Donald Trumps lekegrind

Washington er ikke akkurat en by som preges av ydmykhet og beskjedenhet.

Egentlig passer Donald Trump ganske godt inn her. Det er byen for gigantiske egoer og reisebilag, byen med politieskorter og pansrede limousiner. Det handler alltid om status og om makt, også på festene om kvelden.

Byen utfordrer sine innbyggere. Den tiltrekker de ærgjerrige, og det er ikke bare av det gode som man ser. Det har oppstått store ting der, enorme ting, ofte voldelige, siden George Washington for godt over to århundre siden plantet hjertet til et ungt demokrati i en mygg-plaget sump.

Gatene og avenyene er blitt for brede, trappene opp til «Capitolen» for store og bygningene, statuene og monumentene for mektige. Det finnes intet sentrum, ingen bykjerne. Bare bredde, størrelse og symmetri.

Dette sjakkbrettet ble bygd for kjemper. For presidenter som Abraham Lincoln, den gode, gamle Lincoln som sitter i et trekkfullt tempel ved det store grøntområdet National Mall. Fire-fem ganger større enn normalt dødelige, på en stol av stein.

Politikkens Kardashians

Ingen by er mer hatet av resten av landet som denne. Trump hadde som mål å tørrlegge denne sumpen, dette konglomeratet av politikk, lobbyisme, tenketanker og industri som har slått rot her. Hans plan var å ødelegge dette Washington. Forakten mellom byen og ham er basert på gjensidighet. 91 prosent av befolkningen ville ha Hillary Clinton.

Det har gått ett år siden valget som styrtet den liberale, vestlige verden inn i en krise. I Det hvite hus sitter en mann som igjen og igjen utløser ras. En mann som er sint, oppfarende, distré. En presset, usikker konge, shakespeare-aktig. Under Trump ble Washington til kulissen for et reality-show. Det virker som om den gamle Lincoln ser enda mer bekymret ned fra sin stol enn han pleier å gjøre.

Først forsynte Trump medlemmer av sin familie med fremtredende stillinger – hans datter Ivanka Trump og hans svigersønn Jared Kushner. Allerede det, syntes de fleste i denne byen, var uutholdelig: en klan av eiendomsmeglere på toppen, politikkens Kardashians.

I det siste har han truet Nord-Korea med atomkrig, angrepet sine egne senatorer og forsvart høyreekstreme og rasister. Det Trump gjorde var ikke bare kaotisk, men også farlig. Utenriksminister Rex Tillerson skal ha kalt sin sjef «en forbannet tulling», fucking moron, fordi Trump angivelig foreslo å tidoble landets atomvåpenarsenal.

Og så er det selve arvesynden til dette presidentskapet: i mai avskjediget Trump FBI-sjefen James Comey fordi han ikke slapp taket i «denne Russland-saken». Siden det håndterer spesialetterforsker Robert Mueller spørsmålet om hvilken innflytelse Vladimir Putin hadde på valget i USA. Og om Trumps team fikk hjelp utenfra for å vinne mot Hillary Clinton.

Det handler om mye, muligens også om Trumps verv som president. Nylig la Mueller fram de første anklagene mot Trumps tidligere valgkampsjef Paul Manafort og hans forretningspartner Richard Gates. Manafort og Gates må blant annet forsvare seg mot anklager om konspirasjon, skatteunndragelse og hvitvasking av penger. Begge hadde i årevis vært rådgivere for den i sin tid Putin-vennlige regjeringen i Ukraina.

Enda vanskeligere er historien om George Papadopoulos. Han skal, med valgkamphjelpernes viten, ha forsøkt å knytte kontakter til Moskva – og ha løyet for etterforskerne. Nå samarbeider han med FBI. Mueller kommer presidenten stadig nærmere, noe som skaper gledesstemning i det liberale Washington.

Gyldne gardiner: Det hvite hus, 1600 Pennsylvania Avenue

Det hvite hus ligner for tiden på en beleiret borg. «Her er alle spenna gærne», sier en republikaner til Washington Post.

Kan én mann true demokratiet?

De store spørsmålene er fortsatt: hvilken skade kan denne presidenten forårsake i sitt embete? Hvordan fortsetter det? Kan én mann true demokratiet?

Stedene hvor dette dramaet skjer, ligger nær hverandre, i en omkrets på tre-fire kilometer. Fra Det hvite hus tar det bare ti minutter med bil over Pennsylvania Avenue til Capitol Hill. På veien til venstre ligger FBIs hovedkvarter og rett overfor; Trump-hotellet, det nye nervesenteret av makt og penger.

Trumps første misjon var å utslette sporene etter hans direkte forgjenger. Han ville ødelegge helsereformen som gjorde at Barack Obama skaffet rundt tolv millioner US-borgere en helseforsikring. Han ville si opp handelsavtalene med Mexico og Canada. Han stilte spørsmål ved allianser – organisasjoner som Nato.

Men først kastet han seg over presidentkontoret.

Enhver nykommer dekorerer det ovale kontoret etter sin smak, men knapt en har gjort dette på en så radikal måte som Trump. Mannen som egentlig ikke har noen historiebevissthet, besluttet å «lade» sitt kontor med nettopp historie. Han skjøv bysten til Martin Luther King til side og hengte opp et portrett av Andrew Jackson, en jernhest og folketribun som steg opp til president i starten av det 19. århundre. Slik ser Trump seg selv – som glorierik outsider, hevet til makten av folket.

Bak skrivebordet av massivt tre som Jackie Kennedy i sin tid hadde fått plassert i rommet, lot han sette opp ytterligere seks nasjonalflagg. Obamas grå sittegruppe erstattet han med sofaer trukket med brokade. Forhengene byttet han med gullfargene gardiner. Istedenfor gul-stripede tapet valgte han trykk av damask. Det virket som om han ville innrede en luksussuite i et hotell – en «presidential suite» som kan bli leid ut for et par tusen dollar.

Den største delen av tiden tilbringer presidenten i et lite rom ved siden av hvor det henger en stor flatskjerm. Som regel går det i Fox News, Trumps favorittstasjon, hvor kommentatorene fortsatt er like fanatisk opptatt av Hillary Clinton som han selv er.

Til å begynne med havnet verdensspørsmål ukontrollert på Trumps bord. Da han mistrodde sine hemmelige tjenester, trodde han mer på Fox-journalister og venner enn CIA-ansatte og Pentagon.

I august skrev magasinet «Vice» at Trump to ganger daglig mottok en mappe med utelukkende positive avisutklipp. Hans tidligere stabssjef Reinee Priebus forsøkte forgjeves å demme opp for informasjons- og besøksflyten.

I mellomtiden har Priebus' etterfølger, John Kelly, innført et mer strikt besøksregime. Han overvåker hvem og hva som kommer fram til presidenten, men han må være forsiktig. Det er få ting som Trump hater så mye som følelsen av å bli styrt.

Kelly er den nest mektigste mannen i Det hvite hus. Så kommer den Nasjonale sikkerhetsrådgiveren Herbert Raymond McMaster, og forsvarsminister James Mattis. Tre militære, samtlige i generalsrang, kontrollerer tilgangen til «Øverstkommanderende». Etter at Stephen Bannon, Trumps sjefsideolog, forlot Det hvite hus, sitter de uomtvistet ved makten.

Det er ikke mulig å overvurdere deres innflytelse på presidenten. Det var disse tre som i april overbeviste Trump om å fyre av 59 krysserraketter av typen «Tomahawk» mot syriske forsvarsstillinger etter et angrep med nervegass. Og det var de samme som rådet presidenten å øke antallet amerikanske soldater i Afghanistan med 4.000 mann – mot Bannons vilje. Begge avgjørelsene kostet Trump sympati hos isolasjonistene. Den dag i dag snakker Bannons tilhengere om «generalenes kupp».

Med få unntak har Trump respekt for menn som har vært i kamp. Generalenes innflytelse viser hvor reell frykten i Det hvite hus er for en president som kommer ut av kontroll. Angivelig skal Kelly og Mattis blitt enige om at én av dem til enhver tid skal oppholde seg i landet – for å kunne stoppe Trump hvis det skulle være nødvendig.

Sumpens hotell: Trump International Hotel, 1100 Pennsylvania Avenue

I motsetning til de fleste av sine forgjengere, er Trump nesten ikke kjent i Washington. Han ser byen som regel bare fra baksetet av en pansret limousine. Trumps yndlingssted i byen er hans eget hotell. Kjøretiden fra Det hvite hus er på tre minutter.

Det første som legges merke til i Trump-hotellet, er de mørkhudede ansatte som tar imot gjestenes bilnøkler, de mørkhudede koffertbærere og de mørkhudede dørvaktene. Medarbeiderne i resepsjonen er kvinnelige, unge og hvite. Som om tiden har stått stille.

Lobbyen er diskré, luftig og stor. En blanding av marmor, lyse tepper og blå silke – en slags eim fra det ottomanske rike – det tyrkiske imperiumet som ble grunnlagt på 1300-tallet.

Hotellet er blitt til en luksuriøs utvidelse av Det hvite hus, en uoffisiell residens. Mange som spiser og overnatter her, håper på presidentens gunst. Trump, patriarken, ser ikke noe støtende i det, men i byens historie er slikt uhørt: en president som med sitt navn i store, gylne bokstaver reklamerer for sitt eget firma.

Magasinet «Time» kalte det «Hotell Sump». Det viser hvordan skillelinjene mellom politikk og forretning viskes ut. Trump er først og fremst forretningsmann. Det er en fødselsskade hos denne regjeringen.

Til syvende og sist er spørsmålet, om forretningsmannen Trump påvirker avgjørelsene til presidenten Trump.

Etterforskerne: FBI-hovedkvarter, 935 Pennsylvania Avenue

J. Edgar-Hoover-bygningen, bare et steinkast unna Trump-hotellet, tar i bruk et helt kvartal. Som om den var i sin «fordømte rett». Bygningen stammer fra 60-tallet. Trassig, mørk, bunkeraktig. Robert Swan Mueller III er en skapning av dette huset. Herfra jaget han, som FBI-sjef, terrormistenkte etter 11. september. I Hoover-bygningen kaller de ham bare Bob.

Mueller er den tause eminens i dette dramaet. En avmagret kar på 73, asketisk, med en forkjærlighet for mørke dresser til hvilke han velger enten en rødt eller blått slips. Hans grå hår virker som skilt med en øks, og hans vekkeklokke ringer klokka fem om morgen.

Det ville være en stor feil å undervurdere ham. I tolv år han han ledet FBI. Etter at han sluttet, jobbet han for WilmerHale, ett av landets mest profilerte advokatkontorer, før justisdepartementet oppnevnte ham til spesialetterforsker i mai i år.

Det har en viss ironi at Trumps motstander er prototypen av en hovedstadsbyråkrat som har tilbrakt hele sitt liv i sumpen uten å bli møkkete. Mueller legemliggjør det ideale Washington: oppriktig, patriotisk og litt kjedelig. Det er ikke mulig å ønske Trump en bedre fiende.

Trump kan sørge for at Mueller sies opp, eller han kan sabotere ham. Mange av Trumps tilhengere presser på i denne retningen, også Stephen Bannon. En «utvisning» ville være siste utvei for å bremse Mueller. Samtidig ville det være en innrømmelse av skyld. Slik ville offentligheten se på det. Det ville være starten på slutten – kanskje.

Gullrush: Et lobbyistkontor i Georgetown, på vestkanten av byen

Robert Stryk kom til Washington på starten av årtusenet, som praktikant hos en republikansk representant. Senere ble han selvstendig lobbyist. En av mange lykkejegere, en liten fisk som ingen kjente. Det endret seg i januar.

Det begynte med at han støttet republikanernes valgkamp ved vestkysten i California. Stryk ble kjent med givere, valgkampmedarbeidere, Trump-tilhengere. Han fikk telefonnumre. Bare det skaffet ham senere en konkurransefordel. Selv telefonnummeret til Trumps vaskehjelp ville innbragt penger.

Hans opprykk til rovdyrenes divisjon kan bare forklares når en ser på hva som skjedde i utenriksdepartementet etter valget. Trumps ideologer var overbevist om at departementet var et reir fullt av ultraliberale «god-mennesker» som gjorde alt de kunne for skade regjeringen.

Rex Tillerson, den nye utenriksministeren, gjemte seg på sitt kontor i sjuende etasje. Og når han viste seg, så var det for å si opp folk. US-diplomatiet fikk hull, og i disse hullene ville Stryk trenge inn.

Robert Stryk vil bistå der utenriksdepartementet ikke lenger kan levere. Han vil støtte regjeringer som vil modernisere sine land. På sitt kontor svermer han om «diplomatiets privatisering». Han har inngått avtaler med Kenia, Afghanistan, New Zealand og Tsjekkia. Saudi-Arabia betaler ham 5,4 millioner dollar for hans tjenester.

I Washington er det registrert 11.000 lobbyister, et marked verdt tre milliarder dollar (25 milliarder kroner). Trump hadde annonsert at han ville jage dem ut av byen, men det motsatte har skjedd. Hans regjering har bare i de seks siste månedene ansatt over hundre mennesker som tidligere jobbet for bedrifter og organisasjoner.

Gullrushet fortsetter, men nå profitterer gutta i cowboystøvler.

Flyktninger: United States Capitol

Se for deg kongressen på Capitol Hill som en diger, forsteinet hjerne – og de utallige korridorene, gjennomgangene og forbindelsesveier som synapser. Enhver representant, enhver senator som iler gjennom gangene, er et signal, et lyn, som flyr gjennom en grå masse.

Kongressen har til oppgave å utvikle lover og vedta dem. Samtidig skal denne hjernen integrere med kroppsdelene, med presidenten, den utøvende makt. I beste fall jobber hjernen og kroppsdelene rimelig koordinert for å oppnå et akseptabelt resultat. Det som skjer for øyeblikket, er følgende: kroppen beveger seg ukontrollert, mens hjernen går i høygir – ut av stand til å ta avgjørelser.

Ett eksempel er helsereformen. I årevis har republikanerne hisset seg opp over «Obamacare». Enstemmig har de gått imot helseforsikringen da Obama prøvde å banke den gjennom Kongressen. Trump hadde erklært at han ville annullere lovpakken og erstatte den med en ny, forbedret variant. Hvordan denne varianten skulle se ut, var det samme for ham. Det var hans første feil. Hans andre at han feilvurderte sine egne.

Konservative senatorer som Rand Paul, som helst ville strøket hele statsbudsjettet til null, vil gjerne fjerne hele helseforsikringen. Mer moderate kolleger som Susan Collins fra Maine vil heller reformere «Obamacare».

Striden om helsereformen viser hvor kaotisk situasjonen er på Capitol Hill. Hjernen og kroppsdelene samarbeider ikke lenger. De gamle reglene er satt ut av spill.

Godzillas hevn: BLT Steakhouse, 1625 I Street

For 20 år siden kom Mark Leibovich til elven Potomac. Først som politisk reporter for «Washington Post», nå for «New York Times Magazine». Nesten ingen kjenner byen og establishmentet bedre enn ham. I sin bok «This town» slår han opp felleskatalogen av figurer som er å finne ved Potomacs bredder: mektige, fortvilede, oppkomlinger, tapere, partydyr. Alle utelukkende påvirket av makt – og deformert. Det er Washington før Trump.

Leibovich kaller Trump en «Godzilla», etter filmmonsteret. Han sier at mye i denne byen har forandret seg grunnleggende med Trump.

For det første er det nå mye enklere å få greie på hva som rører seg i avgrunnen til presidentens hjerte. Det er bare å følge ham på sosiale medier. Godzilla letter sitt hjerte på twitter.

For det andre er tilgangen blitt mer relativ. Trump er overalt, men det betyr ikke nødvendigvis at du kan møte ham personlig. Men du kan sende ham en beskjed. Du kan komme nærmere ham ved å la deg booke av fjernsynet. Helst av morgensendingen «Fox&Friends» på Fox News, presidentens yndlingsprogram. Det er enkelt i Washington. Du må bare kjenne noen som booker gjestene til sendingen.

For det tredje er det bare å holde ørene åpne og sitte på den rette restauranten. På BLT Steakhouse, for eksempel. Noen bord unna, overhørte én av Leibovichs kolleger for ikke lenge siden samtalen mellom to advokater, Ty Cobb og John Dowd, som var rådgivere for presidenten i Russland-affæren. Juristene diskuterte hvordan de skulle «håndtere» Robert Mueller og hans etterforskning av «Russland-saken». Det journalistiske scoopet fulgte kort tid etter. Slik funker det i Washington.

Løgn: Pressesenteret, West Wing, Det hvite hus

«Briefing-rommet» ligner en langtrukken hule. Det ligger i Vestfløyens første etasje, den samme delen hvor også presidenten arbeider. Rommet har 49 sitteplasser som er reservert landets mest profilerte medier. Slik var det en gang. Trump har også her skapt uorden. Hans folk åpnet døren for høyrevridde provokatører som den tvitrende konspirasjonsteoretikeren Mike Cernovich, for propagandasider som Breitbart, Gateway Pundit og Daily Caller.

Kort etter klokken 12 inviteres det som regel til pressekonferanse. Trumps nye regjeringstalskvinne, Sarah Huckabee Sanders, begynner gjerne sin daglige avledningsmanøver med en liten spøk. På dagen da nesten hele verden diskuterte det siste innen etterforskningen av Russland-affæren, snakket hun i ti minutter om en ny skattereform. På Halloween sa hun at hun hadde forventet at journalistene ville stille opp i Halloween-kostyme.

Av alle som har jobbet i Det hvite hus de siste månedene, har hun gjennomgått den største forandringen: fra en åpen, munter kvinne til en sarkastisk, sterk sminket raseribunt.

Trump har et besatt forhold til mediene. Han trenger dem til sin bekreftelse. Ingen ting er viktigere for ham enn oppmerksomhet. Samtidig hater han dem fordi de aldri behandler ham rettferdig, i hans øyne. I oktober truet han de største fjernsynskanalene med å trekke tilbake deres lisens, angivelig fordi de var urettferdige.

Konsekvensen er at mange amerikanere har gitt opp å tro på fakta. Landet er blitt mer kynisk. Alt er mening, alt er brøling.

Washington er fortsatt Washington

Det er gått ett år siden Donald Trump ble valgt. Bare ett år. I mellomtiden har det hendt så mye at dette året føles dobbelt så langt – minst. Men selv under Trump er Washington fortsatt Washington.

Én mann kan ikke ødelegge et demokrati. Ikke hvis han fortsatt fungerer halvveis. Men han kan skade det. Han kan drive fram splittelser i samfunnet og kan dermed slite det ut. Gjøre det sykt. Hans valgseier var allerede et tegn på at det er noe i systemet som ikke fungerer lenger. Denne følelsen av krise har bare forsterket seg siden.

Hans regjering har nesten ikke oppnådd noe av det den ville oppnå. Og det er ikke bare en dårlig nyhet. For det betyr også: at den meningsløse muren mot Mexico så langt ikke er blitt bygd, Nato er fortsatt intakt, handelsavtalene med Canada og Mexico også – selv «Obamacare» eksisterer fortsatt.

Dessuten har Trump kostet på seg for mange feil på for kort tid, og skaffet seg for mange fiender – særlig blant konservative. Det ser ut som om han rett og slett er for amatørmessig til å kunne «sprenge hele byen i lufta».

Denne presidenten har bidratt til at politikken er blitt mer vulgær, at presidentembetet er blitt devaluert og at Washington i økende grad fungerer etter reality-fjernsynets regler. Han har oppmuntret høyrevridde tullebukker og nynazister. Det er muligens den farligste effekten.

For Washington har det vært et forferdelig år. Byen slipper ikke ut av valgkampen. Byen prøver å spy ut Trump som et fremmedlegeme. Antakeligvis må den bare være tålmodig.

© 2017 Der Spiegel or Spiegel Online – Distributed by New York Times Syndicate.

Oversatt fra tysk av Hermann Möhring.

SPIEGEL+DP

Som en del av Dagens Perspektivs europadekning publiserer vi etter avtale jevnlig stoff fra det tyske magasinet Der Spiegel.

---