Det politikerne ikke er opptatt av
I frykt for å virke bakpå lar politikerne være å kreve selvråderett for å hindre at vi blir hjelpeløse brikker i de globale gigantenes kommersielle fangarmer.
Lørdag listet Klassekampen opp 16 saker de hevdet den rødgrønne grasrota krever blir sentrale i den kommende regjeringserklæringen «Soria Moria 3».
De tar for gitt at de rødgrønne kan utrope seg til valgets vinner en gang etter kl 21 i dag.
Ingen av de 16 sakene handler om verden utenfor Norge.
Klimasaken ligger på grensen, men i valgkampen er dette primært blitt en sak om hvem som skal betale regningen for økte C02-avgifter og nedbygging av oljeindustrien.
Det er riktignok ulike interesseorganisasjoner Klassekampen har snakket med. Men de treffer godt på hva som har vært de viktigste temaene i årets valgkamp.
Det er ikke noe nytt av året at det som handler om folks lommebok får stor oppmerksomhet. Politikk er interessekamp.
De rødgrønnes kamp mot forskjell-Norge er blitt en kamp for bedre materielle vilkår for dem som tjener minst.
Målet blir dermed å øke den samlede materielle levestandarden i Norge. Ingen snakker om at vår levestandard tilsier et energiforbruk som ikke er bærekraftig.
MDG gjorde det tidligere. De har knapt nevnt det i år.
De rødgrønne burde supplert kampen mot økte forskjeller med å understreke at vi i Norge ikke skal bli rikere materielt sett eller øke vårt energiforbruk.
Koronapandemien ble ingen viktig sak i valgkampen. De borgerlige maktet ikke å få fram at Norge har håndtert pandemien bedre enn de fleste land.
Opposisjonen lot saken ligge fordi de har vært usikre på hvordan kritikk av regjeringen vil slå ut i velgergruppen.
Det blåser en sterk digitaliseringsvind over verden. Politikerne er unisont positive til digitalisering. De er i forsvinnende liten grad opptatt av skadevirkningene av digitaliseringen.
Det digitale skiftet blir sett på som noe uunngåelig. Det er bare å følge med på ferden.
I en artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift peker Paul Chaffey (H) på at «ingen etablerte politikere ønsker å framstå som teknologinegative».
Professor Gunn Enli peker på at det knapt finnes teknologisk motstemmer i det politiske landskapet.
Lena Lundgren etterlyser i Morgenbladet politikere som vil jobbe for digital selvråderett.
Hun advarer mot å la de store internasjonale teknologigigantene som Facebook og Google for eksempel, fange oss fullstendig i den oppmerksomhetsøkonomien de inviterer oss inn i.
Facebook er ikke politikk for politikerne. Det er en kanal de kan benytte for å nå ut med eget budskap til velgerne. Derfor har de en grunnleggende positiv holdning til Facebook.
Motforestillingene ser ikke ut til å strekke seg lenger enn til å mene at Facebook bør betale mer skatt.
Facebook er blitt så mektig og upålitelig at de i USA planlegger å ta grep for å redusere selskapets makt.
Her i landet lever vi godt med at det offentlige flytter stadig mer av sin informasjon til innbyggerne inn på Facebook som i økende grad ses på som en trussel mot demokratiet.
Venstresiden som er opptatt av å begrense kapitalmaktens innflytelse over individer og samfunn, er påfallende tafatte når det gjelder å ta styring over digitaliseringen.
Politikere bør ikke la det skure og gå lenger. De må sette digital selvråderett på agendaen for å hindre at vi blir hjelpeløse brikker i de globale gigantenes kommersielle fangarmer.