En relasjonell dans i gjennomført utakt

De snakker forbi hverandre, de sårer hverandre, de prøver å komme nær hverandre, de støter hverandre bort. De snakker på overflaten – og pleier omhyggelig fasaden så sprekkene ikke blir så synlige.

– Livet er søren meg ikke så fylt av lykke og glede. Men det er øyeblikk av det, og disse gledesøyeblikkene kan gi utrolig mye inspirasjon, sier min teatergjest, psykolog Ragnhild Bang Nes,

Vi har nettopp sett «Tid for glede» av Arne Lygre, som går på Det norske teatret, og som Bang Nes synes er «glimrende psykologisk».

Relasjon og identitet

De åtte skuespillerne vi har sett på scenen, spiller minst to personer hver. I første akt møter vi «et Eg», som vi finner ut heter Aksle, spilt av Preben Hodneland, «ei syster», og moren deres, spilt av Laila Goody. De to står ved bredden av en elv, får vi vite, og i nærheten er det en kirkegård. Elven er livet, og kirkegården er døden, kan man tenke.

I annen akt spiller Hodneland Aksles eks-kjæreste David, mens Goody er både Aksles mor og Davids mor. Kjersti Dalseide spiller søsteren til både David og Aksle, og Ane Dahl Torp spiller først en enke og siden (utrolig morsomt, uten kostymeskift) en enkemann.

Med unntak av det sentrale paret har ingen av karakterene navn. De er definert ved å være moren til, barn av, eller nabo eller venn. Relasjon og identitet ser ut til å være ett – eller i hvert fall nært forbundet.

Alle er ikledd svart-hvite rokokkokostymer med hvit parykk, scenerommet er tomt og svart. En høy hvit lyssøyle står og skinner så ensomt, en gang mot slutten av første akt snurrer den alene rundt på rullescenen. En parykkledd musiker bidrar med spredte orgeltoner.

Skuespillerne beveger seg i rykk og napp, nesten som om de var styrt av tråder fra oven, som marionetter. De ekstreme kostymene får dem til å se ut som dukker. De nærmer seg hverandre, og rykker fra hverandre, i både ord og bevegelser. Noen ganger sier de noe sårende – ofte helt unødvendig og uprovosert – og dermed kastes de bakover, bort fra hverandre, igjen. Stadig vekk utbryter de – ofte nokså umotivert – at «nå er det tid for glede».

Mangler selvinnsikt

– Her belyses livet, lengsler, mellommenneskelige forhold og konflikter. Det er helt genialt! Alle kan kjenne igjen noe fra sitt eget liv, sier psykologen.

– Karakterene er i utakt. Noen vil være sammen, andre alene, noen vil feste, andre hjemme i sofaen, noen vil reise, andre vil bli, noen vil ha barn, andre ikke. Du merker karakterenes behov for å være nær og trygg, som gjenkjennelig for oss alle, så allmennmenneskelig.

– Jeg har ofte en følelse av at når mennesker insisterer på hvor glade de er, ligger det noe under. Er disse karakterene egentlig glade?

– De er åpenbart ikke glade! De forsøker å nå hverandre, men kommuniserer dårlig fordi de mangler selvinnsikt. Særlig moren.

Følelsene styrer

– Personene står ved bredden av elven med sine liv og historier. På mange måter står de jo ved siden av livet eller elven, er ikke ordentlig del av det. Det er jo denne underlige avstanden hele tiden som karakterene søker og ønsker bort fra, men som likevel fanger dem. Vannet beveger seg, de er på det samme geografiske stedet, men allikevel ikke for vannet beveger seg hele tiden.

– For du kan ikke stige ned i den samme elven to ganger?

– Nettopp, for vannet har endret seg i mellomtiden. Likevel er karakterene så stasjonære, så satt, midt i dette flytende, bevegelige og dynamiske, sier psykologen.

– Oppsetningen viser på en glimrende måte hvordan følelsene kan styre menneskene, og hva dårlig emosjonsregulering kan føre til. Vi ser det for eksempel på kvinnen som hadde såret sin mann så mye at han ikke ville ha noe med henne å gjøre. Hun er desperat etter å få ham tilbake, men allikevel begynner hun å oppføre seg så grovt og stygt at han støter henne fra seg. Hun er full av bitterhet. Sint og hysterisk. Følelsene kommer rasende som giftige piler i full fart, som eksplosjoner.

– Moren sier stadig vekk at hun er en god mor og alltid har hatt så god kontakt med barna sine, men så viser det seg at hun aldri har besøkt datteren som bor i utlandet og knapt nok sønnen, som bor like ved?

– Moren blokkerer alt. Det er et stort gap mellom opplevelsen hun har av seg selv og hvordan hun faktisk opptrer. Hun er ekstremt kontrollerende, nesten narsissistisk. Barna hennes danser i hennes takt så godt de kan, men så forsvinner sønnen. Eller han bestemmer seg for å dra.

Doble karakterer

– Jeg kunne ikke bestemme meg for om denne sønnen som forsvinner og mannen som vi møter i neste akt – spilt av samme person – er to sider av samme person eller to personer som kontrasteres. Hva tror du?

– Jeg vaklet også frem og tilbake. Vi kan oppleve dem som ulike personer – og samtidig som ulike versjoner, eller sider av den samme. Vi er alle rommelige, inneholder kontraster, ulike røster, ulike behov. «I am large, i contain multitudes», skrev Walt Whitman.

– Etter å ha sett oppsetningen snakket jeg med en psykologkollega. Hun har arbeidet mye med selvmord, og opplevde Aksles avskjedsord som så typisk for suicidale. Aksle sier jo at han må bort fra både kjæresten og familien for å tenke etter, for å finne seg selv. Samtidig er det jo et vanlig behov å søke avstand for å nettopp finne sin egen stemme, sa Bang Nes.

– Men så kom han tilbake på scenen, riktignok under et annet navn?

– Nettopp. Og da kan det virke som om han faktisk lyktes i sitt mål om å bli bedre kjent med seg selv for å leve videre. Noen ganger må man trekke seg tilbake for å oppleve å være et individ, slippe unna symbiosen, felleskapet. Aksle trekker seg tilbake for å unngå den invaderende moren.

Men ulike tilskuere vil se dette ulikt. Du kan legge så mye i denne oppsetningen – den er åpen, mangefasettert, tolkbar nesten som et projektivt stimulus. Tilskueren blir medskapende – vi foretar en reise sammen med personene på scenen. Karakterene lever i et spenn mellom behov for felleskap og ønsket om ikke å fanges i en symbiose, og vi tilskuere blir fastholdt i dette spennet gjennom hele stykket.

Et ekte bånd

– Jeg har allikevel ikke noen følelse av at personene på scenen grunnleggende vil hverandre vondt?

– Nei, jeg synes heller ikke at de er «slemme». De kan ha ømhet og omsorg for hverandre, men de får ikke uttrykt det.

Når Aksle drar ut i det ukjente og sier ingen må lete etter ham, kommer han allikevel innom moren før han reiser og sier «ha det». Det er allikevel et bånd mellom mor og sønn.

– Lygre ser ikke ut til å dømme personene sine?

– Jeg tror heller at han sier at vi alle strever i livet, på hver vår måte. Jeg synes «Tid for glede» handler om hvor sterkt og utfordrende det er å leve. For vi må igjennom mye vondt. Død og sykdom og brutte håp og relasjoner er en del av livet.

Relasjoner viktigst

– Du er kjent for å forske på «lykke», og leder blant annet livskvalitetssatsingen ved Folkehelseinstituttet. Hva gir egentlig lykke og hva fører til det motsatte, altså gjør det vanskelig å leve?

– Om vi ser bort fra personligheten vår, betyr nok gode relasjoner mest for om vi har det godt. Lite rammer oss mer enn konflikter og vanskelige relasjoner, og ingenting gir mer glede enn de gode og støttende relasjonene. Båndene til andre immuniserer oss mot kriser og nederlag, de støtter og bærer oss gjennom livet. Vi kommer med «vår egen pakke» og med behov for autonomi, men vi har også sterke behov for intimitet, fellesskap og nærhet, sier psykologen.

– Er familien like viktig for oss i det 21. århundre som den har vært for tidligere generasjoner?

– Det virker sånn. Folkehelseundersøkelsen i Østfold i 2019 viste at 86 prosent syntes det er veldig viktig at familien har det bra for å leve et godt liv. Bare 25 prosent syntes det er viktig å se bra ut, mens 37 prosent mener det er veldig viktig å ha god råd eller leve lenge. I eksperimenter hvor forsøkspersoner blir nødt til å velge mellom ulike goder havner familiens lykke og velferd på topp – personlig lykke havner langt ned på rangeringen. Vi definerer altså lykke som å være del av et felleskap, selv om fellesskapet går på bekostning av oss selv.

– Det er variasjoner. For enkelte gir felleskap med andre mer utslag i belønningssystemene i hjernen enn for andre. For noen er nok nære relasjoner mindre viktig. Men som art har vi grunnleggende behov for å høre til og å føle nærhet, og for de fleste er lykken å finne i gode relasjoner, i fellesskapet.

Alene-lykke og felleslykke

Ragnhild Bang Nes forteller at hun selv og kolleger ved Universitetet nettopp har fått penger fra Forskningsrådet til et prosjekt om antikk filosofi og moderne psykologi, og et av temaene er lykken som relasjonell.

– Dette er et nyskapende prosjekt, hvor vi også vil utvikle måleredskaper for å måle fellesskapslykke. Vi vil forske på om lykken er sosial og om felleslykke er noe annet enn summen av individenes lykke. Vi vil se på individets glede eller lykke i relasjon til forholdet til andre mennesker i livene deres, som familien. For hvem kan føle seg lykkelig dersom de har penger til å gå på byen og drikke sjampagne hvis de har alvorlig syke barn hjemme?

Vanligvis måler samfunnsvitere «lykke» ved å spørre om personlig enkeltheter og materielle kår og legge sammen svarene, forteller hun.

– Nesten all lykke- og livskvalitetsforskning tar det for gitt at folk ønsker seg personlig lykke mest av alt. Vi vet derfor for lite om forholdet mellom relasjoner og lykke. Men i undersøkelser hvor folk blir tvunget til å velge mellom helse, perfekt partner og flott bil på den ene siden, og at familien skal ha det bra på den andre siden, ønsker de at familien skal ha det bra. Den personlige velferden kommer for de fleste langt ned på ønskelisten.

I en amerikansk studie fra 2014 av 113 goder i livet, kom personlig lykke på plass nummer 39. Mens familiens velferd og dernest familiens lykke tronet øverst. Deretter kommer helse, og så på fjerdeplass det å leve i pakt med sine verdier.

– Personene snakker stadig om det å tilgi. «Hva er et menneske uten tilgivelse? Ingenting». Skal man tilgi alt?

– Ifølge Bibelen skal vi det. Men jeg vet ikke om vi alltid kan eller bør. Noe kan være så alvorlig at man ikke klarer å tilgi.

– I antikken handlet ikke lykken om subjektivt føleri, men om å leve et verdig og rettferdig liv. Skal man bevare gode relasjoner, må man kunne reparere dem. Vi mennesker er ikke ufeilbarlige, vi feiler, misforstår og bærer med oss så mye bagasje fra alt vi har opplevd i livet. For å ha vedvarende nære bånd må vi kunne reparere relasjoner, tilgi.

Objektiv lykke

– Hva er forskjellen på hvordan antikkens filosofer definerte lykke og hvordan vi oftest gjør det i dag?

– Det var forskjellige skoler i antikkens Hellas, det fantes også rene hedonister. Men for de fleste av antikkens filosofer, som for eksempel Aristoteles, var lykken – eudaimonia –forbundet med etiske grunnverdier, forklarer Bang Nes.

– For å sette det på spissen: De mente at du ikke kan være en ondsinnet eller uhederlig og samtidig lykkelig. For dem var lykken objektiv, handlet om å leve i pakt med dydene – særlig rettferdighet, mot, visdom og måtehold.

– For antikkens filosofer vil vår idé om den subjektive lykkefølelsen ha lite med lykke å gjøre.

– Ser du noe gjenskinn av dette antikke synet på lykke i vår tid?

– Ja, undersøkelser viser at mange mennesker mener lykke er forbundet med å være et godt menneske. Mange har en ryggmargsfølelse av at du ikke kan være ond og lykkelig, det skurrer for folk flest. De tror ikke at en massemorder kan være lykkelig – uansett omstendighetene. Men dette er det ikke forsket så mye på.

– Hvordan er forholdet mellom lykke og glede?

– Begge har flere definisjoner. Noen vil si at lykke er dyp glede og tilfredshet, andre vil si at lykke er noe man kun opplever i korte inspirerende øyeblikk.

Tilfeldige møter

Det er ikke bare nære familiemedlemmer som dukker opp i Lygres stykke, men også Aksles og Davids naboer, skolekamerater og bekjentskaper. Disse perifere personene ser ut til å ha en betydning for hovedpersonene. De er ikke bare distraksjoner.

Og dette stemmer også med forskningen, ifølge Bang Nes.

– Det er ikke bare de nære relasjonene som gir lykkefølelse. Det gjør også de løse relasjonene. De fleste mennesker opplever glede også i raske hverdagsmøter med mennesker man ikke kjenner så godt – selv om de kanskje ikke vil innrømme det eller har reflektert over det, sier hun.

Ingenting har vært viktigere i vår utviklingshistorie enn fellesskapet, påpeker Bang Nes, «enten det ha vært å gå sammen for å forsvare oss mot en fiendtlig invasjon eller jobbe sammen for å komme til månen».

– Når vi jobber sammen for å nå et felles mål, utløses de samme belønningssystemene i hjernen som når vi spiser god mat eller har sex. Å gjøre gode ting sammen er en kjerne i det å oppleve lykke. Derfor har mange blitt så hardt rammet nå i pandemien.

Dette er en type nærhet vi ser mer av i annen akt i stykket, når det kommer stadig flere naboer og gamle venner innom. Helt på slutten blir det en nesten symbiotiske opplevelser av felleskap og nærhet, vi ser hvordan vennene til slutt sitter og holder rundt hverandre, nesten avkledd. De er frie, nakne, mer ekte, uten rokokkokostymer og dukketeaterpreg. Da ligner de litt på noen av skulpturene i Vigelandsparken, synes Bang Nes.

Hun viser til en bok av Susan Pinker, «The Village Effect», hvor hun diskuterer de viktigste beskyttelsesfaktorene mot en tidlig død.

– Det er nære relasjoner, og enda viktigere, å være del av et større fellesskap, i en kultur, i et nett av relasjoner – sosial integrering. Det er gjort altfor lite forskning på ulike former for relasjoner. Min nærmeste kollega Espen Røysamb og jeg har fått 25 millioner av Forskningsrådet til dette, blant annet et prosjekt som heter Homo sosiabilis, om sammenhenger mellom ulike relasjoner og lykken eller det gode liv.

Lykkelig i vannet

«Tid for glede» er et samtidsstykke – det står ingenting i Lygres manus om at personene skal ha på seg klær fra rokokkoen. Omtrent halvparten av oppsetningen er tekst, og den andre halvparten av det vi opplever ligger oppføringen – i regi, spill, kostymer og scenografi. Det oppstår en spenning ved at så mye vises, ikke sies.

– Det meste av tiden er karakterene helt påfallende påkledd. Hvordan synes du rokokkokostymene fungerer? Som fasade – for å vise at dette er mennesker som mest viser frem den utstuderte overflaten?

– Ja, det er en av effektene. De lekende, men stiliserte rokokko-kostymene understeker at de ikke møtes på dypet, de har ikke de lange og gode samtalene.

Kostymene påvirker dessuten bevegelsene, særlig for kvinnene. Med de struttende krinolinene på hver side av kroppen kan de ikke nå andre, rent fysisk, selv om de hadde ønsket det.

– Rokokkodrakter kan også henspeile på sitatet «etter oss kommer syndefloden», tillagt Ludvig XVs elskerinne Madame de Pompadour. Denne referansen står i programmet. Men jeg så ikke noe fordømmende i oppsetningen, ikke noe om at vi lever i en dekadent periode før en revolusjon. Så du noe sånt?

– Nei.

– Det hele endte som en lek med vann, men det virket heller som en sorgfri lek enn noen syndeflod?

– Personene lekte som barn i vannet, og da de var uten rokokkokostymer, nesten avkledd og fri, var de endelig glade. De klatret oppå hverandre som små dyr, apekatter eller valper.

– Lyssøylen på scenen – den eneste kulissen?

– Jeg opplevde den som et frakoblet individ, det ensomme individet i mørket.

Å kjenne hverandre

– Både moren og kjæresten David sier mot slutten av stykket at de egentlig ikke kjente Aksle – kjenner vi våre nærmeste? Kan vi kjenne andre mennesker?

– Nei, kan vi det da, spør hun og ser meg granskende inn i øynene. Jeg tror ikke vi kjenner selv våre nærmeste. Men vi kan møtes i korte øyeblikk.