fleste begås ifølge en rapport fra ombudsmannen av bander og paramilitære, som kjemper om å fylle tomrommene etter FARC på de kriminelle markedene. I mange avsidesliggende små samfunn var FARC – tross alt – også garantist for en viss ro og orden.

– Fredsavtalen er en mulighet, ikke en seier, mener Mondragon, som forteller at flere underleverandører for FARC allerede har stiftet nye, små forbryterbander, som strides innbyrdes om å bevare kontrollen med den ulovlige minedriften og kokainproduksjonen. Hvis tomrommet etter FARC ikke utfylles av staten, men av andre kriminelle, så er vi like langt.

– Riv avtalen i stykker

– Mens venstreorienterte aktivister mister livet, finnes fredsprosessens mest høylytte kritikere fortsatt på høyrefløyen. Da tilhengerne av avtalen tapte folkeavstemningen, ble de innkalt til forhandlinger med presidenten. Ifølge International Crisis Groups siste rapport oppnådde de innrømmelser på 58 prosent av kravene sine. Blant annet fikk de tilføyd i den nye avtalen at FARC-folk som har handlet med kokain for å berike seg og ikke for å finansiere krigsinnsatsen, ikke kan få fullt amnesti.

Opprørsgruppen er stadig garantert fem plasser i Representantenes hus og Senatet mellom 2018 og 2026, plassene kan i prinsippet stadig gå til krigsforbrytere blant geriljakrigerne. Det er fredsavtalens motstandere rasende for. Det skaper usikkerhet om avtalen, selv om presidenten har kalt den irreversibel, for holder det virkelig, hvis en av avtalens motstandere vinner presidentvalget til neste år?

– I så fall river vi drittavtalen i stykker, sa den mektige opposisjonspolitikeren Fernando Londoño nylig.

– Selve avtalen fordrer nye lover, og parlamentet har i praksis allerede intervenert i selve utformingen. Da grunnlovsdomstolen besluttet at politikerne måtte si enten ja eller nei til selve avtalen, er det nå åpent for full politisk hestehandel og vedtakene vil dermed ta lang tid, mener Henrik Wiig fra Høgskolen i Oslo og Akershus.

Fredsmotstandernes maktbase er landets nest største by, Medellin, hvor et stort flertall fortsatt mener at FARC slipper alt for billig fra forbrytelsene sine.

– Sett fra tilskuerplass ser tyrene bra ut, men vi inne i ringen vet hvilken smerte de forårsaker, som den forretningsmannen Juan Carlos uttalte for en måned siden.

– Fred er bra, men prisen har vært for høy, mener han og mange med ham.

De glemte byene

Også blant mange som stemte for fredsavtalen, er det stigende skepsis. Beboere i den lille afro-colombianske landsbyen Llano Medio, som ligger en times humpete vei i jeep og så en halv time med motorbåt fra Rio Chicanayá, begrunner dette med at staten lenge har forsømt dem.

I 2011 sendte multinasjonale EPSA 500 millioner liter gjørme ut i elvene da de renset demningslukene sine. De lokale bøndene og fiskerne, som er omgitt av tett tropisk skog med verdens størst konsentrasjon av forskjellige fuglearter, lider fortsatt av dette. Nonprofit-organisasjonen Earth Economics har oppgitt skadenes omkostninger til over 123 millioner kroner, som firmaet flere ganger er blitt dømt til å gi de lokale i erstatning, uten at det har skjedd.

– Staten har alltid vært likegyldig mot oss, mener fiskeren Wilson Román. Jeg møter ham ved elvebredden, hvor barn med hvite perler i afroflettene leker på en rusten karusell som knirker høylytt.

Han mener, det samme var tilfelle under borgerkrigen, da FARC bodde i fjellene bak byen og jevnlig kom ned og ba dem om noe.

– Sa vi nei, straffet de oss. Sa vi ja, straffet de paramilitære oss. Og når hæren bombet FARC, ødela de også markene våre, husker han.

Raquel Cuero, som koordinerer samarbeidet mellom de små elvebyenes eldsteråd, tilføyer at de fortsatt ikke har sett noe til fredsavtalens mange utviklingsmidler til konfliktrammede buffersoner.

Sønnen hennes, Eduardo Cuero, ble drept av de paramilitære i 2011, samme år som konflikten avtok her i landsbyen. Hun er stadig redd for ukjente båter, fordi så mye vondt har kommet seilende forbi her i årene som har gått.

Selv om kriminaliteten har falt, er det fortsatt hyppige piratangrep ved elvens munning mot Buenaventura, og de lokale kriminelle er vanskeligere å identifisere og forstå, nå som de ikke bærer uniformer, slik som de som er med i FARC.

Staten burde, ifølge lokalpolitikeren, utstasjonere mer politi, skape arbeidsplasser og grunnlegge et universitet.

– Men vi har for lengst lært å klare oss selv. Den freden vi har har vi selv skapt, og vi ender nok også med å måtte forsvare den selv, mumler hun og stirrer taus på en krusning på vannet.