Dropp TTIP-frihandelen

USAs president Barack Obama tror på frihandel. Det gjør de i EU også. EU er et eneste stort frihandelsprosjekt. Landene i Asia og de 20 landene som er med i G20-gruppen tror også på mer frihandel verden over. Det er tidens globale økonomiske melodi. Hele verden skal være en enste stor markedsplass. Det vil alle tjene på, for til denne markedsplassen leverer de enkelte landene det de har de beste forutsetninger for å levere. Det blir åpen konkurranse uten hindringer. Barrierer bygges ned slik at markedet kan utvikle seg på markedets egne premisser, kun underlagt internasjonal lovgivning.

Strandet i Kongressen

USA klarte å bli enige med de toneangivende landene i Asia om Trans-Pacific Partnership (TPP), men denne avtalen har strandet i Kongressen. Politikerne i USA ser fordelene med at de store selskapene i USA får styrket sin stilling på det asiatiske markedet, men de er ikke klare for gi fra seg styringen over hvordan markedet i USA utvikler seg.

USA og EU har gjennomført 12 forhandlingsrunder om TTIP siden 2013. Planen er å ha to forhandlingsmøter til før sommeren. Da må de være i mål, for da er det bare et halvt år igjen før Obama må overlate Det hvite hus til en annen. Aftenposten skriver i dag at det er usikkert om det blir ferdigforhandlet en avtale. Nye hindringer har dukket opp. Den amerikanske nobelprisvinneren i økonomi, Joseph Stiglitz, er blitt rådgiver for Labour. Han sier Storbritannia ikke bør nøle med å melde seg ut av EU dersom TTIP blir noe av. Han er tilhenger av EU og mener det beste er at Storbritannia fortsatt er medlem. Men TTIP er så udemokratisk at ingen land bør godta noe slikt, mener Stiglitz.

TTIP vil sikre bedrifter som investerer eller bygger seg opp i et land ikke skal bli skadelidende av endringer i rammebetingelsene som politikerne vedtar. Hvis det skulle skje, kan de gå rettens vei, ikke i det landet de mener endrer rammebetingelsene. Tanken er at det skal opprettes internasjonale domstoler som baserer seg på inngåtte avtaler og ser bort fra politikken. Dersom et land strammer inn på regelverket for å redusere klimautslipp eller forebygge miljøskaper, kan et internasjonalt selskap få en stat dømt til å betale erstatning. Det betyr altså at de folkevalgte ikke står fritt til å gjøre endringer uten å risikere store erstatningssøksmål som ikke skal avgjøres i egen høyesterett, men av internasjonale jurister som opererer på markedets premisser.

Eksplosjonen i global handel har utvilsomt hatt positive virkninger for flere fattige land. De har fått markedsadgang for sine varer, og det har skattet disse landene sårt tiltrengte inntekter. Men det har ikke nødvendigvis ført til at de fattige har fått det så mye bedre. Inntektene er blitt skjevt fordelt. Det har vokst fram en viss middelklasse og en liten gruppe er blitt rike.

Tapt arbeidsplasser

I de industrialiserte landene har globaliseringen ført til at en har kunnet eksportere rimelige produkter, men det har gitt tap av arbeidsplasser. Et av de landene som har protestert heftigst mot nedbyggingen av arbeidsplasser er Frankrike. De vil ha større muligheter for å beskytte eget næringsliv for fri konkurranse. Ropet om ikke å ofre egne arbeidsplasser på globaliseringens alter, høres også sterkere i USA. Donald Trump sier rett ut at han vil bekjempe globaliseringen.

Den store arbeidsledigheten i EU brukes som argument mot globaliseringen og TTIP. Det er kommet sand i det globale frihandelssystemet. Den økonomiske politikken som er ført de siste ti årene, er kommet i miskreditt. EU leverer ikke varene. TTIP framstår som mer av det som ikke fungerer. Samtidig er de enkelte landene blitt mer opptatt av å ha styring over det de oppfatter som vitale interesser.

Det blåser en anti-TTIP vind over EU og USA. Dette kommer til å ende opp som siste forsøk på å bringe økonomien videre framover basert på premisser som er i ferd med å bli forlatt av for mange.