En hyllest til Europas Notre Dame

Bernard-Henri Lévy er en fransk filosof og forfatter. Han er en av grunnleggerne av «Nouveaux Philosophes»-bevegelsen (The New Philosophers). Lévy har skrevet både romaner, essays, drama og filmer og gitt ut over 30 bøker. I Frankrike er han i dag ofte ganske enkelt referert til som «BHL».

I skrivende stund, er jeg fortsatt rystet av bildene som viser flammer, enorme ødeleggelser og en askebelagt Notre-Dame de Paris – Our Lady of Paris.

Hun representerer skjønnheten, det hellige håpet, storheten og Europas kulturelle arv. Jeg er – i likhet med deg og alle andre – sønderknust.

Tragedien vekker endeløse minner. Jeg tenker på hvordan Victor Hugo, i boken The Hunchback of Notre Dame, omtaler katedralen som udødelig. Og jeg minnes et av Louis Aragons vers:

«Nothing is as strong, not fire, not lightning,

As my Paris defying danger

Nothing is as beautiful as this Paris of mine».

En av Baudelaires åpningslinjer kommer også til meg: «I am beautiful, O mortals, like a dream in stone». Dette ble ikke skrevet med tanke på Notre Dame, men kunne like fullt vært det.

Minnene er større enn hva ord kan romme. Katedralen har vært vitne til århundrer av fransk historie, inkludert hendelser som nå lever videre som legender.

Gjennom Frankrikes storhetstid, i seiere og nederlag, har den vært en trofast følgesvenn. Jeg tenker på messen som ble avhold da Paris frigjort i 1944, og hvordan en lillesøsters skjebne plutselig ble forvandlet. Jeg gråter med henne, slik jeg gråt med alle kristne som måtte se sin kirke gå opp i røyk.

Neste morgen, tenkte jeg på Notre Dame som Frankrikes storhet. Hun legemliggjør den gotiske helligheten og stillheten langs Seinen. Hun er tro og skjønnhet bygget i stein. Samtidig bærer jeg med meg ordene til Hugo og Aragon i mitt søvnløse hode. Jeg spør meg selv hvordan jeg skal møte denne dagen. Hvordan møter vi morgendagen? Hugo har svaret: «Tiden er arkitekten, men menneskene er arbeiderne».

Midt på dagen, tør jeg endelig å tro at brannen er slukket.

For en som er oppvokst i Paris, er det tortur å se at flammene river byen hjerte i stykker. Vi har mistet mer enn en kirke. Notre Dame er et bilde på menneskehetens sjel – som nå er såret.

Vi trodde at vår ærverdige dame var udødelig. Men plutselig ble vi vitne til et inferno, der hun falt, ble såret og var sjanseløs i kampen mot flammene. I etterkant av de sørgelige bildene, har vi imidlertid kjent på et styrket fellesskap. Italienere, svensker, spanjoler, kinesere, algeriere – alle har støttet den franske befolkningen. Nok en gang, sier alle; «Je suis Paris».

Å se Notre Dame i flammer, minner oss også om sårbarheten i vår historie og arv, om skjørheten i det vi har bygget, og om det tusen år gamle Europa – kunstens hjemland – der Notre Dame er noe av det mest dyrebare vi har.

Hva skal vi tenke fremover? Hva burde vi gjøre?

Vi kan ikke annet enn å håpe at Notre Dams offer vil vekke en sovende befolkning; at vi midt i denne krisen, vil innse at Europa er Notre Dame – skrevet i store bokstaver.

Europa er mer enn en politisk union; det er et enormt kunstverk, en enestående festning av delt kunnskap, men også hjem til en uvurderlig arv som står i fare for å gå tapt.

Vi har ikke råd til å miste den arven. Vi kan ikke tillate at pyromaner splitter den europeiske befolkningen.

Vi må huske at vi – sammen – kan bygge templer og palasser, at vi er skapere av skjønnhet. Det har Notre Dame lært oss den siste uken.

Den franske presidenten, Emmanuel Macron, har i to år etterspurt en felles innsats for å styrke Europa. Nå ber han om en felles innsats for å gjenoppbygge Notre Dame. Vi må i fellesskap reparere Frankrikes hjerte. Min litterære samling, La Règle du Jeu, vil støtte det nasjonale fondet for restaureringen. Jeg oppfordrer alle leserne mine om å gjøre det samme.

Det er vi – folket – som er arbeiderne.