Dropp Tisa nå

Ministre fra 24 land er i Oslo i dag for å få fart på handelssamarbeidet. WHO ligger praktisk talt med brukket rykk for tiden. Forhandlingene om en egen avtale (TTIP) mellom USA og EU har også stått i stampe i godt over et år. Francois Hollande har sagt at Frankrike har mistet interessen. Ledende politikere i Tyskland har sagt at forhandlingene like godt kan avbrytes.

I Oslo skal de mange handlesministerne forsøke å få fart på forhandlingene om den såkalte Tisa-avtalen – en egen handelsavtale for tjenester. Heller ikke det arbeidet går upåakten hen. Det protesteres mot Tisa i gatene både her og der. Både Hilary Clinton og Donald Trump er skeptiske til en slik handelsavtale om tjenester. Og nå vil Tisa-entusiastene skynde på for å få på plass en avtale før Barak Obama flytter ut av Det Hvite Hus.

Glem det. Tisa er bortimot stein død. Nå er det ofte slik i tunge forhandlinger at løsningen kommer på overtid. Så lenge det er liv er det håp. Og det er lov å være optimistisk og trofast arbeide for den en tror på selv etter at det er for seint. Det kan komme flere tog.Men at et uformelt ministermøte under ledelse av Børge Brende skal sørge for et gjennombrudd i Tisa-forhandlingene, er mest som en drøm å regne.

Støre om handel

Jonas Gahr Støre skal holde foredrag. Han har helt sikkert mye fornuftig å si om betydningen av økt handel mellom landene og kollektive avtaler framfor at hvert enkelt land forhandler for seg. Da blir det fort den sterkestes rett som gjelder. Det er ikke vanskelig å dokumentere alt det positive globaliseringen har ført med seg. Problemet er at opinionen er blitt stadig mer opptatt av skyggesidene.

Globaliseringen har bidratt til løfte millioner ut av fattigdom. Samtidig er det en studie i kapitalismens mørke sider. Folk har sett seg lei på at et lite antall bedrifter i økende grad dominerer et marked. De utkonkurrerer nasjonal småindustri og tiltar seg så stor makt at politikerne ikke klarer å ta styringen. Flere toneangivende bedrifter betaler ikke skatt en gang til de landene verdiskapingen skjer. Før det internasjonale samfunnet har løst skatteproblemet, bør ikke forholdene legges bedre til rettet for at elefantene i markedet får bygge seg enda mektigere.

Det er en massiv folkelig motstand mot å gi mer makt til de globale markedsaktørene. En av årsaken til det er at globaliseringen øker forskjellene innad i et land. Det er noen få vinnere som tjener vanvittig godt på å vinne markedsandeler i den globale konkurransen, men det blir tilsvarende mange tapere.

Det er gjennom handel vi kan skape en jevnere inntektsfordeling globalt. Økte investeringer i fattige land er viktigere enn økt u-hjelp. Det er økningen i antallet arbeidsplasser som bringer et land framover økonomisk sett. Men det forutsetter et demokratisk styre som har autoritet til å sørge for at tilstrekkelig av verdiskapingen forblir i landet og kommer hele befolkningen til gode.

Problemet er at vi i dagens system ikke klarer å underlegge markedsaktørene nødvendig demokratisk kontroll. De globale markedsaktørene stikker av med en gigantisk fortjeneste og sylter penger ned i skatteparadiser og finansmarkedene. Slik oppstår det en forvokst og gigantisk finansindustri som gjør mer økonomisk ugagn enn nytte.

Det er ikke klima for Tisa. Først må det ryddes opp. Det må ryddes av veien gamle stengsler som hindrer handel og sette opp nye for å holde de sterkest markedsaktørene i sjakk.

Uoversiktlig terreng

Når terrenget er så uoversiktlig og spenningsfylt som det er nå, er det bedre å ta to skritt tilbake enn et skritt fram. La Tisa ligge. WTO bør nøkternt konstatere at det ikke lenger er tid for å få på plass en ny omfattende handelsavtale om tjenester.

Topplederne i EU er også samlet i dag. De bør gjøre det samme, roe ned i forhold til de ambisiøse planene om å lage en føderalstat etter modell av USA. Den muligheten er også død. Storbritannia har meldt seg ut. Etter hvert vil flere nasjonalstater si i fra at de ikke vil bli styrt fra Brussel. Det gjelder å beholde et EU med mindre overnasjonale ambisjoner og større frihet til nasjonalstatene. De som mener EU bør benytte Storbritannias uttreden til å knytte EU sterkere sammen, tar feil. Befolkningen i EU vil ikke lenger ha det EU som eliten har kjempet fram.

De som sitter med makten i EU, bør forstå at det ikke er klima for å nedgradere nasjonalstatenes rolle og betydning. Det er der demokratiet er forankret tross alt.

Økt handle og økt samarbeid vil skape økonomisk vekst. Det betyr ikke fritt fram for den globaliseringstenkningen som har rådet grunnen og som EU langt på vei er et resultat av. Det betyr endringer som tar inn over seg svakhetene som er påvist.