Frankrike

Frankrikes president Emmanuel Macron og den italienske statsministeren Mario Draghi håndhilser mens de holder en felles pressekonferanse etter å ha undertegnet Quirinal-traktaten mellom Italia og Frankrike.

En fransk-italiensk ‘affære’

Legger president Emmanuel Macron opp til en liten fransk affære i Italia i oppspurten til sin egen presidentvalgkamp til våren neste år? Det har i alle fall oppstått søte følelser mellom de to latinske landene, skriver Knut Arne Sanden.

Publisert Sist oppdatert

Knut Arne Sanden er LO-rådgiver ved Brussel kontoret.

SYNSPUNKT: Med det rykte franskmenn har for utenomekteskapelig forhold kan det ligne noe slikt, eller aller mest en slags politisk trekant. Etter at Storbritannia tok brexithatten og takket for seg og deretter avfyrte flere kanonader mot Frankrike, har Italia rykket opp som den tredje største økonomien i EU.

Nå har landet ganske uvanlig skaffet seg en dugelig statsminister, Mario Draghi, som både er dyktig og ukorrupt. Det er ikke måte på til tilstander, så lenge det måtte vare.

Men Macron har vært rask på labben og inngått en tosidig «traktat» med Italia rett før Frankrike selv overtar EUs viktige formannskap 1. januar. Den omfatter et nær samarbeide på alle økonomiske og politiske områder, inkludert at italiensk ungdom gjennom et tett utdanningssamarbeid kan lære om "la vie en rose" og omvendt at fransk ungdom skal lære å leve la «dolce vita». Gitt at en slik livsstil fortsatt er mulig i koronaens tid.

Undertegningen av traktaten, som har gitt den sitt navn, skjedde i det gamle pavepalasset Quirinale, et sted hvor keiser Napoleon startet en ombygging med sikte på å ha det som feriebolig etter å ha okkupert Roma.

Hvorfor dette omtales i slike mer kjønnslige termer skyldes at Frankrike under president Charles de Gaulle så tidlig som i 1963 inngikk en traktat, Elysée-traktaten, med Tyskland da Konrad Adenauer var kansler. Det skulle binde Tyskland, erkefienden gjennom minst tre kriger, til et fredelig ekteskapslignende forhold til Frankrike. Dette skjedde som et slags mottrekk til amerikansk innflytelse i Tyskland som de Gaulle var en sterk motstander av.

Denne traktaten ble opphavet til begrepet den fransk-tyske motor som har drevet fram integrasjonen mellom disse to største landene i datidens EF som kun besto av seks land. I overført forstand var det Frankrike som utgjorde tennpluggen i motoren, mens Tyskland sto for selve framdriften av det europeiske lasset. Kort fortalt: Frankrike bestemte, og Tyskland betalte.

Det var den nye formen for krigsskadeerstatninger som ikke skulle kunne åpne opp for en ny Hitler basert på økonomisk misnøye, men på "gleden" (le joie) av å få lov til å bidra til et fredelig Vest-Europa. Overført til dagens bilteknologi er Frankrike den kjappe elektriske bilmotoren, mens Tyskland skal gi skyvekraft med sine utdaterte, men kraftfulle dieselmotorer.

Men tiden er gått og Tyskland har fått en ny regjering. I regjeringserklæringen sies det mye bra om mer politisk integrasjon i Europa, inkludert en ny grunnlov eller traktat. Men sosialdemokratene vil ikke støtte en Europahær, de grønne vil bli av med atomkraften raskest mulig, og Fridemokratene vil holde EU i et økonomisk kort hundebånd.

Det her en «utenomekteskapelig» affæren med Italia kommer inn. De ønsker mer av det meste, mer integrasjon, mer penger, mer energi og ikke minst mer Europa som er lik EU. Alt det som Frankrike vil ha, men som de ikke får «hjemme» av Tyskland.

Men det kan bli kortvarig som slike forhold ofte blir. Regjeringers levetid i Italia er alltid kortsiktige. Nå har den 86-år gamle Silvio (bunga-bunga) Berlusconi kommet på banen og skryter uhemmet av statsminister Mario Draghi som den aller beste statsminister i Italia siden ham selv. Derfor må han ikke finne på å tenke at han skal kunne komme til å lansere seg som president i Italia. Den posten velges av parlamentarikerne slik som stortingspresidenten velges i Norge. Makten til presidenten er å kunne stoppe lovforslag og ikke minst utpeke statsminister. For øvrig innebærer posten en livsstil som kan passe en 86-årig sjarmør med sans de alle livets goder og flere til, samt behovet for å bli behandlet med stor ærbødighet i inn- og utland.

For Emmanuel Macron selv, er situasjonen at han kan tape presidentvalget i Frankrike våren neste år.

Derfor kan lykken, forlovelsen og forholdet bli kortvarig for begges del.

Kort tid etter at den fransk-tyske traktaten var signert, erklærte den tyske forbundsdagen høylytt sitt ønske om NATO-medlemskap. Det var da president Charles De Gaulle lot følgende ord falle:

«Traktater er som roser og kvinner.

De varer så lenge de varer».

Powered by Labrador CMS