«Det å bruke lite ressurser på barnevernet er ingen god indikator på effektivitet»

Professorekteparet Meyer og Norman fra Norges Handelshøyskole har begått bok sammen.

«Ikke for å konkurrere» handler om strategi for offentlig sektor – eller «fellesskapets tjenere», som forfatterne så pent omtaler byråkratiet i bokens undertittel.

Hun er professor i strategi ved Norges Handelshøyskole

Han er professor i samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole

Torsdag kveld var det boklansering og bokbad i Oslo med professorparet fra Norges Handelshøyskole.

– Vi har vært gjennom et valg. Og vi ser et misforhold mellom politikere og velgere. Velgerne kjenner seg ikke igjen i det offentlige Norge vi har laget. Derfor kommer bompengeopprør. Derfor protesterer folk i distriktene.

Victor Norman setter tonen. Offentlig sektor er på feil spor. Forfatterne inviterer til debatt – og dugnad, som de selv kaller det – for en bedre strategi for «fellesskapets tjenere».

Offentlig vs privat

– De fleste strategiske fagbøker handler om privat sektor. Men offentlig sektor er litt annerledes. Den er ikke der for å konkurrere og tjene penger, men for å utføre et oppdrag, sier Christine Meyer på spørsmål om hvorfor de har skrevet denne boken.

– Nesten alle strategiske verktøy som er laget, dreier seg om å slå konkurrentene. Denne konkurranselogikken gjelder jo ikke for offentlig sektor, supplerer medforfatter og ektemann, Victor Norman.

Forfatterparets bekymring er imidlertid at offentlig sektor, etter deres oppfatning, i stadig større grad nærmer seg den private konkurransemodellen. Og det blir helt feil, mener de to.

– Se bare på politiet eller sykehusene. Der skal det måles og telles og rapporteres om antall oppklaringer og antall behandlinger. Hvis man skal dra dette langt nok, så kan vi ende med et politi som kun konsentrerer seg om den kriminaliteten som er lettest å oppklare. Eller den som slår best an i mediene, sier Meyer.

– Offentlig sektor kan ikke velge sine kunder, smetter Norman inn. Han forteller om da de to jobbet i Arbeids- og administrasjonsdepartementet sammen for rundt 20 år siden – han som statsråd, hun som statssekretær. (Ja, det var på den tida de ble kjærester…). De skulle skrive en stortingsmelding om framtidens offentlige sektor.

– Vi snakket høyt om å skulle rive veggen mellom offentlig og privat sektor, erindrer Victor Norman.

– Det er det dummeste vi har sagt. Vi må jo gjenoppbygge veggen.

Statsråden trengs på kontoret

Meyer og Norman mener politikerne (bestillerne) og etatene (utførerne) snakker for lite sammen. Politikerne får ikke nok informasjon om hva konsekvensene av sine bestillinger vil, eller kan, bli.

– Dermed blir det gjerne til at politikerne sprer sine bestillinger tynt og langt utover. Eller de kommer med nye bestillinger hele tiden, sier Christine Meyer.

Og som vanlig supplerer ektemannen – dette er ingen konkurranse:

– Statlige etatssjefer må ha flere lange samtaler om strategi med statsråden, ikke bare med statssekretæren eller rådgiveren. Statsrådene må være mer på kontoret sammen med etatsjefene sine og slutte å reise rundt i landet for å besøke partikontorer, sier han.

Hans kone snakker av erfaring. – Man burde, som etatsjef, hatt flere møter med departementet og politisk ledelse. Det er når saker blir konkrete, det kan bli vanskelig. Og da hjelper det ikke å ha forankring i egen etat eller hos embetsverket. Du må ha politisk ryggdekning. Hvis ikke går det galt, sier Meyer.

Hun får, selvsagt, spørsmål om hun kunne hatt nytte av flere samtaler med finansminister Siv Jensen da hun ominnredet i SSB.

–Ja, helt klart. Men kanskje ikke helt på slutten …

Spiss oppdraget

En del av bakteppet for boken er et faktum som de fleste økonomer og politikere er enige om: de offentlige budsjettene vil bli trangere i årene som kommer.

Og da bør offentlig sektor tenke mer strategisk. Man bør spisse og avgrense sitt oppdrag – altså prioritere strengere og kutte ut tjenester i større grad.

I stedet begynner det offentlige å lete etter eksterne inntekter. Offentlige etater som selger sine tjenester, blir plutselig aktører i et marked. Det provoserer forfatterparet fra Bergen. Og de bruker sin egen sektor – forskning og utdanning – som kroneksempel:

– I dag må de beste forskerne ut og tjene penger. Og de beste foreleserne blir satt på etterutdanningskursene. For der tjener universitetet mer penger. Så gjør man undervisningen av studentene billigst mulig, med forelesninger i store auditorier, forteller Victor Norman engasjert.

– Når man ikke fullfinansierer et universitet, så forandres universitetenes karakter. Dermed oppfyller de ikke sitt opprinnelige oppdrag, mener han.

På spørsmål om ikke det kan være smart å endre et oppdrag i en verden som endrer seg i rekordfart, viser Norman til at hovedoppdraget om å produsere kunnskap som samfunnet trenger og kan dele, ligger fast. Men strategien, de grepene som må tas for å kunne løse oppdraget, selvsagt kan endre seg.

– Så er det jo litt forskjell på de ulike etatene. Jeg skulle tro at UDIs oppdrag nok er noe mer ustabilt enn for eksempel Justervesenets.

Denne gangen er det Meyer som skyter inn en kommentar.

• LES MER | Magne Lerø: Færre oppgaver for staten

Alt kan ikke telles

De to forfatterne slapp ikke unna kritiske spørsmål under bokslippseansen på Kulturhuset i Oslo sentrum. Fra BI hadde man hanket inn professor i statsvitenskap Rune Sørensen. Han hadde lest boken grundig på forhånd.

– Vel, se på noen av verdens beste universiteter, for eksempel Harvard i USA. Hva hadde de vært uten ekstern finansiering? spurte han og gikk videre med sine kommentarer uten å vente på svar. Sørensen mener forfatterne tar for lett på det faktum at offentlig sektor var «mye verre før». Og at krav til resultater og målinger – og et mer åpent offentlig ordskifte om det offentliges ressursbruk er et gode.

– Klart alt var mye verre før. Men da hadde ikke offentlig sektor på langt nær like mye penger, sier Norman.

Et annet ankepunkt de to forfatterne har mot dagens offentlige sektor er at den stadig får nye oppdrag.

– Den vokser i randsonen, sier Meyer. Dessuten er hun og ektemannen svært kritiske til det målingsregimet de offentlige etatene lever under. Det tar for mye tid og, viktigere, det som kan måles kan også gi helt feilaktige bilder.

– Da jeg var konkurransedirektør ble vi målt på antall saker vi hadde. Men det er jo egentlig tull.

– Vi hadde vært aller best om vi hadde hatt null saker, sier Christine Meyer. Nå har hun fått vann på målingsmølla:

– Da jeg satt i Produktivitetskommisjonen oppdaget vi at det var store forskjeller på hvor mye ressurser kommunene brukte på barnevernet. Det ville noen bruke for å fortelle om effektiviteten i barnevernet. Da satt jeg foten ned. Det å bruke lite ressurser på barnevernet er ingen god indikator på effektivitet!

– Det kan føre veldig galt av sted dersom alt skal telles. Alt kan ikke telles.

Politikere har lite pratetid

En annen som hadde fått lese boken i forkant er Mari Trommald, direktøren for Bufdir.

– Jeg er jo midt i målgruppen for denne boken. For oss superbyråkrater er det jo gøy med en strategibok for offentlig sektor, sier hun.

Men Trommald er en smule skeptisk til forfatternes stress om flere møter med politikerne. Det virker lite realistisk, mener hun.

– Vår hverdag handler ikke om å springe opp ned til politisk ledelse. Stortinget styrer jo staten. Og vi får våre tildelingsbrev, sier hun. – Og gjerne flere tillegg til tildelingsbrevet. Det er blitt en egen sjanger, legger hun smilende til.

Hun kunne gjerne tenkt seg flere møter med statsråden, men innser at politikernes tid er veldig knapp.

– Embetsfolkene i departementet trenger også tid med politikerne. Da blir det liten tid igjen for oss etatsledere, sier Trommald, som også hadde reflektert over lederrollen i de statlige etatene:

– Det å være etatsleder i dag handler om å gjøre mange og store endringer. Og endringer gjør vondt. Den enkleste måten å unngå kritikk på er å sitte helt stille i båten og ikke gjøre noen ting, sier hun. – Og det er det jo heller aldri noen som må gå på.