Den virkelige mediekrisen

Er du ikke kontroversiell, er du usynlig for media. Og som politiker blir du ikke valgt om du ikke er kontroversiell. Dette er det virkelige mediekrisen, mener den svenske filmskaperen Ruben Östlund. Han forteller til Dagsavisen at kunstverket «Rutan» nå skal bli film. Den skal handle om en museumsdirektør som skal markedsføre dette kunstprosjektet. Han søker selvsagt råd fra PR-eksperter, og det er ikke vanskelig på forestille seg hva de bringer til torgs. For å få ut informasjonen om «Rutans» humanistiske verdier, ender det med at det gjør de noe ekstremt spekulativt som absolutt ikke er humanistisk, noe som gjør folk veldig opprørte. Slik skaffer de seg oppmerksomhet. All PR er god PR på et vis.

De som vil bryte igjennom og nå fram via mediene presses i økende grad til å spisse budskapet, søke konflikt og provosere. Det er det som fanger interessen. Da er mediene på plass. Östlund er redd vi ikke forstår rekkevidden av det som skjer i den mediale offentligheten.

Trump

Rekkevidden kan vi se i USA i disse dager. Provokatøren Donald Trump er blitt presidentkandidat. Han har skaffet seg enorm oppmerksomhet ved å rakke ned på, latterliggjøre og provosere. Han mangler politisk erfaring og hva han egentlig har oppnådd innen business, er det delte meninger om. Men han har utvilsomt sjeldne evner til å kommunisere på en måte som berører folk. Da han startet valgkampen, hadde han knapt nok et politisk program.

Bernie Sanders er også kontroversiell, primært på grunnlag av det han står for, ikke på grunn av oppførsel.

I flere land i Europa får ekstremister og ytterliggående krefter stor oppmerksomhet i mediene. Det er slik mediene fungerer for tiden. Nyanserte uttalelser kommer ikke på trykk. Det er de som snakker med store bokstaver som når fram.

Kjendiser av ulikt sortiment bruker mediene til egen fordel så godt de kan, og mediene bruker dem til å skaffe seg lesere. Det får være som det er. Det er frivillig å delta i kampen om oppmerksomhet i mediene.

Medienes premisser

Politikerne kan heller ikke unngå å delta på medienes premisser. Men de fleste politikere har en ryggmargfølelse for hvor langt de kan gå. Vi har også eksempler på at politikerne holder hverandre i sjakk og sier ifra når noen går over grensen. Knut Arild Hareide gjorde det i fjor da han ga klar beskjed til Per Sandberg direkte på NRK at han ikke ville finne seg i Sandbergs omtale. Det virket som om Sandberg forsto at han hadde gått for langt. Som fiskeriminister viser Sandberg at han klarer å balansere tydelig og direkte tale med saklighet og relevans.

Stortingets fremste provokatør for tiden er Venstres Abid Raja. Han skaffer seg stadig oppmerksomhet ved å være den første som skyter fra hofta i vilden sky. Under «Telenor-høringen» i Stortinget for vel en uke siden, nøyde han seg ikke med å stille spørsmål. Med henvisning til sin egen erfaring som advokat, presterte han å hevde at Jon Fredrik Baksaas igjen sto i Stortinget og snakket usant.

I økende grad skaper også mediene saker det viser seg ikke å være hold i. Her har det skjedd et forfall i VG som tidligere var kjent for sin etterrettelighet. VG bløffet da de hevdet at de ikke hadde vært kvinner med i prosessen som gikk forut for ansettelsen av ny konsernsjef i Telenor. Det tok over en måned før de rettet opp feilen. For to uker siden hevdet de at en muslim hadde bedt om å få pause i retten for å be. Det ble det også debatt om, men det viste seg ikke å være tilfelle. Dette er to eksempler på at VG forsøker å skape nyheter som provoserer uten at det er grunnlag for det.

Mediene får gå sin skjeve gang. Vi får satse på at NRK skiller skitt og kanel, at de lar provokasjoner og smalsporet ytterlighet ligge når det vitterlig ikke er saklig grunnlag for det. Skal den opplyste offentligheten overleve, må flere ta oppgaven med å hente fram det som har relevans og la uvesentligheter ligge.