Annonse
politikk
Det var et miljøvalg
Den store valgundersøkelsen viser hvor galt det er å dele det politiske landskapet i to. Senterpartiets velgere er i stor grad borgerlige, og mange Høyre-velgere er grønne.
Annonse
Aslak Bonde kommenterer og analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.
ANALYSE | Torsdag presenterte forskere fra Institutt for Samfunnsforskning og Statistisk Sentralbyrå de første grundige analysene av høstens valg. De viste blant annet at det åpenbart er riktig å si at det ble et miljøvalg i 2021. 30 prosent av velgerne mente at miljø- og klimapolitikk var den aller viktigste saken. Det hører til sjeldenhetene at en så stor andel av velgerne prioriterer et saksfelt så høyt over alle de andre.
Likevel gjorde Miljøpartiet de Grønne et relativt dårlig valg, og det skyldtes at veldig mange av de andre partiene også hadde opparbeidet seg ganske bra troverdighet i klimasaken, mens MdG i utpreget grad ble oppfattet som et énsaksparti. Det ble ikke forbundet med noe annet enn kamp for klimaet.
Mangfold blant velgerne
Aller viktigst for den som skal forstå politikken fremover i tid, er det trolig at valgundersøkelsen viser mangfoldet blant de såkalte rødgrønne velgerne. Det er slett ikke riktig, som mange hevdet, at dagens regjering har fått et formidabelt og entydig mandat fra velgerne. Det er rett at det nå er 100 av 169 representanter som støtter dagens regjering, men det er aller mest fordi de er imot det borgerlige alternativet.
Dette har vi lenge visst ved å se på partienes standpunkter, men velgerundersøkelsen bekrefter at velgerne til de seirende partiene også er veldig ulike. Det er ikke så rart når vi ser at Senterpartiet hentet 20 prosent av sine nye velgere fra Høyre og Frp, mens partiet bare hentet 12 prosent av velgerne fra Ap.
Av Senterpartiets velgere er det bare 19 prosent som mener at klima og miljø er viktig. For Høyre var tallet 17 prosent, mens det for Arbeiderpartiet var 28. Lenger ut til venstre er klima- og miljøengasjementet mye større. Rødts velgere er mindre dedikerte enn SVs og MdGs, men det er likevel riktig å snakke om de tre partiene på venstresiden av regjeringen som miljøpartier.
Annonse
Utjevning og distriktspolitikk
Valgundersøkelsen er en veldig stor meningsmåling som er kontrollert på langt bedre måter enn vanlige meningsmålinger. På de fleste områder tegner den derfor det samme bildet som meningsmålerne laget allerede i valgkampen i fjor. Noe av det som overrasket da var at sosial utjevning var i ferd med å bli et viktig tema for langt flere velgere enn tidligere.
Det bekreftes nå. Nesten én av tre Ap-velgere sier at sosial utjevning er viktig for dem. For nesten halvparten av Rødts velgere er dette viktigste sak, mens SV ligger et sted imellom. Senterpartiet, derimot, ligger nærmere den andre enden av skalaen.
Bare åtte prosent av deres velgere prioriterer sosial utjevning høyt. Høyre, Venstre og Frp har knapt velgere som prioriterer dette temaet, men det er likevel riktig å si at Sps velgere på denne såkalte konfliktdimensjonen er mer borgerlig enn rødgrønn.
Etter et valg sier absolutt alle partiledere at de skal gjøre sitt ytterste for å forvalte mandatet de har fått fra velgerne. Det sa de også i høst, og det er forklaringen på at vi aldri fikk den flertallsregjeringen med Ap, Sp og SV som så mange trodde på. De hadde rett og slett for ulikt velgergrunnlag.
Vi vet mer enn nok allerede til å fastslå at mangfoldet på såkalt rødgrønn side kan skape store problemer for samholdet i tiden fremover
Det var allerede da åpenbart at Senterpartiet i veldig stor grad hadde mobilisert velgere på å prioritere distriktspolitikk. Vi ser nå i valgundersøkelsen at Sp opparbeidet seg et veldig stort og nesten unikt sakseierskap på dette området. 41 prosent av velgerne mente at Sp var best på distriktspolitikk, Ap og Høyre vaket rundt 10 prosents-streken, mens de andre partiene ikke ble forbundet med distriktspolitikk i det hele tatt.
Det gjelder også for SVs velgere. Audun Lysbakken har rett og slett veldig annerledes velgere bak seg enn det Trygve Slagsvold Vedum har. Det gjelder politiske holdninger, men det gjelder også geografi og demografi. Urbane, unge og høyt utdannede kvinner står mot eldre, distriktsbosatte menn med noe lavere utdannelse.
De demografiske og geografiske forskjellene er ennå ikke ferdiganalysert av valgforskerne, men vi vet mer enn nok allerede til å fastslå at mangfoldet på såkalt rødgrønn side kan skape store problemer for samholdet i tiden fremover.
Diskusjonen om de høye bensin- og dieselprisene illustrerer poenget. De to regjeringspartiene presses nå intenst fra grunnplanet i partiene, men presset arter seg veldig ulikt. Senterpartiets velgere er som vanlig opptatt av bilistene, men de er også opptatt av å rekke en hjelpende hånd til distriktsnæringslivet og landbruket.
De høye drivstoffprisene slår direkte inn på deres bunnlinje, og det hjelper ikke dem det spor at skatteytere med inntekt under 750 000 kroner får mindre skatt.
Arbeiderpartiet er så stort at det har press fra alle typer velgergrupper. Mange av dem gjør felles sak med Sps velgere og tillitsvalgte, men det er også en stor gruppe som er så opptatt av klima- og miljøvern at de foretrekker å la drivstoffavgiftene være høye, mens de går inn for å kompensere på annet vis.
De kan også vise til at det er SV som er regjeringens budsjettpartner i Stortinget. Dersom man ser på SVs velgergrunnlag, er det vanskelig å tenke seg at det partiet blir med på en politikk som kan hevdes å svekke klima- og miljøpolitikken.
Tok klimasaken fra MdG
Potensialet for at regjeringen kan bryte sammen innen neste valg er absolutt til stede.
I så fall vil det være en krise for de to regjeringspartiene, men ikke for det politiske systemet. Noe av det mest påfallende med valgundersøkelsen er at den viser hvor fleksibelt vårt flerparti-system er. Det illustreres best ved å se på klima-saken og det pussige fenomenet at MdG ikke kom over sperregrensen.
Både akademikere og kommentatorer peker ofte på at det er det partiet som har sakseierskap til den viktigste saken som blir valgvinner. Det er riktig helt til det blir åpenbart for de andre partiene hva som er i ferd med å skje. Da begynner de å konkurrere om sakseierskapet.
Konsekvensen i fjorårets valg ble at SV, Arbeiderpartiet og Høyre plutselig fremsto som patente klima- og miljøpartier for ganske mange velgere. Mens det var 15 prosent som mente at MdG var best på det saksfeltet, var det hele 10 prosent som mente at Høyre var best. Erna Solbergs parti klarte til og med å ta troverdigheten bort fra Venstre som bare ble oppfattet som det beste klimapartiet av syv prosent av velgerne.
For MdG er det antagelig en fattig trøst, men det er et viktig poeng at partiet har hatt samme funksjon som Frp har hatt på en del andre politiske saksfelt. De fanger opp sterke strømninger blant velgere. Når de begynner å vokse på meningsmålingene, tilpasser de andre partiene politikken sin, og hele det politiske meningsfeltet blir flyttet i retning av oppkomlingpartiet.
En slik mekanisme må kunne betegnes som sunn, fordi den sørger for at det ikke oppstår et for stort sprik mellom velgere og partiene.
