Annonse
Statsbudsjettet
En fornuftig budsjettpolitikk, hva er nå det?
En fagstatsråds handlekraft måles ut fra den budsjettvekst han eller hun er i stand til å klare å få til, fra ett år til et annet, skriver Øystein Blymke.
Annonse
Øystein Blymke er tidligere ekspedisjonssjef i Justisdepartementet.
SYNSPUNKT. Oljepengebruken må ned, og det må strammes inn, for nå er det alvor sa finansministeren i februar. En ansvarlig budsjett-politisk formaning med andre ord, i en før-koronatid. Selv ikke de mest kritiske økonomer eller opposisjonspolitikere kunne si seg uenige i en slik formaning. Så kom koronaen. Og dermed også endringer i synet på hva som ville være en ansvarlig og fornuftig budsjettpolitikk. Naturlig nok.
Selv med brå endringer i de politiske og sosiale omstendigheter synes budsjett-politikken å være preget av to fellestrekk. Den ene, at statsbudsjettet har lett for å bli betraktet som Sareptas krukke (dvs. uutømmelig), og av den andre, at en kontinuerlig og årlig økning i bevilgninger til dem flertallet mener trenger det mest, alltid vil være en trygg og god budsjett-politikk.
Det innebærer, at uansett hvor sammensatt og budsjettuavhengig et sosialt eller næringspolitisk problem kan være, så vil politikerens vilje og evne til å løse problemet gjennom budsjettet være løsningen: Det å kunne love økte bevilgningen til en virksomhet eller til en utsatt gruppe som sterkt og klart gir uttrykk for behov for økt støtte, vil alltid bli godt mottatt av folk flest.
Dette er imidlertid ingen artikkel om rettferdig budsjettpolitikk, men om noen mulige årsaker til at en politikers vellykkethet nesten alltid blir målt etter hans vilje og evne til å øke budsjettene.
På tross av koronaen blir store deler av regjeringens forslag til 2021 budsjett også møtt med den vanlige «ikke-nok-vekst-kritikken»: Det bevilges for lite til det meste. Til utsatte grupper, til kommuner, til distriktene, til etater og myndigheter, og til «alle» som sliter med å få endene til å møtes.
En fagstatsråds handlekraft måles med andre ord ut fra den budsjettvekst han eller hun er i stand til å klare å få til, fra ett år til et annet. En slik budsjett-vekst-politikk, der politisk dyktighet måles etter høyest mulig vekstrate, stimuleres det også til, i det offentlige rom. Velgerne minnes daglig om statsrådens evne til å til å sørge for ny vekst i egen sektors budsjett. En sosial- eller kulturminister som ønsker å holde an krav om bevilgningsøkninger til han ser resultatet av fjorårets budsjett-vekst, vil uansett forklaring ligge dårlig an.
En fagstatsråds handlekraft måles ut fra den budsjettvekst han eller hun er i stand til å klare å få til, fra ett år til et annet.
Budsjettet er ingen Sareptas krukke
En fagstatsråds ønske om stadig vekst på eget budsjett filtreres og nøytraliseres ennå til en viss grad, gjennom Finansdepartements nøkterne (gjerrige) makro-økonomiske betraktninger. Hadde statsrådene ikke hatt finansdepartementet å bryne sine budsjett-forslag mot, ville antakelig handlingsregelen være en saga blott.
En fagstatsråds embetsverk vil alltid måtte gjennomgå en obligatorisk opplæring i Finansdepartementets budsjett-skole. En skole der man blant annet blir kjent med inkrementalismens nødvendighet. (Merk; Jeg bruker ordet inkrementalisme om studiet av offentlig budsjettering, og for å kunne karakterisere en budsjetteringsform preget av små, beskjedne, men jevne og forutsigbare budsjettøkninger.)
Overført til statsbudsjett-prosessen innebærer det en sterkt forenklet budsjetteringsmetode der fagstatsråden gjerne bruker fjorårets bevilgning (uansett hva den er bygget opp av) som utgangspunkt, og som begrunnelse for å be om mer, til neste års budsjett.
En noe mer analytisk, men også mer tungrodd budsjetteringsform ville være å vente med å fremme krav om økte bevilgninger til man kunne dokumentere virkningene og nytteverdien av inneværende og fjorårets bevilgning. Dvs. mer i retning av budsjetteringsformen til virksomheter (private som offentlig) der man budsjetterer etter «bunnlinje» -situasjonen, i kombinasjon med analyser og evalueringer av hvilken merverdi som er skapt gjennom tidligere gitte bevilgninger
Slike noe mer ideelle budsjetteringsmetoder forefinnes nok til en viss grad i regjeringens egne økonomiinstrukser og evalueringsveiledere, men i dagens turbulente politiske virkelighet er det ikke alltid like greit å la livet følge av læren. Derfor kan det lett bli slik at «behovet for en ytterligere økning har vist seg større enn antatt» blir en fagstatsråds noe tynne, men politisk sett, gode nok begrunnelse som selv Finansdepartementet ser seg nødt til å akseptere.
Budsjettveksten i rettshjelps-bevilgningene
Inkrementalismens enkle nøkternhet overlever som sagt ikke i den reelle politiske verden. Et eksempel på at vekst-smertene i budsjett-politikken ikke kan lindres, er bevilgningene over Justis- og beredskapsdepartementets budsjett til: «Juridisk hjelp i straffesaker». Veksten under dette budsjettkapittelet har vært mer enn betydelig over år, uten at noen vel egentlig har vist overdreven nysgjerrighet over å spørre seg hvorfor. Tvert om.
Om ikke veksten akkurat har vært ønsket velkommen, har den blitt møtt stor forståelse. I følge Justisdepartementet sitt 2021-budsjett blir for eksempel veksten begrunnet med at statens prosessutgifter – «bidrar til god rettstryggleik for den enkelte ved å sikre at alle partar får den hjelpa dei treng, anten dei er sikta, tiltalte, fornærma eller pårørande. På denne måten kan ei rettssak gå rettferdig for seg.»
Og skulle en eller annen, med behov for å få et bedre svar enn denne artikkelen kan gi, på hvorfor rettshjelpposter og andre utgiftsposters stadig vokser og vokser, så vil nok spørsmålet bli møtt med en viss indignasjon. Og overfor justisministeren, kanskje med en advarsel om at rettssikkerheten vil kunne komme i fare hvis man våger å iverksette utgiftsdempende tiltak av noe slag, på en rettshjelps-post. Og dessuten: Hvilken politiker vil frivillig gå i en diskusjon med advokater, bistandsadvokater, sakkyndige, tolker og andre rettshjelper som har sitt arbeid knyttet opp mot denne rettshjelp-posten?
Nei, da er det fullt ut forståelig at departementet forsøker å forklare utgiftsforløpet med følgende post-omtale som kan forklare en liten del av vekstsmertene denne rettshjelppost gjennomlever: «Det er ein langvarig trend at utgiftene staten har til advokathjelp er veksande. Det er foreslått å auke salærsatsen frå 1 060 til 1 085 kroner i timen i 2021.»
