Ekstremt vanskelig NATO-debatt

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE: Toppledernes feiring i London av NATOs 70 års jubileum ble vellykket – aller mest fordi det ikke ble en skandale. Lederne for USA, Frankrike og Tyrkia brukte ikke møtet til å sette sine egne særstandpunkter på spissen, og det ble vedtatt en erklæring som viser at NATO-fellesskapet fortsatt er intakt. Samtidig ble det nedsatt en refleksjonsgruppe under ledelse av generalsekretær Jens Stoltenberg. Den skal jobbe videre med å veie medlemslandenes ulike interesser mot hverandre.

For det er det som er problemet nå: NATO og verden er blitt slik at de sprikende interessene er overtydelige. Tyrkia har med god grunn all sin oppmerksomhet rettet mot kurdere, Syria og Midt-Østen. USA frykter Kina, mens Frankrike har fått fornyet tro på at et de-facto fransk-ledet europeisk forsvar vil være det beste både for kontinental-Europas sikkerhet og for fransk forsvarsindustri.

Norge trenger status quo

Norges sikkerhetspolitiske interesse er at ingen av de tre motpolene får gjennomslag – vi vil beholde NATO som det var i sin opprinnelse: En nordatlantisk allianse til forsvar mot den store naboen i øst. Dersom vi ser at resten av alliansen er i ferd med å miste det opprinnelige formålet av synet, må vi jobbe i det stille for å motvirke utviklingen, men vi kan ikke unne oss offentlige og høylytte konfrontasjoner. Vi er i en situasjon der vi er så avhengig av amerikanske sikkerhetsgarantier gitt gjennom NATO at vi ikke på noen måte kan opptre slik at selve alliansen kommer i fare.

Uansett hvilken vei NATO går – om den blir mer vendt mot Asia, Midt-Østen eller kontinental-Europa, vil vi være med på ferden. Protesterende i det stille, men aksepterende i det offentlige rom.

Dette er et kjempeproblem for den norske NATO-debatten. Sikkerhetspolitikk bør komme høyt opp på den innenrikspolitiske dagsordenen, fordi risikoen for to ulike utviklingstrekk er økende. Den ene risikoen er at USAs sikkerhetsgaranti blir mindre troverdig med årene, den andre er at prisen for å sikre seg USAs støtte i kommende krisesituasjoner blir for høy. Vi kan, for å sette det på spissen, komme til å sende norske F35 fly på tokt mot kinesiske mål fordi USA ber oss om det, og vi ikke tar sjansen på å si nei.

Forhåpentligvis vil et slikt scenario aldri bli aktuelt, men i sikkerhetspolitikken er det en forpliktelse også å tenke det utenkelige. Det er også nødvendig å se langt frem, ettersom det tar lang tid å tilpasse seg nye sikkerhetspolitiske omgivelser. De sikkerhetspolitiske rammene bestemmer hvordan Forsvaret skal se ut – både når det gjelder struktur og våpensystemer.

Vanskelig diskusjon

Det naturlige hadde vært at regjeringen tok initiativet til de store debattene som bør komme. Men det er ikke lett når den offisielle holdningen er at NATO-politikken ligger fast. Hvorfor skal man invitere til diskusjon om et spørsmål man offisielt sier at ikke kommer til å bli stilt? Statsminister Erna Solberg og utenriksminister Ine Eriksen Søreide er forpliktet til å si at dagens allianse i overskuelig fremtid kommer til å bestå som en troverdig garantist for vår sikkerhet.

Opposisjonspartiene på Stortinget har litt større handlingsrom, men de to største av dem er meget bevisst at de om to år kan komme til å sitte med regjeringsansvar. De kan ikke si ting nå som blir brukt mot dem, dersom de får ansvarlige statsråder på området.

Rødt, SV og Frp kan fra hver sin kant snakke mer ærlig og egge til debatt, men de er litt for små til at de klarer å få til et stort nasjonalt ordskifte. Spesielt vanskelig er det fordi det er vanskelig å definere debatt-temaer med nok konflikt. Alle vet at det i moderne politikk er umulig å få offentlig oppmerksomhet om saker og temaer der det ikke er uenighet mellom partene.

I sikkerhetspolitikken finnes det ett grunnleggende ja- nei-spørsmål, og det er om selve medlemskapet i NATO. Det er en diskusjon som i liten grad fenger, fordi det er ytterst få i dag som tror at vi har noen alternativer til NATO-medlemskap. Hele vår forsvarsstruktur er bygget på en forutsetning om at vi innen kort tid vil få hjelp fra allierte, dersom vi blir angrepet av en fremmed makt.

Et tema som opptar langt flere i det som må kunne kalles den sikkerhetspolitiske opposisjonen er om Norge i fremtiden skal være med på operasjoner utenfor NATOs landområde. Skal vi kunne være med på en ny aksjon der vi sender fly for å bombe land som Libya? Der kommer vi til å få en både opphetet og åpen diskusjon, dersom problemstillingen dukker opp. Men det gjør den foreløpig ikke. Selv om Norge på NATO-møtet denne uken forpliktet seg til å sende enda flere F35-fly til NATOs innsatsstyrke, så er det foreløpig ingen planer om å bruke den til annet enn forsvar av NATOs landterritorium.

Debatter om noe som bare teoretisk kan skje, blir det sjelden særlig futt i.

Forholdet til Russland

En problemstilling som definitivt ikke er hypotetisk, og som i stor grad berører Norges sikkerhetspolitikk, dreier seg om vårt generelle forhold til Russland. Etter russernes anneksjon av Krim-halvøya har vi sluttet oss til NATOs og EUs sanksjonspolitikk. Vi har dessuten utviklet et sterkere forsvarssamarbeid med USA – noe Russland oppfatter som aggressivt. Både i Stortinget og blant Russlands-eksperter hevdes det at Norge nå i stor grad har glemt at vår politikk overfor Russland alltid har vært todelt. Vi har både beroliget og avskrekket. Nå konsentrerer vi oss nesten bare om å avskrekke.

Denne diskusjonen er viktig, men det er ytterst få av dem som vil ha mer beroligelse som vil ha vesentlig mindre avskrekking. De vil kanskje begrense USAs nærvær her i landet i en viss grad, men de er ikke i nærheten av å ta de store spørsmålene om alliansetilknytning opp til debatt.

Dermed står vi igjen med et eksistensielt viktig spørsmål som det er vanskelig å få åpen debatt om. Det er rett og slett slik at offentligheten bare må stole på at regjeringen og de sikkerhetspolitisk ansvarlige embetsfolk i sine interne og hemmelige møter drøfter situasjonen slik den faktisk er.

Det er også å håpe at de samme menneskene diskuterer mulighetene med andre land om det er mulig å endre på dagens sikkerhetsstruktur. Det mest åpenbare er at man seriøst drøfter en nordisk – eventuelt en nordisk-baltisk – forsvarsunion med en amerikansk forankring.

Det var akkurat det faren til dagens NATO-generalsekretær, Thorvald Stoltenberg, foreslo i en rapport til Nordisk Råd i 2009. Da hans forslag ble offentlig, ble det straks lagt dødt. Kommer det tilsvarende forslag nå, bør det kanskje tas opp i hemmelighet. Kanskje ligger det allerede på bordet.

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt

Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.

---