Dette fungerer i norsk bistand og dette bør vi skrote

Hvert år gjennomfører Direktoratet for utviklingssamarbeid (Norad) ti evalueringer av norsk utviklingspolitikk. Under en konferanse arrangert av Redd Barna forrige uke gikk Per Øyvind Bastøe gjennom hva som fungerer og hva som ikke fungerer med norsk bistand.

• LES OGSÅ: – Hvis et land som Norge må tenke egeninteresse, er vi virkelig ute å kjøre

Han poengterte også hva den kommende bistandsreformen burde inneholde, og hvilke diskusjoner vi må bli ferdige med. Så langt har reformen utelukkende konsentrert seg om organisasjonsstrukturene.

Bastøe mener disse samtalene burde avsluttes slik at vi kan bevege oss over til det som er enda viktigere, nemlig hvordan innholdet og arbeidsformene i bistandsforvaltningen kan endres for å bli bedre.

– Vi har en bistandsforvaltning som i liten grad har endret seg de siste tiårene, men globalt er bistanden i stor endring, sier han.

Dra i samme retning

Stadig mer av bistandsmidlene går til globale initiativer gjennom internasjonale fond og ordninger. Noe av det viktigste reformen burde ta for seg, mener Bastøe, er hvordan vi kan få de ulike delene av forvaltningen til å dra i samme retning.

– Vi må sikre høy og stabil kompetanse for å kunne forholde oss til stadig mer komplekse faglige problemstillinger. I dag er det veldig beskjeden kompetanse på dette internt i forvaltningen, sier han.

• LES OGSÅ: – Stiller UD friere til å koble bistand og politikk

Et annet moment i den varslede reformen som direktøren mener burde være på plass er hvordan vi skal få bedre analyser og bedre strategier som gir realistiske ambisjonsnivåer tilpasset den kapasiteten og den kompetansen som vi har til rådighet.

– Vi må unngå at vi lover langt mer enn det vi kan holde og ikke legge opp til å feile. Vi må sikre en resultats- og læringskultur i hele systemet som bidrar til at norsk bistandsforvaltning også i fremtiden blir etterspurt og ettertraktet. Dette har betydning for utøvelse av ledelse, for villighet til å akseptere åpenhet også om det som ikke fungerer så godt, sier han.

Løse alt på en gang

Det er mye å være stolt av ved norsk utviklingssamarbeid, men det er også mye som ikke virker så godt. Årlig gir Norge rundt 35 milliarder kroner i bistand. Selv om dette er mye penger i norsk sammenheng, er det et beskjedent beløp når det gjelder å løse verdens utfordringer

– Problemet er ikke at vi har høye ambisjoner, men snarere at vi prøver å gjøre for mye på samme tid.

• LES OGSÅ: Norsk bistand prioriterer jenters skolegang, men glemmer jobbene

Bistandsbudsjettet øker stadig. Til neste år har regjeringen foreslått 2,9 milliarder ekstra til bistand. Samtidig øker kompleksiteten i de bistandssamarbeidene som Norge jobber med. I tillegg skal forvaltningen effektiviseres og antall ansatte reduseres.

– Da er det kanskje naturlig at det blir problemer, skyter Bastøe inn.

En rekke av Norads evalueringers viser at forvaltningens kapasitet strekkes seg til det ytterste. Hyppige rotasjoner blant de ansatte på ambassadene og i fagseksjonene fører til at alt ikke følges opp like godt som det burde.

– Forvaltningen har en dårlig tradisjon på å systematisere erfaringene. Det gjør at kunnskapen ofte blir værende i hodene på enkeltmedarbeidere.

Ambassadene opplever svak koordinering mellom Utenriksdepartementets (UD) ulike avdelinger og mellom UD og Norad. Dette fører til dobbeltarbeid og en overlapp mellom ulike deler av systemet.

Kritisert

Mangel på koordinering var også en av svakhetene som Norad fant i evalueringen av systemene for å fremme og beskytte menneskerettigheter i næringsutvikling.

Det er få mekanismer for å sikre samstemthet i norsk engasjement på landing. Tilsvarende problemer ble også identifisert i norsk støtte til utdanning i konflikt og krise gjennom sivile samfunnsorganisasjoner.

– Resultatene vi oppnår står alene og er ikke en del av en større satsing eller strategi. Summen av enkelttiltakene er ikke mer enn enkelttiltakene, sier han.

• LES OGSÅ: Astrup vil rendyrke Norad

Etter jordskjelvet på Haiti ble Norge kritisert for å ikke ha noen overordnede mål, beslutningsgrunnlaget ble ikke tydeliggjort og det ble ikke gjennomført gode nok risikovurderinger.

– Den måten mål- og resultatstyring foregår på i norsk utviklingshjelp i dag, bidrar ikke til bedre bistand. Bistandsforvaltningen fokuserer på rapportering av resultater, men vi bruker ikke dette systematisk.

Administrasjonens krav til rapportering øker kostnadene til de som skal rapportere uten at det nødvendigvis gir noen positiv effekt. En av årsakene til dette mener Bastøe er svak resultatorientering blant overordnede ledelse i UD og Norad og et manglende resultat og læringstilbud.

Lite rigide

Det er ikke bare vondt å si om norsk bistandsforvaltning. Et gjennomgående positivt trekk ved Norge er at vi har tillit til våre partnere, selv om vi krever skikkelig rapportering for hvordan de bruker pengene.

– Vi er fleksible og kan raskt fatte beslutninger, bevilge ekstra midler og endre på måten pengene blir brukt på. I motsetning til ganske mange andre donorer, som er ganske rigide, er vi ettertraktede samarbeidspartnere, sier Bastøe.

• LES OGSÅ: Viser at verdi­skaping i fattige land er mulig

Det er noe man spesielt ser i humanitære situasjoner, for eksempel i responsen til Syria-krisen. Fra 2011 til 2015 bidro Norge med rundt 3,5 milliarder kroner til multilaterale institusjoner og til sivilsamfunnsorganisasjoner og andre partnere.

I evalueringen av denne responsen fant Norad ut at Norge blir sett på som prinsipiell giver og ikke en som bidrar for politisk vinning.

– Norge har i flere tilfeller støttet risikofylte aktiviteter fordi dette er det riktige å gjøre i en humanitær kontekst. Norge har dessuten vært en stabil partner over tid og har akseptert at det noen ganger gjøres feil. Sterk tillit til partnere og korte beslutningsprosesser har gitt rom for raske og fleksible resultater.

Føle eierskap

Et annet eksempel i evalueringen av norsk støtte etter jordskjelvet på Haiti i 2010, viste at norsk fleksibilitet muliggjør raske og ubyråkratiske prosesser.

– Vi hadde tilsvarende funn i evalueringen av Norges rolle fredsprosessen i Colombia. Tillit og fleksibilitet var avgjørende i den konstruktive rollen Norge spilte.

Et annet positivt trekk gjelder Norges støtte til kapasitetsutvikling i utviklingsland, særlig innenfor statistikksamarbeid og olje. Evalueringen trakk frem mottakeransvar, fleksibilitet, tilpasningsevne og langsiktig forpliktende samarbeid som en oppskrift på suksess.

• LES OGSÅ: Ny vår for utviklingsforskning

– Erfaringen med samarbeid mellom norske institusjoner og samarbeidslandenes institusjoner var best der mottakerinstitusjonene følte eierskap til prosesser. Mens giverne var fleksible og tilpasningsdyktige og samarbeidet varte i minst ti år.