En av gjengen

Rabalderet fra trappeoppgangen har blitt så høyt at det ikke kan ignoreres lenger. Ringeklokka durer uavbrutt, og det bankes hissig på inngangsdøra. Nedenfor vinduet ser Fred et tjuetalls menn fra den vietnamesiske gjengen på Karihaugen. Flere av dem holder balltre i hånda. Halvparten av Freds gjeng, som for et øyeblikk siden var i stua sammen med ham, har gått ut og gjemt seg i trappehuset. Gjengen hans er utstyrt med kniver og nunchakuer; japanske slagvåpen laget av pinner og lenker av metall. Fred tar en titt i våpenskuffen, løfter opp pumpehagla og bestemmer seg for å gå ut.

Han løper ned trappa med korte skritt og kjenner hagla, som han skjuler i et grep på ryggen, dunke mot leggene. Først når han står i trappeoppgangen ser han hvor mange de er. Han er nervøs, men vet at hardt må møtes med hardt for ikke å tape kampen. Med et fast grep åpner han døra og spør vietnameserne hva faen de vil for noe. Guttegjengen ser tilbake med overraskede blikk, og Fred dytter hagla opp i ansiktet på gjenglederen. Bare han selv vet at den ikke er ladd.

Fred Olsen var lenge en fremtredende skikkelse i Trosterudgjengen. Det tok han lang tid å komme seg ut av miljøet.
Foto: Camilla Hellum.

34 år seinere husker Fred Olsen fortsatt kvelden godt. Det var en av mange dramatiske kvelder som gjengmedlem i Groruddalen på 1970- og 80-tallet. Han sitter på en kafé på senteret blant høyblokkene på Tveita, øst i Oslo. Fred er kledd i joggedress, og ermene på hettegenseren er dratt opp slik at tatoveringene kommer til syne. Mange av hendelsene fra ungdomstiden har han samlet i den åpenhjertelige biografien Trosterudgjengen, ei bok som delvis er skrevet som advarsel for ungdom som er i ferd med å gjøre de samme livsvalgene som han gjorde. For det er lett å havne i gjengkriminalitet. Å komme seg ut er derimot langt vanskeligere, og en muntlig beskjed om utmeldelse er sjelden tilstrekkelig for å få være i fred.

Historien om de moderne norske gjengene startet på 1950-tallet, men på en annen side av byen. På den tiden var det vestkantgjengene avisene skrev om. Alle visste at Blackie-gjengen og Frognerbanden gjorde hovedstaden utrygg. Medlemmene i Blackie-gjengen bar sort skinnjakke, en patron i kjetting rundt halsen og var beryktet for innbrudd, hærverk og for å rane uskyldige ofre. Frognerbandens biltyverier og andre brekk var så legendariske at Alf Prøysen nevnte dem sarkastisk i en sang: «Drømmen om en egen liten ekte frognergjeng / Vi skulle tømt en sjokoladeautomat / og narra skjorta av en stut. / Og om vi havne på forbedringspensjonat / så var’e ikke slutt. / Vi skulle bare rømme hit, / og siden bare rømme dit, / stæla biler dagen lang / og ha det pang.»

Vestkantgjengene var et kulturfenomen, det første norske ungdomsopprøret.

Christian Bækkevold, politioverbetjent for seksjonen for organisert kriminalitet i Oslo, har jobbet med gjengproblematikken i over et tiår. Han mener at det er viktig å skille mellom ungdomsgjenger og kriminelle gjenger.

– Mange vil nok kalle en gruppe lokale ungdommer som stjeler mobiltelefoner en kriminell gjeng, men det gjør vi ikke i politiet, sier han.

For å få merkelappen «kriminell gjeng» må gjengen ha holdt sammen en viss periode, utøve kriminalitet og den må også ha et symbol som knytter dem sammen, for eksempel et navn eller en uniformering. En rapport utarbeidet av politiet i 2011 påpeker at det er en glidende overgang mellom kameratgrupper og etablerte gjenger. Fra 1950 og frem til i dag har oslogjengene drevet med alt fra uskyldige guttestreker til tung kriminalitet og drap.

1970-tallet var tiåret da gjengkriminaliteten på Oslos østkant virkelig skøyt fart. I drabantbyene på østkanten var det mangel på lekestativer og fritidssysler. Mange familier hadde ikke råd til å sende barna på fritidsaktiviteter. På denne tiden flyttet Fred Olsen til drabantbyen Trosterud i Groruddalen sammen med foreldrene. I boka si beskriver Fred at boligblokka han flyttet inn i var kledd med noen «fæle, grå plater som besto av et slags kunstig fremstilt steinmateriale» og at vinduene var «innramma i sortmalte, innsunkne vinduskarmer». Fra første innflytningsdag hvilte det en slags udefinerbar dysterhet over området.

Også inne i Fred var det dystert. Han var bare tolv år gammel, men hadde allerede opplevd mer frykt i livet sitt enn mange voksne. Noen måneder tidligere var han blitt forsøkt druknet av to eldre gutter, og nattlige mareritt minnet ham stadig på det som hadde skjedd.

En varm ettermiddag i mai 1974 fikk Fred sin første smak på det som skulle bli definerende for hans ungdomstid. Kompisen «Banan» spurte om han ville bli med hjem for å «se på noe fett». Fred fulgte nøye med da «Banan» dro opp en økonomitube med Casco kontaktlim fra skuffen på gutterommet. De presset ut store klumper lim og puttet det i plastposer. Så inhalerte de limet i store drag fra de sammenrullede posene. En gjennomtrengende, søt lukt av løsemiddel la seg i rommet og tok guttene bort fra dystre Trosterud og opp på rosa bomullsskyer.

Fred og «Banan» var ikke de eneste i drabantbyen som søkte tankeflukt. Matsenteret på Trosterud var stadig tomme for lim, og bomberommene og sykkelrommene i borettslaget ble brukt av ungdom som ruset seg fra sans og samling. Ungdommene fant sammen, og de begynte å kalle seg Trosterudgjengen.

De var del av en trend. Kameratgjenger i Oslo gikk under navnene Bølerbanden, Lambertsetergjengen, Haugenstuabanden og Årvollgjengen. I tillegg dukket Haugerudgjengen, Furusetgjengen, Lindeberggjengen og Karihaugens Krigere (KK) opp. Omtrent hvert eneste sted i Groruddalen hadde sin egen gjeng.

Påsken 1977 hadde 14 år gamle Fred rukket å bli en habil dranker. Borettslaget var preget av ensomme, kontaktsøkende sjeler som hadde fått leilighet tildelt av kommunen. Fred og vennene ble stadig invitert opp til eldre alkoholikere som brukte trygden på sigaretter, øl og sprit. Hele påsken 1974 ble tilbrakt hjemme hos en 56 år gammel alkoholiker. Fred følte seg akseptert og respektert.

Etter hvert kom også hasj inn i bildet, i tillegg til alkohol, piller og lim.

– Vi tenkte at hasj og marihuana var plantestoff, og ikke så farlig, sier Fred i dag.

Noen av vennene hans begynte på tyngre stoffer. Flere av dem skulle senere dø av overdoser.

I 1980 kjøpte 20 år gamle Fred sin første leilighet på Karihaugen i Oslo. Her ble han med i gjengen Karihaugens Krigere (KK). Gjengen stjal brennevin fra Vinmonopolet etter stengetid og motorsykler fra diverse butikker i lokalmiljøet. Etter hvert gjennomførte de biltyverier på bestilling, og et par ganger stjal de fra banker.

Fred fikk dårlig samvittighet. Han hadde vokst opp i en kristen familie, og han visste hva som var rett og galt. Det var ikke riktig å stjele, og det var ikke bra å ruse seg daglig. Han visste det. Likevel: Adrenalinkicket han fikk når han stjal gjorde at han bare måtte fortsette.

– Vi bøffet fete motorsykler og biler bare for å oppnå det etterlengtede adrenalinkicket. Den frihetsfølelsen jeg fikk av å blåse oppover motorveien fra Karihaugen i 180 kilometer i timen på en Kawasaki 1000, uten hjelm og kun iført jeans, solbriller og olavest … den følelsen! Den var det nok ingen andre følelser i verden som kunne matche. I hvert fall ikke for min del.

Når kvelden falt på og rusen ga seg, kom nedturen, angsten og den dårlige samvittigheten. Han følte hele tiden at han hadde en liten djevel på skuldrene som sa at han ikke var god nok. Om natten hadde han stadig oftere mareritt.

Blandingsmisbruket av alkohol, limsniffing, hasj og piller som Rohypnol og Stesolid gjorde ham asosial, depressiv, selvdestruktiv og tidvis aggressiv. Han skadet både mennesker og dyr. Han merket selv at det var noe som ikke stemte. Han var ikke et slemt menneske, men det uregjerlige rusmisbruket lokket fram de verste demonene i ham. Han ble skremt av de forvridde tankene og følelsene.

Rockeopptøyene i Oslo 20. september 1956 – hvor en stor gruppe ungdommer lagde kvalm i gatene etter premiere på filmen «Rock Around the Clock» – åpnet allmennhetens øyne for uregjerlige tenåringer. På vestkanten i Oslo eide Frognerbanden og Blackie-gjengen gatene.
Foto: Enok Skau/Scanpix.

Årene gikk, og Fred og vennene i KK og Trosterudgjengen var ofte involvert i slåsskamper. De sluttet imidlertid når noen lå nede. Man skulle vise hvem som var sjefen, men ikke for enhver pris.

Freds uladde hagle skremte vekk den vietnamesiske gjengen da de kom på døra hans på Karihaugen i 1980. Konflikten ble løst uten fare for ringvirkninger eller varig konflikt. Men gjengen som hadde beleiret dem var del av den nye gjengkulturen, en kultur som fortsatt råder i dag. Utover 1980-årene ble Fred og resten av Oslos befolkning vitne til en ny og farlig kriminalitet der det var viktigere å beholde æren og respekten enn livet.

Ifølge Fred Olsen var det blant annet de dårlige livsomgivelsene i drabantbyen som førte til at Trosterudgjengen oppsto.
Foto: Fred Olsen.

I 1988, da vinteren hadde lagt seg over Oslo, ble 23 år gamle Maroof Wilayat alvorlig mishandlet og knivstukket utenfor blokkene i drabantbyen Romsås. Han døde senere av skadene. Drapet fikk tilnavnet Romsås-drapet og blir ansett som Norges første interne oppgjør mellom innvandrergjenger i Oslo.

Innvandrergjengene bestod av annengenerasjons innvandrere, primært fra Pakistan. Ryktene om A-gjengen, B-gjengen og Young Guns florerte, og stadig flere ønsket å være som dem. Gjenger som Tøyen Svarte Gangstere og Furuset Bad Boys kom til.

Den nye generasjonen farlige gjenger var opptatt av å vise seg frem: De kjørte rundt i eksklusive biler og dominerte flere av utestedene i hovedstaden. Gjengene var synlige og farlige, og oppgjørene mellom dem involverte ofte rå og brutal vold.

Politibetjent Bækkevold sier at konfliktene mellom disse gjengene kunne, og fortsatt kan, være mange, og at de mest banale uoverensstemmelser kan utvikle seg til store konflikter. Uskyldige slagsmål på byen har resultert i masseslagsmål som blir hevnet gjentatte ganger.

Tidligere spaner i politiet, Johnny Brenna, er en av dem som har mest erfaring fra å jobbe med gjengmiljøet i Oslo.

– Den første gjengen jeg hørte om var Young Guns. De fikk etterhvert en yngre konkurent, B-gjengen. De to gjengene sto i fiendskap til hverandre, sier Brenna.

Til tross for at innvandrergjengene fant sammen av mange av de samme årsakene som ungdom gjorde på 1950-, 60- og 70-tallet, virket det som om konfliktene og volden mellom dem skilte seg fra det man hadde sett i Oslo tidligere.

– Det som skjer mellom innvandrergjengene er komplekst, for mye av det har utspring i ting som skjer i Pakistan. Det typiske er at de konstant er i krig. Man ser en mentalitet der det du gjorde mot lillebror i går, hevnes om ti år. Med disse hevnaksjonene skaper de støy i media, og spesielt B-gjengen er opptatt av å vise seg frem.

Teoriene om hvorfor ungdommer finner sammen i gjenger er mange. Flere synes å mene at disse ungdommene er «flokkdyr», og at dette er grunnen til at de søker sammen. Forsker Tormod Øia ved Norsk Institutt for Oppvekst og Aldring (NOVA) har gjennomført flere undersøkelser av hvordan det er å vokse opp i Oslo. Han avkrefter den myten. I en forskningsrapport fra 2003 peker han på at flere innvandrerungdommer enn etnisk norske er involvert i kriminell atferd, men at det likevel ikke er kulturelle eller etniske forhold som skaper gjengkriminalitet. Han mener at problemer i ungdomstida er årsaken, og at bosted snarere enn etnisitet er utslagsgivende.

– Innvandrerungdom som bor på østkanten og norsk ungdom som bor på østkanten er nokså like når det gjelder kriminalitet. For å si det litt brutalt betyr det at det er hvor du bor, og ikke hva slags etnisitet du har, som avgjør hvor kriminell eller voldelig du er, sier Øia.

Forskningsfunn tyder på at følelsen av å være diskriminert eller ikke anerkjent bidrar til at unge lar seg rekruttere til gjengfellesskapene. Ungdom faller utenfor resten av samfunnet på grunn av liten eller ingen oppfølging fra familie og skole eller mangel på fritidsaktiviteter.

En tidlig utgave av det som kom til å bli Trosterudgjengen.
Foto: Fred Olsen.

I løpet av 1980- og 90-tallet forverret gjengkriminaliteten seg betraktelig, og Tveitagjengen gjorde sitt inntog. Denne gjengen var også fra Oslo øst. Eks-medlem av Tveitagjengen Tom Sigolsen fortalte i et intervju med Dagsavisen en historie som ligner Fred Olsens. Han ble pillemisbruker som 16-åring etter at legen hans skrev ut store resepter på Valium og Rohypnol. Sigolsen begynte etter hvert med tyngre stoffer og røykte i lang tid heroin. Han begynte å utøve kriminalitet, og ble med i Tveitagjengen.

– Vi ranet bedrifter og forretninger, men stjal aldri lommebøkene til privatfolk. Det var en uskreven regel. Vi drev aldri med kriminalitet på Tveita heller – vi beskyttet bydelen vår og begikk flest ran og innbrudd utenbys. På utsiden så vi ut som veltilpassa og høflig ungdom. Det gikk lang tid før politiet skjønte hva de sto overfor. Vi skjønte det vel ikke helt sjøl. Men plutselig var vi en organisert kriminell gjeng.

Johnny Brenna brukte mange år av sin karriere på å jakte på Tveitagjengen – i tillegg til innvandrergjengene.

– Vi kommer aldri til å se en slik gjeng igjen. Årsaken er at de startet med vinningskriminalitet. Det var store tyvegodssentraler rundt omkring som genererte mye penger, sier Brenna.

Den tidligere spaneren beskriver en ungdomsgjeng som gikk fra ren butikkvinning til ran av banker, post- og verditransport og tellesentraler, i tillegg til narkotikahandel. Ifølge Brenna var Tveitagjengen mer enn en kriminell gjeng.

– Man kan kanskje si at det var et nettverk av veldig mange celler som kunne shoppe spisskompetanse hos hverandre. De lærte av sine feil og mistak, og de iverksatte tiltak for å unngå å bli tatt av politiet etter hvert som politiet fikk nye verktøy, sier han.

Samtidig som Tveitagjengens kriminelle handlinger dekket side opp og side ned i avisene, holdt Fred på å bli voksen. Han slet med å finne fotfeste. For å komme seg vekk fra gjengen i Oslo fikk han seg jobb som lastebilmontør i Södertälje i Sverige og bolig i det nedslitte ghetto-området Fornhöjde. Han var utmattet psykisk. Marerittene var tilbakevendende omtrent hver natt, og de føltes stadig mer ekte. Fred drømte at han ble holdt nede i senga av en djevelskikkelse, og han våknet svett og redd. Han måtte stå opp, puste rolig og se i speilet etter fingermerker fra djevelen for å få sove igjen.

Fra han sto opp om morgenen gruet han seg til å legge seg om kvelden. Flere ganger vurderte han å kontakte lege, men feiet bort tankene og prøvde heller å kurere angsten med øl og Jägermeister.

Tidlig på 2000-tallet begynte Fred for alvor å slite med samvittigheten og ringvirkningene av mange års utsvevende festing. Han var engstelig og paranoid. Han ville opp og frem, men hver gang ballen rullet riktig vei, mistet han pågangsmotet og havnet på flaska.

Vennene var de samme som de alltid har vært, og de levde som de alltid hadde gjort. Fred kjente at planene hadde gått i vasken for mange ganger. Han ville ikke være den han alltid hadde vært, og han ville ikke leve som han alltid hadde gjort. Han merket at han hadde forandret seg. Han brukte mye tid på å tenke over de utallige mulighetene til utdanning, jobb og familieliv som han hadde gått glipp av. Det var nok nå. Han ville vekk.

Samtidig som Fred reiste på ferie, vekk fra Norden, raste gjengkrigen for fullt i hovedstaden. Det begynte å påvirke livene til sivile: Flere ganger gikk gjengene løs på hverandre midt på lyse dagen i Oslo sentrum. Det var heller ikke uvanlig at skudd ble avfyrt.

I september 2006 ble medlemmer av Young Guns beskutt på Aker Brygge. Folk som var i området måtte handle raskt og kaste seg ned på bakken for ikke å bli truffet av kulene. Personer tilknyttet B-gjengen ble senere dømt for handlingen.

Politiet fant ut at det måtte handles, og det raskt. En kampanje for å bekjempe gjengkriminalitet i hovedstaden ble opprettet bare tre måneder etter Aker Brygge-skytingen. Oslo politidistrikt ledet prosjektet, som også involverte Kripos, Økokrim, Aker og Bærum politidistrikt, Romerike politidistrikt og Follo politidistrikt.

Politiet begynte å få en viss kontroll: 150 væpnede aksjoner mot miljøene ble gjennomført, 400 personer ble visitert og flere enn 125 pågrepet. En del av satsingen gikk ut på å få folk ut av gjenger, men det var ikke lett. Et gjengmedlem kan ikke bare levere inn en skriftlig oppsigelse og gå fri, tilbake til samfunnet. De vet for mye. En del ble også værende i gjengene fordi de ikke hadde noe annet.

Fred Olsen begynte å stille et nytt spørsmål til seg selv: Hvem var han egentlig, uten gjengen? Samholdet hadde vært sterkt i tenårene, da de var i samme situasjon. Nå hadde Fred kommet videre. Han likte å jobbe og klare seg selv, og nedturene som kom etter harde fester var stadig vanskeligere å komme igjennom.

Ferieturen i 2007 skulle bli et vendepunkt. Han møtte Elma, kvinnen som skulle bli hans kone et år senere. To måneder etter bryllupet ble datteren Ella Mae Angela født. Familien flyttet til Karlskoga i Sverige for å komme vekk fra oslomiljøet. De fleste fra både Trosterudgjengen og Karihaugens Krigere var fortsatt arbeidsløse og drakk mye. Fred ønsket ikke at folk han hadde brutt med for mange år siden plutselig skulle banke på døra.

Forskning peker i retning av at det finnes faktorer som kan motivere gjengmedlemmer til å bryte ut. Det kan være å føle seg for gammel, å frykte ødelagte fremtidsmuligheter, å lengte etter et normalt liv eller å få forpliktelser andre steder. Fred kjenner igjen alt sammen. Og han klarte det til slutt: Han lukket døra til sitt gamle liv og trådte inn i det nye.

I dag synes han det er godt å ta vare på noen. Og er han på besøk blant blokkene i Groruddalen der han vokste opp, kjenner han fortsatt på et fellesskap – men ikke med Trosterudgjengen, og ikke med Karihaugens Krigere. Fellesskapet han er en del av nå, er en ny, liten gjeng, nemlig Fred Olsen, Elma og seks år gamle Ella Mae Angela.