Den politiserte militærfagligheten

Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les flere av hans innlegg her.

ANALYSE: Ine Marie Eriksen Søreide får skryt fra veldig mange hold når hun i dag går fra Forsvarsdepartementet og blir Norges første kvinnelige utenriksminister. Hun har ansvaret for årlige budsjetter og en Langtidsplan for Forsvaret (LTP) som helt sikkert bidrar til at Norge har bedre forsvarsevne nå enn for fire år siden. Aller viktigst er det at hun har økt vedlikeholds- og driftsbudsjetter slik at det er blitt et litt bedre samsvar mellom Forsvarets teoretiske kapasitet og den faktiske.

Eriksen Søreide har også fortsatt det konsekvente arbeidet for å få NATO og USA til å vie oss i nord nødvendig oppmerksomhet, og hun har lyktes bedre enn sine forgjengere. Årsaken til det er først og fremst Russlands opptreden. Annekteringen av Krim og krigen i øst-Ukraina har skapt grobunn for vestlig opprustning og gitt nye påminnelser om hvor strategisk viktig de nordlige havområdene er for Russland.

Den norske regjeringens innsats har vært en stor lydhørhet for amerikanske militære ønsker. Det tydeligste eksemplet er vedtaket om å erstatte Orion-flyene med nye overvåkingsfly av typen Poseidon. Forsvarssjefen ville ikke bruke penger på et slikt innkjøp, men USA ville at vi skulle gjøre det. Den såkalte rullerende stasjoneringen av amerikanske soldater ved Værnes og etableringen av et nytt alliert treningssenter i indre Troms er ønsket både av den norske og den amerikanske forsvarsledelsen, fordi den gjør det mer troverdig at USA vil komme oss til unnsetning i en krisesituasjon. Men det innebærer samtidig en faktisk nyfortolkning av den norske basepolitikken som antageligvis ville ha vært langt mer kontroversiell om Ap hadde presset den igjennom en i rødgrønn maktkonstellasjon.

Men den ville nok ha kommet. I den rødgrønne regjeringen tvang Arbeiderpartiet igjennom kjøpet av F35-flyene først og fremst for å opprettholde et best mulig forhold til USA. Eriksen Søreide har også i den forrige stortingsperioden hatt glede av å ha Ap som lojal støttespiller i Stortinget. Arbeiderpartiets utenriks- og forsvarspolitiske talskvinne, Anniken Huitfeldt, har ikke gitt uttrykk for noen motforestillinger til regjeringens overordnede sikkerhetspolitiske tenkning, selv om Norge nå for russerne antageligvis sees på som en langt mer aggressiv motstander enn for fire år siden. De nye kampflyene, planlagte innkjøp av langtrekkende missiler og økt aktivitet i Finnmark bidrar til at vi kan operere mye lengere inn på russisk territorium, om vi skulle ønske det.

I en kronikk denne uken tar Jonas Gahr Støre til orde for at Eriksen Søreide som ny utenriksminister må utvikle og utvide forbindelsene med Russland. Det kan tolkes som et signal om at Ap i tiden fremover vil bli litt mer opptatt av den delen av norske sikkerhetspolitikk som dreier seg om å berolige vår store nabo i øst. Under den kalde krigen balanserte Ap sine interne sikkerhetspolitiske motsetninger ved å love at alle avskrekkingstiltak skulle ledsages av politikk som kunne virke beroligende på russerne.

Ap-lederens krav til regjeringen om å jobbe mer med Russlands-diplomatiet kommer uken etter at Anniken Huitfeldt erklærte at Ap står helt fritt i den kommende diskusjonen om organiseringen av Hær og Heimevern. Da regjeringen forrige fredag la frem forslaget til ny landmakt-organisering, trodde den kanskje at Ap følte seg forpliktet av enigheten fra i fjor om Forsvarets Langtidsplan. Men da har den i så fall gjort opp regning uten vert. Dersom Ap for eksempel står fast ved behovet for å ha helikoptre til disposisjon for Hæren i nord, kullkaster partiet regjeringens opplegg til ny landmakt.

Både den politiske og den militære forsvarsledelsen sier nemlig nå at det er feil pengebruk å satse på egne Hær-helikoptre. Selv om de hadde hatt mer penger til disposisjon, ville de heller ha brukt dem på å fremskynde stridsvognkjøp eller å øke antallet faste styrker enn å kjøpe nye helikoptre. Et av argumentene er at de nå legger opp til så tunge hærenheter at de uansett må flyttes på bakken.

Denne argumentasjonen blir kraftig imøtegått av tidligere etterretningssjef Kjell Grandhagen og tidligere Forsvarssjef Harald Sunde. De ønsker seg helikoptre i nord først og fremst fordi de er viktige i krisesituasjoner for norske soldater. Skulle de bli skadet, må de kunne evakueres fort.

Så er spørsmålet hvem man skal tro på. Dagens militære ledelse eller gårsdagens? Det er et spørsmål som går igjen så ofte at hele forsvarssektoren er i ferd med å pådra seg et stort problem. Harald Sunde er ikke den eneste Forsvarssjefen som etter pensjonering mener noe helt annet enn han mente da han skrev militærfaglige råd til Regjeringen. Selv når generalene er i tjeneste, hender det at de gir ulike råd med noen års mellomrom. Et eksempel er nedleggelsen av Andøya flystasjon og opprustningen av Evenes. Politikerne som ble briefet om de to stedenes militære sårbarhet for en del år siden fikk høre noe annet enn politikerne i dag.

Aller mest urovekkende for oss som står på utsiden er den nærmest konstante kampen om virkelighetsbeskrivelsene mellom de anonyme kildene som står frem på nettstedet aldrimer.no og en samlet forsvarsledelse. Siste slag i denne kampen ble utkjempet denne uken da sjefen for etterretningstjenesten kalte inn pressen til sitt kontor for å fortelle at aldrimer.no løy. Bakgrunnen var at nettstedet, som sier at det har seks forsvarskilder som er uavhengige av hverandre, skrev at Russland har simulert et angrep mot Svalbard og at den norske etterretningstjenesten ikke oppdaget det.

I sommer skrev nettstedet om en FFI-rapport som viste at HV trengte langt høyere bemanning enn regjeringen legger opp til. Forsvarsministerens rådgiver svarte med at nettstedet hadde fått tilgang til en falsk rapport – altså noe som var bevisst laget for å villede offentligheten.

Vi på utsiden vet ingenting om kvaliteten på nettstedets kilder, og vi vet heller ikke hvorfor forsvarsledelsen gang på gang kommer med uvanlig sterke motangrep. Det eneste vi kan formode er at aldrimer.no faktisk har noen kilder og at de er plassert i eller nær ved Forsvaret. Dermed kan vi også være sikre på at det finnes så ulike oppfatninger av Forsvarets tilstand og av dets utfordringer i systemet at enhver påstand om militærfaglighet må trekkes i tvil.

Enhver faglig vurdering av hva som er riktig og galt er åpenbart sterkt påvirket både av ståsted i Forsvaret og av politiske vurderinger. Det går ikke lenger an å skille fag og politikk i forsvarssektoren.

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt

Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.

---