Det norske politiske landskapet kan bli mer likt resten av Europa

– Det som skjer i Norge, er ganske likt det som skjer i andre europeiske land. Det som kanskje er den store forskjellen, er Senterpartiets rolle, sier valgforsker Jonas Stein ved Universitetet i Tromsø.

Han peker på hvordan Senterpartiet spiller på konflikten mellom sentrum og periferi og misnøye med elitene, men uten å stille som et radikalt parti.

– De gjør dette fra en sentrum-venstreposisjon, sier Stein.

Ved valget i 2017 var det rekordmange ni partier som fikk plass på Stortinget. Sju av dem var over sperregrensen på 4 prosent. Nå er muligheten til stede for at alle ni kan komme over 4 prosent – og dermed få muligheten til å ta utjevningsmandater. Det kan føre til en økt fragmentering av norsk politikk, noe som ikke er ulikt det som skjer i resten av Europa.

Likhetstrekk med Danmark og Nederland

– Det handler ikke bare om antallet partier, men også oppslutningen til partiene, sier valgforsker Bernt Aardal.

Dersom det var to store og mange små partier på Stortinget, ville fragmenteringen blitt regnet som mindre, forklarer han. I stedet ligger de to største partiene an til å gjøre relativt dårlige valg, mens det kan bli flere mellomstore partier.

– Det er klare likhetstrekk med land som Danmark og Nederland, kanskje også med Sverige. Senterpartiets rolle som et tydelig periferiparti er kanskje den største forskjellen, sier Stein.

Danmark og Nederland har begge tradisjon for at langt flere partier kommer inn i parlamentet enn det som har vært vanlig i Norge, og også der har fragmenteringen økt de siste årene.

Større ytterfløyer, men ikke mer polarisering

I tillegg står ytterfløyene sterkere enn vanlig. De to klassiske styringspartiene i norsk politikk, Arbeiderpartiet og Høyre, hadde til sammen over 57 prosents oppslutning så sent som i 2013. I år viser meningsmålingene at duoen ligger an til mellom 40 og 45 prosent av stemmene. De to fløypartiene på venstresiden, SV og Rødt, fikk i 2013 5,2 prosent til sammen, mens de i år kan få over 12 prosent.

– Men SV har gjort bedre valg før, i 1989 og 2001, påpeker Stein.

Aardal sier imidlertid at ytterfløyenes framvekst ikke nødvendigvis betyr at landet blir mer polarisert og splittet.

– Vi har sett økt polarisering når vi ser på mindre partiers oppslutning, men det er ikke nødvendigvis slik at oppslutningen øker om mer radikale standpunkter. Det kan virke som om landet er i ferd med å gå opp i limingen og det er bitre konflikter mellom partiene, men vi ser at partier som Rødt har lagt seg på en mer moderat kurs enn for noen tiår siden, sier han.

Ulike skillelinjer

Der politikken tradisjonelt har vært dominert av én enkelt konfliktlinje, har de fleste europeiske land fått flere kryssende konfliktlinjer det siste tiåret. Den tradisjonelle økonomiske forskjellen mellom høyre- og venstresiden er fortsatt sentral, men konflikten rundt verdispørsmål og saker som innvandring, klima og internasjonalt samarbeid har fått stadig økende betydning.

– I Norge har vi vært mer vant til slike skillelinjer enn i flere andre land, påpeker Aardal.

Sosialdemokratiske partiers nedgang har vært en gjennomgående trend i Europa det siste tiåret. Noen steder, blant annet i Hellas, har de nærmest blitt utradert. Arbeiderpartiets tetteste søsterpartier i Sverige og Danmark ligger også langt under sine historiske høyder.

– Det kan kanskje bli den største endringen i Norge. Det blir mer normalen enn unntaket at det sosialdemokratiske partiet ligger under 30 prosent, slik det også er i størsteparten av Europa, sier UiT-forskeren.

Ikke dramatisk

Stein forsøker likevel å avdramatisere de to styringspartienes nedgang, og mener den mest sannsynlige regjeringskoalisjonen vil være Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, altså en gjentakelse av Jens Stoltenbergs regjering fra 2005 til 2013. Han legger til at sju av Stortingets ni partier har sittet i regjering i løpet av det siste tiåret.

– Det er jo ikke sånn at de andre partiene ikke er interessert i å styre. Det handler mer om institusjonene man bygger opp, og at de politiske partiene respekterer og aksepterer institusjonene og spillereglene. Det gjør de norske partiene, sier han.

Aardal mener det ikke er noen garanti for at årets valg fører til en langsiktig endring i det politiske landskapet. Han peker på de dramatiske valgene i 1973 og 1993, i forbindelse med de to EU-avstemningene som er blitt holdt i Norge.

– Mange mente da at det ville få langsiktige konsekvenser, og at hele det politiske landskapet måtte lages på nytt. Erfaringen viser at partiene er ganske tilpasningsdyktige. De justerer standpunkter og fanger opp nye ting, sier Aardal.