Derfor prøver vi så hardt på å flykte fra vår menneske­lighet

Jeg tenker at en av de egenskapene som gjør oss mennesker til mennesker, er evnen til omsorg for andre – ikke bare å si at vi bryr oss, men å virkelig oppleve den omsorgen, å ha empati.

Vi har evnen til å føle andres følelser som om de var våre egne. Vi føler våre barns glede første gang de sykler eller skårer mål i fotball, men vi gråter også når noen opplever tap og gleder oss over andres lykke. Og vi kan oppleve dette selv om den andre personen kun er en bekjent eller til og med en helt fremmed person.

Når vi stopper opp og tenker over hva empati er, er det ganske klart at det er en imponerende superkraft. Den gjør det mulig for oss å bevege oss inn i en annen persons sinn og se og føle livet fra hans eller hennes perspektiv. Selvsagt kan vi ikke «ha skoene på» på akkurat samme måte, men vi kan komme ganske nær. Enda mer imponerende er det at noen ganger, når vi ser en film eller leser en bok, kan vi føle gleden og smerten til oppdiktede karakterer, som om de var virkelige.

Hvilken diktator-type er du?

Når økonomer diskuterer evnen til å bry seg om andre, bruker de et uttrykk som høres mer objektivt ut, «sosial nytte», som en måte å måle og forstå fenomenet på. Her er et eksempel på den måten vi prøver å måle sosial nytte på; en eksperimentell metode kalt diktatorleken:

I en vanlig variant av diktatorleken velger vi to personer som deltakere. Spillerne kjenner ikke hverandre og får ikke vite den andres identitet. En blir kalt spiller A, (uten å fortelle det til deltakerne, omtaler vi denne rollen som «diktatoren»). Den andre spilleren blir kalt spiller B («mottakeren»). Vi gir diktatoren en pengesum, la oss si 1000 kroner. Deretter ber vi diktatoren om å fordele pengene mellom seg selv og spiller B. Hvilken som helst fordeling er akseptabel. Diktatoren kan beholde alle pengene selv, og ikke gi noe til mottakeren. Han kan beholde 500 kroner selv, og gi bort den andre halvparten. Diktatoren kan også velge å ikke beholde noe, og gi alle pengene til mottakeren.

Så snart diktatoren har tatt en avgjørelse, deles pengene mellom de to spillerne og leken er slutt. Dette virker kanskje som en lite spennende lek, men vi kan lære mye av den. Leken er laget for å hjelpe oss med å finne ut om vi er svært egoistiske (vi beholder alle pengene selv) eller om vi bryr oss om andre mennesker, og for å måle i hvor stor grad vi bryr oss, basert på hvor mye penger diktatoren deler med mottakeren.

Hvor omsorgsfulle er vi?

Vanligvis, når denne typen eksperiment blir gjort på tvers av landegrenser, kjønn og aldersgrupper, så gir de fleste diktatorer penger til mottakerne. Som man kanskje kan forvente, ser de fleste diktatorer ut til å bry seg mer om seg selv enn om mottakerne, og som en konsekvens av dette gir de bort 20-30 prosent av pengene. Men de bryr seg!

I andre versjoner av dette enkle eksperimentet, gir diktatorer fra seg mer etter at de har møtt mottakeren personlig, når mottakeren tilhører deres egen sosiale gruppe eller når mottakeren viser at han virkelig har behov for pengene, eller når de forventer at de vil møte og samhandle med mottakeren igjen en gang i fremtiden. Men poenget er at vi har evnen til å bry oss om andre – og at vi følge opp denne evnen til omsorg med handling, selv om det har en kostnad for oss.

Den mørke siden av omsorg

Fordi vår evne til omsorg viser seg når vi ser lidelse, og fordi vi også har et instinkt som gjør at vi forsøker å unngå smerte, er vi ofte fristet til å unngå akkurat det som gjør oss menneskelige: omsorg.

Så lenge menneskene rundt oss kjenner på positive følelser, blir vi med på deres følelsesladde party, og som resultat av dét blir vi lykkeligere vi også. Men hva når noen andre har det vanskelig? Også da har vi evnen til å dele følelsen, men nå opplever vi negative følelser og tristhet. Faktisk kan det noen ganger oppleves som smertefullt.

Og det er da vår indre empati får oss til å flykte, for å unngå disse følelsene og redusere vår menneskelighet. Hvordan skjer dette? Vi går forbi tiggeren på gaten. Vi vet at hvis vi har øyekontakt med han så vil vi kjenne på medfølelse. Vi vil oppleve noe av hans fortvilelse og bli rørt til å gi noe. Så hva gjør vi? Vi strever hardt med å se en annen vei. Vi fokuserer intenst på bygninger på den andre siden av bilene som kjører langs veien, mens vi håper på at menneskeligheten vår, den delen av oss som bryr seg, holder seg i dvale.

Et større spørsmål er: Hvilken versjon av menneskelighet vil vi, individuelt og kollektivt, velge? Ønsker vi å åpne øynene våre for andres smerte, og med det føle trangen til å gjøre noe for å hjelpe? Eller vil vi bare føle oss bedre ved å se bort?

Distributed by The New York Times Licensing Group. Oversettelse til norsk: Anne Marit Jordahl.