– Det finnes helsevesen helt uten køer

– Det er ingenting som er bedre enn å slå svenskene, sa helseminister Bent Høie i årets Sykehustale.

Han snakket om at vi er tilbake på topp ti i verden i forventet levealder, og at svenskene nå altså dør noen uker før oss.

Når vi først skal sammenligne vårt helsevesen med andres, er det rimelig å se på data om hvor lenge vi kan forvente å leve. Men det sier selvsagt ikke alt. Hvordan er det for eksempel med kvaliteten på tjenestene? Og hva med helsekøene?

Helsevesenet er kanskje den sektoren hvor man forventer høyest avkastning av digitaliseringen i dag. Sørgelig nok er det også den sektoren som har størst problemer med datahåndteringen. Men det betyr ikke at det er mangel på data.

Hos Helsedirektoratet har man nøkkeltall på det meste. For eksempel har nordmenn økt forbruket av grønnsaker fra 59,3 kilo per person i år 2000 til 78,3 kilo i 2015. Det tilsvarer noen ekstra strimler pommes frites med burgeren om dagen.

Vi legges også oftere inn. Fra 2011 til 2015 økte aktiviteten i helsevesenet (somatisk spesialisthelsetjeneste) med 7,2 prosent. Vi ble 125.000 flere pasienter enn året før. Det skyldtes ikke bare at vi ble flere, befolkningen økte bare med 4,6 prosent i denne perioden, men det fikk fart på legerekrutteringen som skjøt i været. I spesialisthelsetjenesten økte antallet legeårsverk med 17,5 prosent fra 2011 til 2015.

Ville utfordre helsevesenet

Helsedirektoratet oppgir også tall fra den europeiske helseforbrukerindeksen, fra Health Consumer Powerhouse. Her måles europeiske helsevesen opp mot hverandre på en rekke indikatorer og deretter rangeres de. Den årlige rapporten hvor indeksen presenteres er gradvis blitt en premissleverandør i helse-Europa. Mens det norske systemet har høstet en rekke bronsemedaljer, er det for tiden Nederland som scorer aller best på indikatorene samlet sett. Den neste rapporten presenteres førstkommende mandag. Vi presenterer resultatene i Dagens Perspektiv.

Bak indeksen står en svenske. Johan Hjertqvist er utdannet jurist og har jobbet som rådmann. Han har vært aktiv i Høyres svenske søsterparti Moderaterna i en årrekke. Det var i kjølvannet av den store svenske privatiseringen på nittitallet at han endte opp som gründer innen eldreomsorg. Sent på 90-tallet la han merke til at dataene begynte å tårne seg opp flere steder i helsevesenet, uten at de kom til sin rett. Og det var da han fikk idéen med å gi ut sin egen kvalitetsrapport for forbrukerne av helsetjenester.

– Som pasient og konsument var det nærmest umulig å bedømme kvaliteten på tjenestene. Og som politiker og myndighetsperson var det krevende å se hva skattepengene gikk til, sier han.

Først lanserte han en rapport som sammenlignet de svenske landstingene og valgmulighetene som fantes der. Etter hvert ble det logiske skrittet å se på Europa og hva som skiller de nasjonale systemene.

– I Sverige trodde vi at vi var veldig gode, og det er vi også på behandling. Men sammenligningen viste at vi er dårlige på tilgjengelighet. Som dere, sliter vi også med køer, sier Hjertqvist.

Kamp om definisjonsmakten

Hvem som skal ha definisjonsmakt over helsevesenet er ikke overraskende et kontroversielt tema. Når man i tillegg går til det skrittet å rangere landene, må det bli bråk.

Professor og lege Martin McKee er leder i European Observatory som gir ut sin egen vurdering av en rekke helsevesen i EU. På Twitter har han argumentert for at man ikke bør ta helseforbrukerrapporten til Hjertqvist seriøst. At Storbritannias NHS ble rangert helt nede på 14. plass av 35 land, var spesielt tungt å svelge etter at en undersøkelse i 2014 utført av Commonwealth Fund hadde konkludert med at det britiske systemet var det beste. Sammen med andre akademikere ved London School of Economics skrev McKee en debattartikkel hvor han i 2016 spurte hva rapporten egentlig ga oss av kunnskap og hvor han advarte mot å ta rangeringer seriøst. Et av problemene var ifølge McKee & co at rapporter med aggregerte tall skjuler hva som egentlig foregår i et komplekst helsevesen og kan lede til at man tar avgjørelser på feil grunnlag.

Selv mener Hjertqvist at rapportene hans, som også tar for seg regioner og benchmarker sykehus, tvinger aktørene til å bli bedre. Mens andre rapporter går i detalj på behandlinger og organisering av klinikker, ser Health Consumer Powerhouse mer på sjansen for overlevelse etter en behandling, ventetider og tilgang på informasjon til pasientene.

Han tror legene står i fare for å ikke se skogen for bare trær. Paradoksalt nok er spørsmålet han oftest møter om han selv er lege.

– Det er en fordel om man ikke er det. Er man lege, ser man ofte for komplisert på det. Vi stiller en diagnose på selve systemet og ser ikke på pasientene, sier Hjertqvist.

Interesse fra Kina

Som ledd i sitt store skift fra en eksportrettet til en konsumrettet økonomi, skal Kina bygge opp et moderne helsevesen til sine innbyggere. I det som er et av verdens mest ambisiøse, men underrapporterte prosjekter er man fortsatt helt i startfasen, selv om det er innført enkelte reformer allerede.

Hjertqvist opplever stor interesse fra kineserne og har besøkt Beijing for å fortelle hva som fungerer i Europa.

– De ønsker i første omgang å endre helsevesenet i retning av mer forebyggende arbeid, sier han og viser til at Kina er et av landene med høyest forbruk av tobakk.

Det har i første omgang gitt seg utslag i innskrenkninger i steder hvor man kan røyke, men kjennere av kinesiske myndigheter venter at det ikke vil stoppe med det.

Hjerqvist peker på at Kina, og særlig det kinesiske helsevesenet, er svært todelt. I de store byene er helsevesenet helt på høyde med den teknologiske standarden i Vesten, og valgfriheten er nærmest ubegrenset. En utbredt modell innen primærhelsetjenesten er at legene kommer hjem til pasienten, også her finnes det ubegrenset utvalg. Men på landet er standarden veldig lav.

– Men forsøker å få litt struktur på alle aktørene. De er veldig interesserte i hvor stort privat helsemarked man bør holde seg med og slike ting, sier Hjertqvist. – Slik er det overalt. Man vil følge eksempelet til de mest fremgangsrike.

Mildere hollandsk syke?

Og det er altså Nederland. Og hva er det så som gjør at hollenderne har et så strålende helsevesen?

– Det er egentlig ganske enkelt, de har god tilgjengelighet og får gode resultater av behandlingene sine, sier Hjertqvist.

Men det stikker også litt dypere. Han tror en viktig årsak er at Nederland har et tydelig skille mellom bestiller og utfører. I Norden har vi det han omtaler som et integrert system der samme kilde finansierer, bestiller og utfører. På kontinentet er det fortsatt staten som betaler for helsevesenet, men private aktører får større plass.

– Det er et kriterium for fremgang at man skille klart mellom bestiller og utfører, sier han.

Health Consumer Powerhouse mener det skaper mindre risiko for politisk innblanding og tungrodd byråkrati. Nederlandske helseaktører er gjennomgående godt styrt med profesjonell ledelse slik at legene i større grad kan ta seg av sin medisinske profesjon, mener Hjertqvist, og viser til at man i Sverige har hatt flere saker der politikere litt for ofte blander seg inn enkeltsaker i helsevesenet. I Norge har man større avstand mellom politikere og svært selvstendige helseledere. På godt og vondt. Et resultat er en økende kritikk av målstyring i helsevesenet

Styringstrender

– Det finnes en sunn skepsis mot New public management både i det svenske og norske helsevesenet, sier Hjertqvist.

Han mener idéen med å styre etter fastsatte mål er god, men at det er gjennomføringen det skorter på.

– Det har rådet en oppfatning om at bare vi har nok data, så kan alt avgjøres. Men flere steder går snart halve arbeidsdagen med til rapportering, og da har det som var en god idé blitt en belastning.

Også her kan det være verdt å se mot de fremgangsrike helselandene i Europa, ifølge Hjertqvist.

– Mitt inntrykk er at de ikke er i nærheten av samme rapporteringsregime som det man har i for eksempel Sverige, sier han.

Det merkes også i arbeidet med rapporten. Health Consumer Powerhouse sender forespørsler rundt til helsevesenene i alle de 35 landene som inngår i sammenligningen. Men når de spør om helsekøer har de blitt møtt med forvirring.

– Det er ganske interessant, men ventetidsstatistikk finnes bare i land der man har problemer med ventetid, sier Hjertqvist.

I Belgia har man ikke køer i det hele tatt. Her har man det som omtales som et Bismarckisk system hvor finansieringen skjer gjennom flere kilder, noe som gjør det krevende å få oversikt.

– Storbritannia og Sverige har mye statistikk på dette, men generelt har tilgjengeligheten blitt bedre, og noen steder er den veldig bra nå, sier Hjertqvist.

Dessuten er kvaliteten i det superraske belgiske systemet kanskje ikke førsteklasses, og den varierer fra dårligst i den franske delen av landet til best i den flamske delen i nord.

Om Norges rekke av tredjeplasser sier Hjertqvist at det skyldes at vi bruker mye penger.

– Dere har et av de dyrere systemene, med godt utrustede sykehus. Køene deres var lange, men har krympet med det økende antallet leger som har kommet inn i det siste, sier han.

Om vi har nærmet oss Nederland på indeksen får vi svar på i neste uke. Og bare så det er sagt, selv om de tar oss på skøyter, så gruser vi nederlenderne i forventet levealder.