idrettsforbundet

Kulturminister Linda Hofstad Helleland.

Den Hellelandske åpenhet

Det er en sterkere driv av populisme enn prinsipiell tenkning over kulturminister av Linda Hofstads Hellelands kamp for mer åpenhet i idretten, skriver redaktør Magne Lerø.

Publisert Sist oppdatert

Idrettspresident Tom Tvedt ga uttrykk for at han var meget godt fornøyd etter møtet fredag med kulturminister Linda Hofstad Helleland. Merkelig. Han ble sendt hjem for å gjøre leksen sin skikkelig. Kulturministeren var ikke fornøyd med de tiltakene Tvedt la fram for å sikre mer åpenhet i idretten. Så nå må Tvedt og de andre toppene på Ullevål jobbe som piskede skinn for å servere Helleland noe hun kan si seg fornøyd med. Eller så tar de mot til seg og sier som sant er: Dette er vårt ansvar. Vi skal sørge for at våre medlemmer blir fornøyd med den åpenheten vi legger opp til.

Man glefser ikke etter hånden som gir en mat. Tom Tvedt vet at det er lite lurt. Det er denne linjen han valgte å legge seg på i møte med kulturministeren. Idretten får 87 prosent av inntektene sine fra det offentlige. Det argumenteres friskt med at offentligheten har rett til å få vite hva pengene brukes til. Tvedt hadde da også med seg en mappe med dokumenter som han delte ut til pressen etter møtet.

Åpenhet i mappen

I mappen lå det dokumenter fra håndballforbundet, sykkelforbundet, friidrettsforbundet og skiforbundet som var svar på VG sitt spørsmål om innsyn. I dokumentene fra de forskjellige særforbundene redegjøres det blant annet for hvilke reiser forbundet har brukt penger på i 2015, men det er forskjeller på hvordan de beskriver dette.

– Idretten har gode rapporteringsrutiner, men dette handler ikke om det. Det handler om hvordan pengene blir brukt, som altså er over 100 millioner kroner i offentlige midler. Oppstår det tvil om hvordan pengene blir brukt, er det helt avgjørende at idretten endrer sin praksis for åpenhet og innsyn, sier kulturministeren om hvorfor hun ba om et møte med ledelsen i Idrettsforbundet. Det Linda Hofstad Helleland vil ha svar på er hvorfor idrettstoppene ikke vil legge fram reiseregningene sine. De er i særlig grad reiseregningene til generalsekretær Kjetil Siem i Norges Fotballforbund det står strid om. Han skal ha levert reiseregninger for rundt en halv million kroner siste år.

Helleland sier ikke hva hun krever, bare at de må vise mer åpenhet. VG som har gjort en utmerket innsats med å avdekke pengebruken i idretten, er krystallklare på hva åpenhet betyr. Det betyr at VG vil se de bilagene de spørs etter. De vil kunne skrive om hva Kjetil Siem spiste til middag og hvor mye vin han drakk.

Som politisk spiller kan Helleland vinne en seier – eller gå på et tap. Det kan jo være Idrettsforbundet tar på seg den prinsipielle hatten og sier de ikke vil opptre som om det er en del av den offentlige forvaltningen.

Men er det en oppgave for staten å kreve at ledelse i en frivillig organisasjon skal gi pressen alle faktura og regninger de ber om? Slik er det i det offentlige. Med loven om offentlighet i hånd kan mediene kreve å få tilgang til alle regninger og all korrespondanse de har interesse av, med mindre det finnes en god begrunnelse for å unnta noe for offentlighet.

–Jeg er opptatt av at idretten styrer seg selv. Men jeg utfordret dem ved at de må komme med egne tiltak for å sikre bedre innsyn i billag og reiseregninger, sier Helleland til TV2 Sporten. Det kan ikke betyr noe annet enn at hun mener idretten skal følge det samme regelverk som det offentlige.

– Det er viktig at de frivillige i idretten føler at pengene blir brukt på aktiviteter med barn og unge, fortsetter hun. Her er det populisten som snakker. Når Fotballforbundet bruker nærmere 30 millioner på landslaget, er det for at Norge skal vinne kamper, ikke for at flere barn skal spille fotball. Dette er vel ikke Kulturministeren imot. Når Siem tjener godt over to millioner kroner i lønn, må gjerne kulturministeren si sin mening om det. Det ville være mer sakssvarende enn å engasjerer seg for at vi skal få vite hva han spiser til middag når han er på reise.

HelIeland forventer at idrettsforbundet skal legge vedta sin nye åpenhetspraksis i løpet av en uke. Hun aner en betydelig seier. Her er ministerens som tvinger idretten i kne, til å vise en åpenhet de ikke ønsker. Men som saksbehandling står dette til stryk. Skal idretten endre praksis, får de få den tid de trenger for å tenke igjennom ulike sider av saken.

Helleland selv bedyrer at det kun er sentralleddet i Norges Idrettsforbund hun er opptatt av. Det er de som mottar nærmere 90 prosent av midlene sine fra det offentlige.Om hun faktisk mener at det er greit at Fotballforbundet holder hemmelig reiseregningene til Siem, sier hun ikke noe om. Det har ikke vært særlig med oppstuss rundt reiseregningene til idrettspresident Tom Tvedt og generalsekretær Inge Andersen. Det Helleland vil er at NIF skal sørge for at særforbundene viser den åpenhet som forventes.

Bruk på tinget

Det ble bråk rundt pengebruken i toppledelsen på Fotballtinget i vinter. Den nye presidenten Terje Svendsen lovet å rydde opp. Men han har så langt sagt at han ikke er rede til å la idretten underlegge seg reglene som gjelder for stat og kommune.

Mye av de Fotballforbundet på sentralt plan driver med, er business mer enn forvaltning. Hvis Helleland mener alt dette skal underlegges full offentlighet, er det uttrykk for en prinsipiell kortslutning.

Idretten er en demokratisk styrt organisasjon der medlemmene har rett til å stille krav til ledelsen. Pressens oppgave er å gå alle aktører i samfunnet kritisk etter i sømmene. Det pressen bringer til torgs blir brukt i den demokratiske prosessen innen idretten. Det som skjedde på Fotballtinget, er et utmerket eksempel på det. VG brakte fram opplysninger. Tillitsvalgte reagerte. Det nye styret bla satt til å rydde opp.

Idretten er ikke en del av den offentlige forvaltning. Derfor kan ikke Helleland kreve at de skal oppføre seg som om de er det. Problemet i idretten er ikke mangel på åpenhet, men at det har utviklet seg en businesspreget kultur på toppen som er i strid med den dugnadskulturen som preger det frivillige lokale arbeidet. Lønningene til toppene er blitt for høye. Medlemmene reagerer med rette på det.

Argumentet om at en skal underlegge seg Offentlighetsloven fordi en mottar mye offentlig støtte, kan gjøres gjeldende overfor alle offentlige støttemottakere. Eller mener Helleland grensen skal trekkes med 87 prosent, 50 prosent eller 10 prosent? Dette har hun nok ingen meninger om. For Helleland tenker ikke prinsipielt. Hun er ute etter å score politiske poeng.

Som politisk spiller kan hun vinne en seier – eller gå på et tap. Det kan jo være Idrettsforbundet tar på seg den prinsipielle hatten og sier de ikke vil opptre som om det er en del av den offentlige forvaltningen av den enkle grunn at de ikke er det.

Powered by Labrador CMS