Det gjenstår et ubesvart spørsmål om kriseloven

Øystein Blymke er tidligere ekspedisjonssjef i Justisdepartementet.

SYNSPUNKT. I ekkoet av dugnadsåndens forsonende stemmer snakker sentrale opposisjonsledere i disse dager overbærende, og kanskje på grensen til det triumferende, om det de mener var regjeringens forhastede forarbeid til ny kriselov.

Og hadde det ikke vært for opposisjonens sindighet og konstitusjonelle forståelse, ville sannsynligheten etter deres oppfatning vært stor for at rettsstatens maktfordelingsprinsipp ville få varige skader.

Hvorvidt kriseloven har blitt mye bedre etter stortingsbehandlingen er ikke godt å si.

Heller ikke er det godt å si hvorvidt Stortingets og domstolenes kontrollfunksjoner nå er bedre sikret, enn de ville vært, hvis regjeringens forslag hadde gått uforandret gjennom.

Hvorvidt et lovforslag er å anse som bedre enn et annet lovforslag, beror i høy grad på hvilke retts-politiske briller man vurderer en lovs kvalitet gjennom.

I tilfellet kriselov vil for eksempel rettssikkerhets- og rettstrygghets-garantiene måtte vurderes, ikke bare ut fra en konstitusjonelt kontrollhensyn, men også ut fra folk flest sine behov for helse-trygghet og samfunns-trygghet via lovgivningen.

I retts-politikkens ustabile verden kan tydeligvis regjeringsapparatets mest skarpskodde jurister lett få følelsen av å bli satt på plass. –Satt på plass av sine akademia-tilhørende professorale kolleger.

Sikkert ikke helt enkelt heller, å tilhøre et embetsverk som av sine politiske ledere ble bedt om, raskt og effektivt og med få dagers frist, å utarbeide en «haste-fullmakts- og beredskapslov» som de i normale tider kanskje ville brukt et par år på å utarbeide.

Likevel maktet regjeringsapparatet å få fram en lov, med (tilsynelatende) godt gjennomtenkte juridiske formåls- og avgrensningsbestemmelser.

Men bare tilsynelatende.

For både store deler av den lovgivende forsamling og aktivt støttende rettsvitenskapelige miljøer mente det juridiske arbeidet ikke var «godt nok».

Sett utenfra kan lov-prosessen fort etterlate et inntrykk av at Stortinget virkelig har tatt regjeringen i (juridisk) skole.

Reflekterer man litt politisk distansert fra prosessen, vil man kanskje oppdage at lov-prosessen, gitt omstendighetene, ikke har vært så verst likevel.

At regjeringen jobbet raskt, og uten i ett og alt å følge utredningsinstruksen, vedtatt ved kongelig resolusjon i 2016, er nå en ting.

Men at regjeringen hoppet over noen høringsrunder på seks og åtte uker, må vel den mest ihuga statsretts -eller forvaltningsjurist kunne se gjennom fingrene med.

Jonas Gahr Støre har i denne saken og i manges øyne opptrådt som en trygg og ansvarlig parlamentariker.

Han har tatt seg nødvendig tid, til å lytte til professorer, og sikkert til KS, NHO LO og flere med.

På det grunnlaget har han trukket noen andre rettslige og konstitusjonelle konklusjoner enn hva Erna Solberg har, om kriselovens innhold, om lovens rettslige tolkningsrom, og om lovens virkeområde.

Men er det så rart?

En stortingsrepresentant, en lovgiver, sågar en opposisjonsleder, har og bør spille en annen politisk rolle, og ha en annen rolleforståelse enn en regjering og en statsminister har.

Tar man hensyn, både til de ulike konstitusjonelle roller Solberg og Støre spiller, til krisens karakter, og til tidsfaktoren, ville det vært mer enn oppsiktsvekkende om lovforslaget fra regjeringen gikk glatt gjennom, enn om retts-politisk uenighet ikke hadde oppstått.

Ikke bare uenighet om lovens bokstav, men også om lovforståelse, og antatt lovanvendelse.

Maktfordelingsprinsippet satt ut i praksis vil ofte gi ulike utslag om hvilket rettslig handlingsrom rettsandvenderen er ment å få.

Prinsippet vil også gi ulike svar på hvordan loven kan og bør kontrolleres.

Vår statsminister synes i sine refleksjoner om kriselovens tilblivelse å tenke langs de samme baner: Stortingets endring av kriseloven er på ingen måte å anse som noe nederlag, men som høyst praktikabelt: «Jeg ser på det som et godt samarbeidsprosjekt» sier hun blant annet til Aftenposten.

Støres og Stortingets 1/3 dels mindretall som nå kan stoppe og endre kriseloven, hadde kanskje ønsket en noe mindre flegmatisk og en noe mer nederlags-tynget regjering.

For Ap og SV er det nok viktig å skape et inntrykk av at loven er vesentlig endret, og at den nå setter Stortinget uttrykkelig i det konstitusjonelle og kontrollerende førersete.

Hva så med tillitsforholdet; Storting/Regjering etter denne kriselov-prosessen?

Har Støre og andre i opposisjonen nå den tillit de ikke hadde da regjeringens lovforslag forelå?

Det er å håpe.

Selv om både Erna og Jonas synes å se seg fornøyd med den nye kriseloven, ligger det likevel et ubesvart spørsmål og slumrer.

Et spørsmål om hvilken tillit folk flest nå bør ha til politikernes samarbeidsvilje, konstitusjonelle rolleforståelse og til den tidsbestemte dugnadsånden.

Når professorer og store deler av media karakteriserer det opprinnelige lov-forslaget som å gi regjeringen «carte blanche» eller for å være en trussel mot rettsstaten, sier det dessverre lite om konstitusjonell rolleforståelse.

Eller om hvilke samfunnsinteresser den utøvende, dømmende og lovgivende makt hver for seg – og uavhengige av hverandre - er satt til å utføre.

Lovarbeid i vår konstitusjon bør ikke fremstå som en politisk konkurranse om å ha fått det beste nakketaket på – eller den beste kontroll med -en annen konstitusjonell myndighets lovforståelse og lovanvendelse.

Lovarbeid har mer å gjøre med å regulere plikter og rettigheter på en slik måte at folk forstår hvem som forvalter og hvem som er satt til å kontrollere hvilke sider ved en lov.

Og dessuten har lovarbeid å gjøre med å få folk til å forstå hva loven sier, og hva den har til hensikt å gjøre bedre og tryggere for folk flest.