Du må brenne for noe

Du må i tillegg balansere kortsiktige og langsiktige mål. Så må du ha evnen til å utnytte ethvert handlings­rom.

Klarer du alt dette, utøver du godt politisk lederskap, mener topp­politikerne selv.

I Norges mange departementer sitter en gruppe mennesker som potensielt har landets vanskeligste lederjobber – statsrådene.

De styrer landet vårt, de er under konstant press fra opposisjonen, media og folkemassene. De kommer gjerne inn med et mål om hva de har tenkt å gjøre, men de har bare fire år, og partiet og politikken de representerer sitter ofte heller ikke alene – koalisjonsregjeringer har nemlig styrt landet siden 2001. Kompromisser, konflikter og knallhard prioritering preger hverdagen deres.

Noen statsråder går inn som leder helt uten ministererfaring, og noen også på et felt hvor de mangler den faglige erfaringen. Det er en stupbratt læringskurve. Som den tidligere Ap-mannen Gudmund Hernes sier det: «Å være ny som statsråd er som å få et høylass i hodet. Man blir konfrontert med sin egen uvitenhet».

Man kan også argumentere for at politisk ledelse er større enn annen type ledelse. Det ligger en tilleggsdimensjon i folket og folkets tillit, som man som politiker er så avhengig av.

– Politisk ledelse er mer komplekst enn annen ledelse. Det er mange som bryr seg, og som også har rett til å bry seg, fordi politiske beslutninger påvirker mange, sier skribent og foredragsholder Agnar Kaarbø.

Men hvis politisk ledelse er så forskjellig fra annen ledelse, betyr det også at det kreves helt andre lederegenskaper? Ukeavisen Ledelse har forsøkt å finne ut hva det er som skiller god og dårlig politisk ledelse, og hva som er de helt essensielle «må ha»-egenskapene hvis man skal lykkes som politisk toppskikkelse.

– For et liv

Agnar Kaarbø har skrevet boka «Politisk lederskap», som kommer i butikkhyllene i disse dager. Der har han intervjuet 16 politiske ledere om hva de mener karakteriserer politisk ledelse. Og Kaarbø er ikke tilbakeholden med rosen.

– Dette er en gruppe mennesker som er villig til å ta på seg et formidabelt ansvar uten at de nødvendigvis vet hva det innebærer når de går inn i rollen. For et tempo, for et antall saker, for et medietrykk. For et liv. Vi skal være takknemlig for at noen tar disse lederjobbene.

– Hva imponerer deg mest med disse personene?

– Mange ting. Blant annet arbeidspresset og bredden i saker og saksområder de må sette seg inn i. Media gir et beskjedent bilde av dette. Bare i regjeringskonferansene behandles det mange titalls saker per uke. Du skal ha solid kapasitet for å henge med.

– Hvor kommer motivasjonen deres fra?

– De fleste motiveres nok av et ønske om å arbeide for å gjøre samfunnet bedre. De føler en forpliktelse. Så er det nok mange som har et ønske om makt og innflytelse. En statsråd har jo mye makt.

Han presiserer imidlertid at han ikke opplever statsrådene som maktsyke.

– Det er klart det er maktkamp. I valgkampen handler det om å posisjonere og vinne oppslutning for eget parti. I regjeringsarbeidet er det også dragkamper. Spesielt merkes dette i koalisjonsregjeringer hvor ulike partier vil profilere seg. Eks-statsrådene fra den rødgrønne regjeringen til Jens Stoltenberg legger ikke skjul på at det var maktkamper internt. Samtidig er det viktig å understreke at politikk ikke er noe House of Cards. Norsk politikk handler mye om kompromisser og felles løsninger. Vi må ikke redusere politikk og demokrati til underholdning, sier Kaarbø.

– Må ha et prosjekt

Politiske ledere kommer i alle former og fasonger, og i ulike lederstiler. Én ting går imidlertid igjen:

– Jeg ser ingen felles lederstil, ingen riktig oppskrift. Men mange trekker fram evnen til å prioritere og holde fast på prioriteringene. Alle understreker at du må ha noen prosjekter, hjertesaker og noe du brenner for. Det må være en grunn til at du er i statsrådsposisjonen, sier Kaarbø.

«Mitt beste råd til dem som går inn i politikken, er å holde fast på det de tror på. Hvis du ikke kan det, ta konsekvensen av det og finn på noe annet. Og hvis du ikke tror på noe, bør du ikke ha noen funksjon i politikken», sier Åslaug Haga i boka. Hun har vært både kulturminister, kommunal- og regionalminister og olje- og energiminister.

– Gir det ikke seg selv at man må ha et prosjekt?

– Jo, det gir seg selv, men det er overraskende mange som ikke helt har visst hvorfor de ble statsråd og hva de skal gjøre når de har blitt det. Jeg skjønner at det er vanskelig. Du får kanskje jobben på 24 timers varsel, men du må være i stand til å formulere et prosjekt og finne ut hva som skal prioriteres. Det er da det politiske håndverket kommer til sin rett, sier Kaarbø.

I boka intervjuer Kaarbø blant annet Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. Da Jagland tok over som statsminister mottok Karl Eirik Schjøtt-Pedersen en telefon der han fikk beskjed om at Jagland kom til å ringe ham, og muligheten var der for at det gjaldt en ministerpost. Det viste seg at det var fiskeriminister han skulle bli, en tanke som ikke hadde streifet ham en gang.

«Det var ikke innom tankene mine. […] Men mange som blir statsråder har ingen bakgrunn fra det feltet de skal bestyre. De blir ofte spurt kvelden før og overtar nøkkelen til kontoret dagen etter. Fra det øyeblikket er du ansvarlig statsråd på et område du ikke kan noe om, og hvor du ikke har noe program om hva du skal gjøre. Du prøver å finne ut hvordan du skal ta fatt på oppgaven», sier Schjøtt-Pedersen i boka.

– Skal ikke være en værhane

De politiske lederne må altså ha et tydelig prosjekt, men visjoner og agendaer og hårete målsetninger blir hele tiden utfordret av en annen åpenbar egenart med politisk ledelse – det kraftige medietrykket.

– Det kommer du ikke unna. Som politisk leder vil du gjerne forsøke å påvirke mediebildet, løfte fram dine saker og gjøre resultatene kjent for velgerne. Samtidig må du unngå å la deg påvirke for mye av dagsorden, sier Kaarbø.

«Det er jo behovet til det norske folket vi skal møte. Samtidig er jeg negativ til […] en politikk som bare tar hensyn til hvilken vei folkemeningen blåser. Da kan du ansette en meningsmåler som statsminister. En regjering skal ikke være en værhane», sier tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik i boka.

Samtidig er det sentralt for politikere å passe på at små saker ikke eskalerer ut av kontroll og blir store. Viktigere enn i andre lederyrker, mener Kristin Clemet.

«Det er vanskeligere for en politiker å la mediesakene seile sin egen sjø. De er mer avhengige av popularitetsfaktoren. Det som er mest annerledes, er at du i en del andre lederroller kan legge et løp for beslutninger og være noenlunde sikker på at det blir slik. Som politisk leder skal du rykke fram i et mer komplekst og kaotisk terreng. Det som gjør det mer komplekst, er alt som omgir deg, og at mange har rett til å forstyrre», sier den tidligere arbeids- og administrasjonsministeren og utdannings- og forskningsministeren i boka.

De korte og lange må balanseres

I næringslivet blir en leder målt på budsjetter og resultater måned etter måned, og det kan være beinhardt. Politikken er full av store og viktige saker, og selv om det kanskje ikke alltid er like tydelig hva som er riktig valg, så blir politiske ledere målt og gransket og kryssforhørt hele tiden. Da kan det være tøft å stå på sine langsiktige målsetninger. Politikere må balansere kortsiktige og langsiktige mål – blir det for mange langsiktige kan velgerne føle seg snytt for de resultatene de ønsket seg da de stemte. Tord Lien, som var olje- og energiminister i Solberg-regjeringen fra 2013 til 2016, sier at nye statsråder må ha is i magen, og stole på sine langsiktige mål:

«Det er for mange politikere som tenker på hva de må gjøre for å se best ut i morgen. Det er aldri noen god strategi. Finn heller ut hvor du skal ende. Om det er om to uker eller seks måneder», sier Lien i boka.

Du har imidlertid bare en periode på fire år på deg, så noen kortsiktige seire må det være.

– Kjernen i politisk ledelse er å stake ut en kurs for samfunnsutviklingen som harmonerer med folkets og samfunnets behov. Men du vinner ikke valget på en pensjonsreform, ikke sant? Så langsiktige mål må balanseres med de kortsiktige gevinstene, sier Kaarbø.

Et annet felt hvor politisk ledelse og annen type ledelse skiller lag er innslag av følelser, mener Kaarbø. Næringslivet er rasjonalitet. Politikk er rasjonalitet og følelser.

– I næringslivet handler det til syvende sist om penger, overskudd eller underskudd. I politikken spiller følelser og såkalte symbolsaker inn. Ulvesaken er et eksempel. Her fins det ikke et riktig svar. Slike saker er det færre av i næringslivet.

De beste finner handlingsrom

Handlingsrommet i politikken har nok blitt mindre, sier de fleste av statsrådene i boka, mye på grunn av pengemakten, samt den internasjonale påvirkningen fra EU og EØS. Men det er klart det vil alltid være et handlingsrom der, og de beste på politisk lederskap er ifølge Kaarbø flinke til å identifisere hvor dette handlingsrommet ligger, og utnytte det.

Han drar fram Bjarne Håkon Hanssen som et godt eksempel på en som kunne å utnytte handlingsrommet sitt. Da han var landbruksminister under Jens Stoltenberg i 2000-01 kom det opp en sak om at landbrukssamvirket skulle destruere grisehoder. Hanssen så sitt snitt til å profilere en forbrukerorientert landbruksminister.

«Jeg var kanskje litt naiv, men jeg utfordret selskapene til å skjære ut så mye kjøtt som mulig, lage pølser og selge disse billig. Selskapene gjorde det. […] Dermed var det etablert en annerledes landbruksminister», sier mannen som i etterkant av episoden ble kjent som Pølse-Hanssen.

– Dette illustrerer hvor viktig det er å utnytte de muligheten som dukker opp på en måte som gir resultater. Her er det viktig å skille mellom synlighet og resultater. Det er ikke nødvendigvis slik at et førstesideoppslag i VG gir noen annen effekt enn selve synligheten. For de fleste politiske ledere handler det blant annet om å bygge autoritet på fagområdet sitt, og oppnå resultater innenfor dette området, kommenterer Kaarbø.

«Det er utallige eksempler gjennom historien på synlige statsråder som enten har vært veldig dårlig i departementene sine eller dårlige til å få gjennomslag. Synlighet er ikke det samme som å lykkes», sier nåværende næringsminister Torbjørn Røe Isaksen i Kaarbøs bok.

Må evne å skape samhandling

En politisk leder har tilgang på et korps av dyktige mennesker rundt seg, og de gode statsrådene vet å benytte seg av dette. Evnen til å inkludere og skape samhandling blir trukket fram av flere. En av dem er tidligere statsminister Kåre Willoch.

«Godt politisk lederskap går ut på å dra full nytte av kunnskap og kvalifikasjoner hos alle medarbeidere og samarbeidspartnere. Alle skal kjenne at de er med. De skal få komme med synspunkt og vite at en sak ikke er avgjort på forhånd. […] Slikt skaper større vilje til å gi hverandre råd. Slik vil jeg tro det bør være i de fleste bedrifter også», sier han i boka.

Også tidligere finansminister og kunnskapsminister Kristin Halvorsen snakker i boka varmt om å involvere medarbeidere inn i beslutningsprosesser, for å få fram alle perspektivene i saker. I 1999 stod hun på ja-siden til å true med militære aksjoner mot Serbia under Kosovokrigen. Det splittet nesten SV.

«Det jeg gjorde feil i den saken, var at jeg hadde sjekket for lite med dem som jeg visste var uenige med meg. […] Jeg angrer ikke på standpunktet, men jeg har alltid senere sørget for å involvere mennesker som jeg vet har motforestillinger og er kritiske […] for at jeg skulle kunne få fornuftige innspill og vite hvor motstanden eventuelt ville komme», sier hun.

Torbjørn Røe Isaksen

– Kan ikke velge bort konflikter

Gudmund Hernes, som var kirke- utdannings- og forskningsminister i Brundtlands tredje regjering og helseminister i slutten av regjeringsperioden, og under Jagland-regjeringen. Han mener at politisk ledelse handler om å organisere nettopp konflikter. Endringer skjer gjennom hvordan man forholder seg til dem:

«En vesentlig del av det politiske lederskapet er å gå inn i konflikter. Jeg har tidligere kalt regjeringens arbeid for landets best organiserte slagsmål. Du kan ikke velge bort konfliktene. Da er det bedre å være tydelig. Den politiske lederjobben består langt på vei i å organisere konflikter. Da er det viktig hvilke kamper du tar. Noen konflikter pådrar du deg, andre påføres deg», sier han i boka.

Rom for feil

Politikken er altså full av vanskelige saker, konflikter, løfter som blir brutt, kompromisser som blir inngått. Men selv om det er riktig at politikere skal kritiseres og gjøre seg fortjent til folkets tillit, så sier Kaarbø at det ikke alltid er lett å sette seg inn i hvor hardt politikerkjøret kan være.

– Vi skal ha respekt for de politiske lederne i et demokrati. De er mennesker, og vi må ikke demonisere dem og henge dem ut bare fordi vi er uenige i det de gjør.

– Hva hvis de gjør store feil?

– Det må være lov å gjøre feil, også innenfor politikken. Jeg tror ikke vi helt skjønner hvor brutalt det kan være for en politiker å bli utskjelt i offentligheten eller bli utsatt for kritikk i sosiale medier. Men det er klart, er det snakk om svært viktige saker, så skal du ikke trå veldig feil. Og er det snakk om feilgrep som svekker ens personlige integritet, kan det være vanskelig å komme tilbake. Jeg tror likevel at det er rom for tilgivelse i politikken, og det tror jeg vi kommer til å se med for eksempel Trond Giske.