DP helg
– Det er lett å bli blind for den man deler livet med
Therese Aasvik, som har skrevet en bok om ekteskapsproblemer, ville utforske hva som egentlig skjer i mennesker som har sluttet å se hverandre.
Hva handler romanen om?
– «Boksen går» handler om Ruth som er gift med Alf, som begge er lærere på ungdomsskolen.
– Ruth får ikke puste lenger, hverken i ekteskapet sitt eller i jobben sin som lærer. Leseren møter en kvinne på vei mot et slags sammenbrudd. Ruth er veldig god på å identifisere hva alle andre gjør feil, men ikke så god på å se seg selv.
Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?
– De fleste som har vært i ekteskap eller forhold over tid, har vel opplevd å bli litt blind for den man deler livet med. Og for å unngå konflikt, så bruker man kanskje andre midler, som mobilen, den kan tette ethvert tilløp til krangel eller kjedsomhet.
– Ideen jeg hadde var å utforske hva som egentlig skjer i mennesker som har sluttet å se hverandre.
Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?
– Når man opplever distanse på hjemmebane og kompenserer med mobil, alkohol eller andre adspredelser, kan midlene man bruker kan føre til en større grad av fremmedgjøring både i forhold til menneskene rundt og en selv. Adspredelsen kan også innebære et slags motangrep på partneren, kikke etter utleieleiligheter på finn, surfe nettporno.
– Hjernens umiddelbare reaksjon er at man gjør noe som er bra for seg selv, det oppleves som tilfredsstillende. Men så oppstår det et større gap etter hvert, mellom følelsene som prøver å si ifra og hjernen som lar seg distrahere. Det jeg vil formidle, er at det kan ha en større verdi å være i det ubehaget. Å tåle det.
Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?
– Jeg har ikke akkurat opplevd skrivesperre, men har hatt mange flere runder med denne romanen enn noen av mine tidligere bøker. Det er lett å oppleve at teksten er ferdig, eller mettet, at man ikke har mer å si. Og så skjer det noe spennende når teksten bare får ligge lenge nok.
Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?
– I begynnelsen er manuset mitt en skjør struktur. Som et reisverk uten grunnmur, jeg har bare tegnet opp et slags utgangspunkt. Men det er disse rundene som gjør at boken begynner å leve, jeg puster litt liv i for hver gang. Grunnmuren kommer etter hvert som karakterene vokser frem, når jeg vet hvor jeg skal.
– Jeg elsker selve håndverket, å la manus ligge for så å ta det opp igjen, å skrive meg igjennom på nytt.
Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?
– Jeg har vært heldig nok til å jobbe med tre redaktører på forlaget mitt som alle har lært meg mye, spesielt Karen Forberg, som har vært der hele veien. Det er flere parallelle prosesser som skjer i et forfatterskap, for min del følte jeg meg som en førtito år gammel fjortis da jeg debuterte, så en ting er jo egen modningsprosess, men forholdet mellom forfatter og redaktør skal jo også modnes. Jeg lærer mye av å gå på trynet. Både i livet og litterært.
Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?
– Jeg håper det er en person som føler seg skikkelig stuck som lar seg punktere av denne romanen, som ler og tenker at akkurat sånn er jo jeg, eller sånn er jo vi. Og at noe kanskje løsner litt.
Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?
– Merethe Lindstrøm er en av mine favoritter, og i «Fra vinterarkivene», som er hennes mest personlige roman, skriver hun vakkert og sårt om et ekteskap. Hun er en skarp iakttager og skriver frem en uro og råskap i et knapt og poetisk språk som ingen andre forfattere jeg kjenner behersker på samme måte.
Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?
– Nå leser jeg «Djuphavsslettene» av Hilde Kvalvaag. En enormt sterk roman om en mors opplevelse av å miste et barn. En sånn roman jeg kan tenke at jeg ikke orker å lese, men så ser jeg at jeg har et ansvar for å orke, for hun har tross alt orket å skrive den. Jeg er ydmyk og takknemlig for opplevelsen.
Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?
– Å skrive! Å lese. Og faktisk la timene forløpe, i hvert fall halvtimene, foran en bok, under en bøk, mindre fragmentert tid. Mer tid med barna, med familien min. Mer fokusert tid på jobben, tid til å fordype meg. Jeg kjenner ofte på dragninger i andre retninger. Men det er vel noe av det som driver meg fremover.