– En krim skal først og fremst være spennende

Hva handler romanen om?

– «Engelens fall» handler - akkurat som mine tidligere romaner - om personer som lever på utsiden av det ordinære A4-livet.

– En prostituert jente forsvinner. En barnevernansatt føler seg forfulgt. En bilulykke er kanskje ingen ulykke? Politietterforsker Håkon Haakonsen og kollegaen hans, Anders Gullbrandsen, prøver å finne løsningen.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Jeg skriver absolutt ikke selvbiografisk, men jeg hadde en oppvekst der jeg byttet skole fem ganger og flyttet ca. 20 ganger før jeg fylte 20. Fra jeg var 16 år måtte jeg forsørge meg selv. Det gjør at jeg vet litt om hvordan det er å stå på utsiden, og hvor lett det er å trå feil. Alle bøkene mine handler om rotløse personer som ikke finner seg helt til rette i samfunnet. Kanskje det har en sammenheng?

– I tillegg er jeg nyhetsjunkie, jeg leser fire - fem aviser daglig, og omtrent hver eneste avis inneholder minst en sterk livshistorie som kunne blitt en roman.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– En krim skal først og fremst være spennende, så først og fremst vil jeg underholde. Samtidig så gir det å skrive krim meg en mulighet til å sette fokus på ting jeg synes er galt med samfunnet vi lever i. Fra år 2000 så har over 150 kvinner blitt drept av partner eller ekspartner. Ca. 100 000 personer har oppsøkt krisesentrene.

– I «Engelens fall» forsvinner en prostituert, narkoman jente. Politietterforskeren min aner fort uråd, men hvor lang tid ville det tatt før noen hadde begynt å lete etter henne i virkeligheten? Hvor mange dødsfall som blir henlagt som overdose eller selvmord, er egentlig drap? Hvis leseren sitter igjen med noen tanker om urettferdigheten vi utsetter våre svakeste for, og kanskje også skjønner hvorfor noen nesten er «dømt» til å havne utenfor, så har jeg oppnådd det jeg vil.

– I tillegg til at de synes romanen var spennende, selvfølgelig

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

– Jeg tror ikke helt på begrepet skrivesperre. Å skrive er - i mine øyne - litt for romantisert. Det er mulig man kan skrive dikt på den måten, men det vil ta veldig lang tid å skrive en roman, dersom man bare skal skrive når man er «inspirert».

– Jeg trives vanligvis når jeg skriver, men det er likevel ikke alle dager som er like lystbetonte. Men akkurat som i hvilken som helst annen jobb, så bør man jo gå på jobben uansett? Og heldigvis, ofte oppdager jeg at dagen blir ganske fin når jeg først er i gang.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg har god selvdisiplin til å sette meg ned å skrive, men jeg har veldig lite struktur på selve skrivingen. Når jeg skriver førsteutkastet, så er det akkurat som å se en film jeg aldri har sett før. Ofte begynner det med et bilde eller en scene, men veien videre blir til mens jeg skriver. Det pleier å gå bra inntil jeg kommer til rundt side 130, da begynner det å bli så mange løse tråder at jeg skulle ønske jeg hadde planlagt bedre.

– Likevel tror jeg at det er slik historiene mine blir best, for når ikke jeg vet hvordan det hele ender, så blir det jo også vanskelig for leseren å gjette det. Dessuten, vi kan vel alle være enige om at en film er mest spennende før man vet slutten? Aberet med måten jeg jobber på, er at det selvfølgelig fører til at jeg må gjøre mange omskrivninger og rettelser i ettertid. Førsteutkastet er bare begynnelsen.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Jeg er veldig glad i bøkene til Karin Fossum, hun har et språk knapt noen annen norsk krimforfatter har.

Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Jeg ønsker meg ikke EN leser, jeg ønsker meg mange. Men jeg håper at spesielt de som alltid har levd livet på «solsiden» kan få noen nye tanker av å lese bøkene mine. Hvis man alltid har levd et godt og trygt liv selv, er det så lett å tro at de som ikke gjør det alltid kan skylde seg selv. Være seg narkomane, asylsøkere, fattige, psykisk syke, ungdom i drift, alkoholikere. Det er mange som sliter i landet vårt, men man må greie å se urettferdigheten, for å ønske å gjøre noe med den.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– «Elskede Poona» av Karin Fossum. Det er, i tillegg til å være en god kriminalroman, også en veldig trist kjærlighetshistorie. Også er jeg veldig fascinert av «Parfymen» av Patrick Süskind. Det å beskrive en mann som dreper totalt uskyldige jenter, og likevel få meg som leser til å sympatisere med ham og skjønne hvorfor han gjør det. Det er mesterlig!

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Siden jeg også driver forlag, går mye av lesetiden min med på å lese innsendte manus, og de aller fleste av dem ender dessverre (og noen ganger heldigvis) aldri opp som bok. Akkurat nå leser jeg en bok vi skal gi ut i juni. «De heldige», skrevet av Elin Hesjevik. Den handler om Utøya, 22 juli og tiden etterpå, og er velskrevet, sterk og trist.

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Jeg skulle ønske jeg hadde mer tid til trening og lystlesing. Derfor prøver jeg å venne meg til å høre på lydbøker, slik at jeg kan gjøre begge deler samtidig.