Den livsfarlige dragkampen

Kim Jong Un har på seg moderne briller og en mørk Mao-dress, og den som ser nøye etter, vil oppdage de fine nålestripene. På de seneste propagandabildene står diktatoren mellom fem menn. De lytter til ham, holder i notatblokk og penn. Kim virker avslappet. Han smiler og tar en av ingeniørene ved armen. På et annet bilde stikker han hånden inn i dressen – som Napoleon. Med den andre peker han på en sølvfarget sylinder og en kjegle. De er koblet til hverandre med hvite kabler.

Er dette våpenet som får hele verden til å skjelve i disse dager? Sprenghodet til en to-trinns hydrogenbombe som det angivelig vil være mulig, montert på en rakett, å skyte helt til USA? Eller er det bare en bløff?

Kim – «veteranen» blant de involverte

I snart seks år har Kim sittet ved makten, lengre enn Kinas statssjef Xi Jinping, og mye lengre enn både Donald Trump og Sør-Koreas president Moon Jae-in. Målt i antall år i «embetet», er den 33-årige diktatoren veteranen blant statslederne som han har å gjøre med under den farligste krisen i vår tid. Og han vil, som sin far og bestefar, antageligvis regjere i mange tiår framover. Det er denne selvbevisstheten han utstråler.

Bare noen få timer etter at propagandabildene ble offentliggjort, skalv jorda. I Punggye-ri, landets atomtestområde i nordøst, er en hydrogenbombe blitt skutt opp, annonserte Pyongyang. De seismiske svingningene var mange ganger kraftigere enn i januar 2016, under den angivelig første testen av en nord-koreansk hydrogenbombe. Vestlige eksperter antar at sprengkraften utgjorde opptil 150 kilotonn denne gang – rundt ti ganger så kraftig som Hiroshima-bomben i 1945.

Utenfor Nord-Korea kan ingen med sikkerhet si om det er snakk om en fullverdig hydrogenbombe eller om det dreier seg om et mellomtrinn – en såkalt «boostet spaltebombe» hvor sprengkraften nesten dobles. Men ingen kan nekte for det teknologiske fremsteget. Og det er akkurat dét Nord-Korea vil: å rydde unna all tvil om hva landet er i stand til.

Med den siste provokasjonen og landets bemerkelsesverdige fremskritt innen rakett-teknologi har Kim kommet ett skritt nærmere sitt mål, nemlig å true USAs territorium med kjernekraftraketter som kan nå mål over svært lange avstander. Med dette har han enda en gang skjerpet den allerede farlige krisen. Med sin siste atomtest risikerer Kim ikke bare et militært angrep fra Trump, men han kan også forårsake et sammenstøt mellom rivalene USA og Kina.

Etter atomtesten kom FNs sikkerhetsråd sammen til et krisemøte. USAs utsendte, Nikki Haley, taler sakte, med alvorlig mine. Hennes tale er en protokoll over å ha mislykkes. I mer enn 20 år, sier Haley, har sikkerhetsrådet behandlet Nord-Koreas atomvåpenprogram. Det begynte i 1993, med et opprop om å følge vedtaket om ikke-spredning av atomvåpen. I 2006 da samtalene strandet og det nord-koreanske regimet igjen foretok rakett-tester, fordømte De forente nasjoner dette. Resolusjon fulgte resolusjon – uten suksess.

– Jeg må si til medlemmene av sikkerhetsrådet: nok er nok. Rådets strategi, nemlig å legge gradvis mer press på Nord-Korea, har slått feil.

USA, ser det ut som, utelukker enhver dialog med Pyongyang, mens Kina og Russland satser på samtaler. Men hvordan vil en forhandlingsprosess kunne se ut – og hvordan kan den føre til enighet? Hvem har fortsatt interesse i samtaler med et regime som i årtier har brutt så å si enhver overenskomst? Og særlig: ønsker Kim-regimet som har atomvåpen og raketter som fast del av sitt «statlige DNA», virkelig et kompromiss?

Siste: Nye sanksjoner fra ­Sikkerhetsrådet

Foto

SANKSJONERER: USAs FN-ambassadør i intens prat med sine kolleger i FNs sikkerhetsråd: Vasily Nebenzya (Russland), fremst), Liu Jieyi (Kina, til venstre) og Francois Delattre (Frankrike). (Foto: NTB-scanpix).

Tirsdag denne uken vedtok FNs sikkerhetsråd nye sanksjoner mot regimet i Nord-Korea. Men noen oljeembargo slik USA ønsket, blir det ikke. USA ønsket langt strengere sanksjoner, men Kina og Russland sa nei. Resolusjonen som ble vedtatt, innebærer stans i eksport av naturgass til Nord-Korea, samt at salg av råolje ikke overstiger dagens nivå. I tillegg stoppes all tekstilhandel med landet.

Nord-Korea stempler de nye FN-sanksjonene som ondskapsfulle og lover «en historisk hevn» over USA.

Nord-Korea avviser ikke enhver dialog

– Det er ikke slik at Nord-Korea avviser enhver samtale om å fryse sitt kjernekraftprogram, eller det biologiske programmet, sier den tyske Nord-Korea-eksperten Rüdiger Frank som har studert i Pyongyang og som regelmessig reiser dit. – Viljen er der. Det har jeg fått fortalt flere ganger, sier han.

Imidlertid vil ikke Kim gi umiddelbart avkall på sine atomvåpen. Hvis han i det hele tatt vil det, kommer det først helt på slutten av lange forhandlinger. Og til en høy pris, mener Frank.

Samtalene kunne begynne hvis «den vestlige verden innrømmet, om enn motvillig, at Nord-Korea faktisk sitter på atomvåpen». Deretter, ifølge Frank, «ville Nord-Korea måtte ta et skritt som tillater USA å offentlig gå inn i forhandlinger». Så kunne Nord-Korea for eksempel erklære at landet vil avstå fra atomtester i en bestemt periode, muligens også rakettoppskytninger. Det kunne USA følge med å si at det ikke lenger vil gjennomføre militærøvelser i Sør-Korea.

Når disse forutsetningene er oppfylt, kan samtalene begynne hvor stadig viktigere spørsmål kan diskuteres: som sanksjoner, tillatelsen til å sende inspektører, Nord-Koreas gjeninntakelse i ikke-spredningsavtalen av atomvåpen, og en fredsavtale som endelig vil avslutte Korea-Krigen som herjet landet på femti-tallet.

– Det vil være ting som i utgangspunktet ikke angriper atomprogrammet, sier Frank videre.

– På grunn av det vil Nord-Korea trolig akseptere en slik prosess. Også amerikanerne ville da kunne forhandle om saker de til enhver tid kan ta tilbake.

Dette er et optimistisk scenario. De fleste eksperter er langt mer skeptiske. Under forhandlinger vil Nord-Korea ha en strategisk fordel, nettopp på grunn av sine atomvåpen. Derfor vil landet kunne stille vidtrekkende krav. Selv en frysning av programmet vil bli dyrtkjøpt. Det er derfor USA så langt har avvist offisielle samtaler. Men uten et reelt militært alternativ har amerikanerne egentlig ingen annen mulighet enn å prate med nord-koreanerne. Om ikke annet enn for å redusere spenningsnivået.

Uformelle samtaler finnes – som i Oslo

Uformelle samtaler mellom representanter fra USA og Nord-Korea har funnet sted tidligere, også under Donald Trump. Av og til benytter USA seg av hjelp fra utenlandske diplomater til å formidle budskap til regimet i Pyongyang. Sverige, Storbritannia og Tyskland er blant de få land som har ambassadører i Nord-Korea. I tillegg prater regjeringsrepresentanter fra Nord-Korea med tidligere USA-diplomater, vel og merke på aller laveste nivå.

– Vi har opprettet veldig viktige relasjoner, sier Suzanne DiMaggio. Hun betegner seg selv som «uavhengig samtalepartner» og jobber for New America, en tenketank med sete i Washington som står Demokratene nær. Hun har tidligere greid å bringe to tidligere erkefiender nærmere hverandre – USA og Iran. For to år siden spurte utsendte fra Nord-Korea om DiMaggio kunne tenke seg å prøve det samme med Nord-Korea.

Siden da har hun vært to ganger til samtaler i Pyongyang. Dessuten organiserte hun to møter mellom tidligere USA-diplomater og representanter fra Kim-regimet. Sist møttes gruppen i mai i Oslo hvor DiMaggio hadde med seg USAs spesialutsending for Nord-Korea, Joseph Yun. Dette var den første, direkte kontakten mellom Trump-regjeringen og representanter fra Kim-regimet.

DiMaggios fordel er at hun ikke taler for regjeringen og derfor ikke trenger å ta hensyn til den offisielle linjen. Deltakerne prater så åpent som mulig. DiMaggio vil ikke snakke om samtalenes innhold. Hun sier bare:

– Det hersker forvirring rundt hva USA egentlig vil.

Hun håper at ingen av partene trekker seg ut nå.

– Nord-Korea vil prate med USA. Det er sikkert, sier atomekspert Zhao Tong som forsker ved Carnegie-Tsinghua-senteret i Beijing. For tiden er Kinas ledelse særlig bekymret over bombeflyene som Washington regelmessig lar kretse over Korea-halvøya.

Direkte samtaler mellom Nord-Korea og USA ville også være i Beijings interesse, mener han. Dermed ville Kinas ledelse vinne tid og forhindre at Nord-Korea-krisen overskygger partikongressen hvor lederen av det kommunistiske partiet, Xi Jinping, vil befeste sin posisjon i midten av oktober. I tillegg ville det ta oppmerksomheten bort fra at det først og fremst er gjennom kinesiske kanaler at det nord-koreanske regimet finansieres. Og til slutt ville det komme Kinas ærgjerrighet i møte om å overta som ledende verdensmakt etter USA.

Men politiske observatører i Beijing tviler på at Kina har tilstrekkelig med innflytelse på Pyongyang. I august erstattet Folkerepublikken sin mangeårige spesialutsending for Nord-Korea. Hans etterfølger skal ha snakket veldig nedsettende over ledelsen i Pyongyang. Uttrykket «den pubertale» skal ha blitt brukt om Kim, som offisielt tross alt er Kinas allierte.

Kina vil unngå Nord-Koreas fall

Kina, antar vestlige diplomater i Beijing, vil nok stille seg bak en ny runde med sanksjoner hvis FN skulle vedta slike. Tiltak som vil kunne sette det nord-koreanske regimet i alvorlig fare, vil derimot bli avvist av Beijing. Dette gjelder for eksempel USAs krav om oljeboikott som har fremmet for FNs sikkerhetsråd. Slike sanksjoner ville først og fremst ramme Kina som eksporterer mye av sin olje til nettopp Nord-Korea. Uten denne oljen ville Kims land snart få store problemer. Selv om Beijing ikke liker Kim, vil ikke kineserne at hans regime kollapser. Så mye tøffere tone overfor Nord-Korea fra Kinas side kan derfor ingen regne med i nær framtid, mener eksperter.

Også Russland er tilbakeholden når det gjelder å utøve betydelig sterkere press på Nord-Korea. Og dét selv om jorda rystet i Vladivostok under Kims siste atomtest. Havnebyen ligger 250 kilometer unna Punggye-ri. Bare tre dager etter prøvesprengningen holdt Vladimir Putin et næringslivsmøte der og advarte mot «å handle emosjonelt og trenge Nord-Korea inn i et hjørne».

Vil Russland muligens profilere seg på å innta en formidlerrolle? Holdningen til Putin og Xi er preget av deres vanskelige forhold til Washington. De anser ikke Nord-Korea, men USA som den virkelige trusselen.

I Washington er tonen overfor Pyongyang blitt mer bestemt. Etter at Trump truet med «flammer og vrede», la hans rådgivere nylig fram militære alternativer. Forsvarsminister James Mattis varslet et «massivt, militært svar» hvis Nord-Korea skulle true USA og dets allierte.

Ambassadør Haley sa nylig om Kim:

– Han ber om krig.

Snubler inn i en militær krise?

Sjelden tidligere har det så ofte vært snakk om krig i Washington som i disse dager. Det er i faktisk tenkelig at Trump og Kim snubler inn i en militær krise, selv om det ville være det verste scenario for begge parter.

Et angrep på den nordlige delen av Korea ville bli besvart med et ødeleggende motangrep på Sør-Korea, muligens også Japan, som vil kunne føre til hundretusenvis eller millioner av drepte. Og det selv om Nord-Korea ikke bruker atomvåpen, men kun sitt konvensjonelle artilleri eller kjemiske og biologiske våpen.

Japan og Sør-Korea vil nå ruste opp. Sør-Koreas president Moon Jae In presset nylig gjennom godkjennelse fra USA om at landet framover får lov til å bygge kraftigere raketter. I tillegg diskuteres det i Sør-Korea om USA igjen burde stasjonere ut taktiske kjernekraftvåpen sør i landet. Opposisjonen roper til og med på at landet skal skaffe seg egne atomvåpen. Enhver invitasjon til samtale fra president Moons side er blitt hånlig avvist av Kim med at han kun aksepterer USA som motpart.

Men ikke bare under en krig vil særlig Sør-Korea trekke det korteste strået, det vil de også under eventuelle forhandlinger. Hvis USA virkelig skulle gå med på å trekke seg ut av Sør-Korea, ville landet være ubeskyttet. Mange sør-koreanere er ikke lenger sikker på om USA vil holde fast ved sine bistandsgarantier hvis det skulle komme til krig på Korea-halvøya. Én dag før prøvesprengningen hadde Trump truet med å si opp frihandelsavtalen med Sør-Korea – noe som ble oppfattet av mange som en fornærmelse mot en alliert. Og én dag etter sprngningen bebreidet han Sør-Korea for ettergivenhet overfor Kim.

Sør-Korea og Japan som statister

I lys av den store krigsfaren har Sør-Korea imidlertid ikke noe annet valg enn å holde seg inne med Trump. Det gjelder også for Japan. Statsminister Shinzo Abe sitter påfallende ofte i telefonsamtaler med den amerikanske presidenten. Hele to ganger pratet de med hverandre den dagen Nord-Koreas hadde sin siste prøvesprengning. På en nærmest desperat måte forsøker Abe å finne gehør hos Trump.

Japan og Sør-Korea føler seg som statister, som kasteballer i drakampen mellom større aktører. Om denne dragkampen ender i krig eller om den vil finne en forhandlingsløsning til slutt, vil ikke avgjøres av dem, men av Donald Trump.

USA sliter imidlertid med problemet at de nesten ikke vet noe om Kim-regimet. Det finnes ingen etablerte kanaler til Nord-Korea der eventuelle misforståelser vil kunne oppklares. Det lider også sikkerhetstjenestene under, sier den tidligere CIA-sjefen Michael Hayden.

– Nord-Korea har alltid vært ett av de vanskeligste målene, kanskje det vanskeligste, erkjenner han.

Pyongyangs sikkerhetstjenester er hensynsløse når det kommer til bekjempelse av utenlandsk spionasje. I tillegg er overvåking bare betinget mulig.

– Det finnes nesten ingen elektronisk infrastruktur i landet, forteller Hayden.

Landet er i realiteten uten internett. Det finnes offisielt kun 1024 IP-adresser. Med andre ord: de amerikanske spionene er, når det kommer til Nord-Korea, nærmeste blinde.

I tillegg til denne uvitenheten kommer en president som behandler Nord-Korea-krisen som en skitten eiendomshandel, hvor du bare trenger å skremme motparten brutalt nok. Men trusler biter ikke på Kim. Jo bedre hans atomvåpen blir, jo lenger hans raketter flyr – desto mindre mottakelig er han for press. Tvert imot: han selv er utpresseren.

Atomvåpen som permanent pressmiddel

I Washington er det mange som tenker at Kims atomvåpen ikke bare handler om å skremme eller opprettholde regimet, men at Kim vil bruke dem som permanent pressmiddel. Eller at han vil true Sør-Korea til å gjenforenes med Nord-Korea – på hans betingelser. Hvis en følger denne tolkningen, er atomvåpnene ikke bare et våpen til forsvar, men et politisk instrument: for å lette på sanksjonene, for å drive en kile mellom USA og Sør-Korea, og for endelig å bli tatt på alvor av Beijing og Washington.

Smertefulle tiltak, som en oljeboikott, som virkelig ville ramme Kim, blir forhindret av Kina og Russland. Til syvende og sist er det heller ikke klart om den ville hjelpe. Antakeligvis vil selv ikke de hardeste sanksjonene stoppe kjernekraftprogrammet.

Trump prøver nå med desperate og absurde trusler – som at han ikke lenger vil tillate import av kinesiske varer til USA. På denne måten øker han temperaturen i konflikten ytterligere og viser seg nesten som mer uberegnelig enn Nord-Koreas diktator.

Trumps sikkerhetsrådgiver Herbert Raymond McMaster sier åpent at den klassiske avskrekkelseslogikken ikke biter på Nord-Korea. Det betyr at deler av den amerikanske regjeringen i alle fall innser muligheten av at Kim vurderer et angrep med kjernekraftvåpen. McMaster snakket i august til og med om en «forebyggende krig» mot regimet. Men hvis det skulle feste seg et inntrykk i Pyongyang om at USA står like foran et bombeangrep, kunne Kim føle seg tvunget til å komme amerikanerne i forkjøpet.

En feilkalkulering kan ikke utelukkes i tider hvor selv de nærmeste allierte er usikker på Trumps mål. Én ting er sikker: presidenten har fått nok av Kim og diplomatiske forsøk. Nylig tvitret han: «Å prate er ingen løsning.»

Det er heller ikke noe godt tegn når Dennis Rodman tilbyr sin hjelp. Den tidligere basketballstjernen har spilt for Los Angeles Lakers og Dallas Maveriks, og Kim Yong Un er en stor fan av ham. På diktatorens invitasjon har Rodman vært flere ganger i Nord-Korea. «Tilfeldigvis» er også Trumps blant Rodmans venner. Derfor tilbød basketballspilleren seg nylig å hjelpe til med å «fikse konflikten» – gjennom en samtale mellom kompiser, så å si.

© 2017 Der Spiegel or Spiegel Online Distributed by New York Times Syndicate. Oversatt fra tysk av Hermann Möhring.

SPIEGEL+DP

Som en del av Dagens Perspektivs europadekning publiserer vi etter avtale jevnlig stoff fra det tyske magasinet Der Spiegel.

---