Diagnosemotstanderen

– DET ER IKKE VANSKELIG å finne en diagnose på deg, sier Elisabeth Swensen. Kommunelegens skarpe blikk går igjennom kroppen som røntgenstråler.

Men dette er ikke en legetime, det er en intervjuavtale, det er ikke en diagnose hun prøver å stille over cafébordet, hun prøver å statuere et eksempel: Hvis man jakter på diagnoser, så finner man dem.

– Hvis jeg skanner deg med riktig måleinstrument, så vil jeg sikkert finne ting som kan brukes. Men det er helt uinteressant, forklarer hun.

Elisabeth Swensen fra Flatdal i Seljord kommune er hele Norges landsbylege. De siste tre tiårene har hennes betraktninger, utspill og provokasjoner vært tilgjengelige reseptfritt i dagspressen. Hun har mange kjepphester i stallen.

Overforbruket av diagnoser er en av dem. Hvorfor skal man jakte på diagnoser så lenge folk fikser sånn noenlunde det de skal?

I HØST SKAL hun innlede på Velferdskonferansen 2018, som blant annet stiller følgende spørsmål: Går vi mot et diagnosesamfunn? Det er ikke bare et retorisk spørsmål, mener Swensen, det er også utløpt.

– Vi er jo der allerede. Definitivt.

I sin lange fartstid som allmennlege har hun registrert en endring på venteværelsene. Det er en pasientgruppe som går igjen, – de potensielt syke.

– Pasientene var mye sykere før. De kom fordi de hadde lungebetennelse. Nå er de engstelig for at de er syke. Og det fisker den farmasøytiske industrien i, forklarer Swensen, og understreker at det ikke er pasientenes skyld. Det er strukturen.

HUN SITTER I en prangende gulltrukket stol i lobbyen på Hotel Opera i Oslo, hvor hun snart skal på talerstolen under en konferanse i regi av Legeforeningen. Med rifter på begge armene etter en kamp med bringebærbuskene hjemme på gården kvelden før. Swensen innrømmer at hun var uvitende om at bringebærbusker bør beskjæres om høsten, ikke våren.

Allmennlegen bor på gård, med trykk på bor. At hun for over tretti år siden havnet i Seljord handlet om en mann, Ottar Flatland, som overtok en familiegård og nå har cirka 30 kyr og 90 sauer. Gårdsdriften er hans ansvar. Men hagearbeid kan hun kaste seg over. Når det passer henne.

– Det er en gave å komme inn i et samfunn på den måten, man får en tilhørighet med på kjøpet, forteller Elisabeth.

Men å komme til en liten kommune med 3000 innbyggere som bygdas nye allmennlege har også hatt sin pris.

– Jeg forvalter så mange hemmeligheter. Jeg kjenner baksiden av medaljen i det samfunnet jeg lever i. Det gjør det for eksempel vanskelig å delta i bygdas kvinnefelleskap, som ofte baserer seg på å utveksle sine små og store hemmeligheter i fortrolighet. Derfor har jeg nok valgt å leve litt mer tilbaketrukket, og har heller pleiet nære vennskap i andre miljøer.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

MEN SPØR DU hvor hun hører hjemme, er svaret Flatdal. Hvor hun har levd halve livet, hvor hennes fire barn har vokst opp. Men selve identiteten har bygdelivet ikke rokket ved.

– Jeg har en urban bakgrunn. Jeg har vokst opp med borgerlige akademiske verdier. Et helt halvt liv i Seljord endrer ikke på det. Det er meg.

Swensen kommer riktignok ikke fra noen storby, men fra Gjøvik, fra et samfunnsengasjert og akademisk hjem, der begge foreldrene var tilflyttende tannleger. Men kanskje var det som formet henne aller mest en bevegelse som startet i Paris for nøyaktig 50 år siden.

At Velferd møter henne den 3. mai 2018 er en ren tilfeldighet, men året som ga navnet til en hel generasjon, og som også endret Norge, ble et viktig år for den unge Elisabeth Swensen.

– Jeg var 17 år i 1968. Jeg var i den alderen hvor den du er defineres og holdningene dine skapes. Jeg er kjempefornøyd med hvordan jeg traff tiden, smiler hun bredt, og legger til at hennes yngste sønn misunner henne 70-tallet. Han er ikke alene.

I 1969 DRO Elisabeth til USA som utvekslingsstudent. Der så hun med egne øyne unge gutter som ble sendt ut i Vietnamkrigen og følte den hissige politiske krigsmotstanden på kroppen. Hun sluttet seg til demonstrantene, sultestreiket på skolen, busset til Washington med den afroamerikanske borgerrettighetsgruppen Black Panthers for å demonstrere.

– Jeg kom ikke fra arbeiderklassen og inn i den radikale bevegelsen, jeg kom via det akademiske borgerskapet, som så mange andre, forteller hun. Utvekslingsåret i Philadelphia var bare begynnelsen.

Høsten 1972 ble hun medisinstudent på Universitet i Oslo, i et kull der flere var aktive kommunister, slik ble også starten på studietiden inngangen til den norske ML-bevegelsen.

Mange har i ettertid tatt avstand fra sin fortid der, det synes hun er patetisk.

– Vi tok mye feil, vi tok feil om Kambodsja, vi visste ikke nok om Kina. Men hovedpoenget var at det var en politisk bevegelse som var berettiget og fikk stor betydning for det politiske Norge.

Hun er stolt av å ha vært med på å bygge opp avisen Klassekampen, som et dugnadsprosjekt. Deler av studielånet gikk til det. På 70-tallet bar hun avisen rundt i Oslo som bud. I dag er hun fast skribent.

HUN TROR AT flere av dagens unge også hadde hatt godt av å vende nesa mer utover, engasjere seg i politikk, istedenfor å sette søkelyset på seg selv. Være mer kritiske til samfunnet de lever i, mindre kritiske til seg selv.

– At du til enhver tid skal maksimere dine prestasjoner, ikke minst utad, er et ganske vanskelig premiss for mange unge, mener Swensen.

Fokuset på psykiske lidelser blant unge har ført til at livsmestring og psykisk helse skal inn i læreplanen fra 2020. Aldri har antall uføretrygdede vært høyere, 326 000 nordmenn fikk uføretrygd ved utgangen av 2017. Økningen er størst blant de unge, og er i stor grad tilknyttet psykiske diagnoser. Men Elisabeth Swensen skulle ønske psykisk helse var et tema man snakket mindre om, ikke mer.

– Generasjon prestasjon er en merkelig konstruksjon. Det speiler en merkelig forestilling om at det skal være lett å være ung.

– Dette er også en kjepphest for meg, avslutter hun:

– Jeg liker ekstremt dårlig begrepet «unge som sliter». Det de sliter med er å være unge. Alle overganger er et slit. Livet er ofte kjipt. Det betyr ikke at du er psykisk syk.