Det blåser ikke bare på toppene

«Det blåser på toppene», heter det som kjent. Bildet skal illustrere at ledere er spesielt utsatt og under press, topplederne aller mest. Min påstand er at vi ledere lett kan glemme at det kan blåse minst like friskt for menige medarbeidere i en organisasjon. Parkeringsvakter, politifolk på gata, konduktøren på toget med en saftig forsinkelse: eksemplene kan være mange. Et nærliggende eksempel for meg er medarbeidere som kjører de store, langvarige og komplekse rettssakene på vegne av Skatteetaten. Vi tar ikke vårt ansvar som ledere, hvis vi ikke ser hvilke utfordringer disse medarbeiderne opplever, og hjelper dem å takle situasjonen.

Vi må ta de vanskelige sakene

Skatteetaten har som samfunnsoppdrag å sikre riktig skatt til riktig tid, for å sikre finansieringen av velferdsstaten i Norge. Et viktig ansvar vi har i utførelsen av det oppdraget, er å ivareta likebehandling av alle skatteytere. Det betyr at vi skal følge opp både ressurssterke og ressurssvake skatteytere, se på både de kompliserte og enklere sakene. En global økonomi i rask utvikling gir oss stadig store og komplekse saker å håndtere, saker som kan finne sin løsning både i og utenfor rettssystemet. Hvis vi skyr de vanskelige sakene, og nøyer oss med å forfølge de enkle, gjør vi ikke jobben vår.

Tunge saker – tøffe for alle parter

I tunge og komplekse saker, for eksempel der vi undersøker om det kan være skjulte verdier i skatteparadis eller ettergår skattemessige transaksjoner i konsern, legges det ned stor innsats fra våre ansatte, ofte over lengre tid. Disse sakene kan være tøffe, selvsagt først og fremst for skatteyterne, hvor både økonomi og omdømme kan stå på spill. Det skal vi alltid ta hensyn til i vår håndtering av sakene. Men sakene kan også være tøffe for våre saksbehandlerne. I enkelte saker opplever de alvorlige personlige beskyldninger, tøffe medieoppslag og kritikk, ofte med begrenset eller ingen mulighet til å forsvare seg. Det har også forekommet at ansatte har blitt politianmeldt og saksøkt med erstatningskrav.

Skatteetaten sitter på stor makt til å påvirke folks liv, reglene og ordningene vi forvalter har store økonomiske konsekvenser for mange mennesker. Vi kan gjøre feil. Vi må alltid undersøke om det er hold i beskyldninger om tjenesteforsømmelse eller brudd på taushetsplikten, lekkasjer til pressen, eller misbruk av informasjon mottatt gjennom jobben i Skatteetaten. Hvert tilfelle må behandles grundig hver for seg sett i relasjon til det enkelte saksomfanget. Men det er avgjørende at det er etaten, og ledelsen i etaten som tar ansvar for vår behandling av sakene – ikke den enkelte medarbeider.

Lederansvaret

Skal Skatteetaten levere godt på samfunnsoppdraget, er det avgjørende at vi har ansatte som evner og ikke minst orker å gå inn i de komplekse, krevende og langvarige skattesakene. Det er åpenbart et lederansvar å sørge for at disse ansatte blir godt nok ivaretatt i den krevende arbeidssituasjonen de befinner seg i.

Hvordan skal dette ansvaret utøves av våre ledere? Jeg mener det dreier seg om at vi må ha ledere som er tydelige og tett på sine medarbeidere. Lederne må for det første være tydelige i kommunikasjonen om at ansvaret for sakene ligger hos lederne på uliker nivåer, og til syvende og sist hos meg som skattedirektør. For det andre må ledelsen være så tett på de vanskelige, kompliserte sakene at de har et eierskap til dem. Den enkelte saksbehandler skal ikke oppleve at hun eller han eier saken med alle dens veivalg, dilemma og mulige trusler alene. Ledelsens eierskap skapes gjennom leders kvalitetssikring, kritiske spørsmål, og deltakelse i faglige diskusjoner. Slik oppnår vi både at saken blir behandlet med den nødvendige grundighet, og at eierskapet til saken plasseres der det hører hjemme: hos hele etaten og dens ledere.

Å lære av de store sakene, de tunge prosessene

De kompliserte, langvarige sakene kan være ressurskrevende og utmattende, ikke minst for berørte skatteytere, men også for ansatte hos oss. Det er viktig at vi er våkne, og benytter anledningen til å lære av disse sakene. For det første kan rettslige prosesser gi avklaringer i juridiske gråsoner. For det andre kan sakene belyse uklarheter og svakheter i eksisterende lovgivning som bør rettes opp. For det tredje bør vi alltid vurdere de veivalg og de prosessene vi har hatt i saken, for å se hva vi kunne ha gjort bedre. Med den type læring, er ikke de store sakene kun en påkjenning for de berørte. De er også en anledning til å bli bedre i den jobben vi er satt til å gjøre.