Engasjert, men ikke personlig

Venstre har i det siste hatt et altomfattende identifikasjonsproblem. Utad har partiet drevet med dobbeltkommunikasjon hvor de på den ene siden har ønsket å formidle hvor dyktige de har vært til å få gjennomslag i regjeringssamarbeidet. På den annen side har Venstre vært påpasselige med å understreke sin verdimessige avstand til Frp. Den fremstillingen er det mange velgere som ikke har kjøpt og én åpenbar grunn til det er at Frp sitter i posisjon på grunn av Venstres støtte.

Problemene har ikke vært mindre internt i partiet. Kun dager før landsmøtet kom det tydelig frem da partileder Trine Skei Grande gikk ut i VG og sa at hun ville felle regjeringen hvis den blir sittende etter valget i september. Dagen etter – dagen før landsmøtet – fikk hun tilsvar i Dagbladet av partikollega Abid Raja som varslet at partilederens utspill hadde vekket sterke reaksjoner innad i Venstre.

Til tross for at begge modererte seg i morgentimene før Skei Grandes tale på fredag er det ingen tvil om at Venstres manglende evne til å stå forent bak et samlet budskap også går ut over appellen. På meningsmålingene har partiet vært under sperregrensen på 18 av 27 nasjonale meningsmålinger så langt i år, og én måling i uken før landsmøtet hadde partiet nede på totallet.

Les mer:

• Les hele talen til Trine Skei Grande her

Både stemmesamlende og -flyttende

Innenfor politisk retorikk skiller man mellom stemmeflyttende og stemmesamlende retorikk. Situasjonen vil avgjøre hvilken strategi som er formålstjenlig. Den samlende retorikkens nøkkelord er identifikasjon. Det handler om å styrke fellesskapsfølelsen med de som allerede er enig med deg. Eksempelvis hadde landsmøtetalen til Trygve Slagsvold Vedum forrige helg mange av kjennetrekkene ved en slik retorikk.

Den stemmeflyttende retorikken handler derimot om å argumentere for budskapet ditt og få de velgerne som er i tvil til å vippe i din favør. For å få til det må du være tydelig i kommunikasjon. Du må forklare, og bygge opp deg selv som en troverdig og reflektert taler.

LES MER:

• Mer fra Venstres landmøtet her

En politisk tale vil som regel inneha momenter av begge kategoriene, men veldig ofte vil det være fordelaktig å vite hva du ønsker å oppnå. Det som var interessant forut for talen Trine Skei Grande skulle holde for sitt landsmøte var at hun måtte få til begge deler. Med lav velgerlojalitet og synkende oppslutning er det ingen tvil om at hun må flytte stemmer, men det får hun ikke til uten støtte fra et tydelig samlet Venstre.

«Vår tids sivilisasjonskamp»

I innledningen brukte Skei Grande tid på å forsøke å overbevise landsmøtet om at det finnes internasjonale løsninger på lokale problemer. Ved å vise til Emmanuel Macrons stigende popularitet i Frankrike, D66s valgresultat i Nederland eller selve kroneksemplet i det liberale prosjektet, Canadas statsminister Justin Trudeau, argumenterte hun for at Venstres løsninger er mer relevante enn noen gang. De er svaret på «vår tids sivilisasjonskamp».

Det visjonære utgangspunktet ble bygget opp av klassiske repetitive figurer (gresk «anaphora») som skulle gi argumentasjonen tyngde: «Et samfunn med mer samarbeid, mer frihet og mer trygghet» eller «Det er vår jobb å slåss for mangfold, for samarbeid, for fellesskap». Og de liberale løsningene ble oppsummert i en fengende formulering om at: «Bedre alltid er mulig».

Engasjert, men ikke personlig

For å lykkes med en landsmøtetale må du greie å vekke engasjement. Og det er ingen tvil om at partilederen var energisk. Tidvis fikk engasjementet henne til å hoste ved flere anledninger, og mot slutten måtte hun også drikke vann før talen kom til sin finale. Det kunne hun utnyttet til sin fordel. Likevel var det noe som manglet i fremføringen. Trine Skei Grande var full av energi, men greide bare innimellom å fremstå som personlig engasjert.

En landsmøtetale er lang og selvfølgelig nøye forberedt. Derfor er det ikke noe problem at taleren har med seg et manus ut på scenen, eller leser fra det. Men, det som blir problematisk er hvis personen som leser fra manus er en annen enn den som frigjør seg fra det.

I Ålesund var det én Trine Skei Grande som snakket om de tingene som dukket opp på skjermen bak henne, og en annen som leste fra manus. Det svekket ikke budskapet, men det svekket henne. For å gjøre et poeng ut av jobben Venstre har gjort i flyktningpolitikken fortalte partilederen om da hun gjennom et TV-program møtte Alegresse, som nå har fått opphold på bakgrunn av endringene som Venstre har fått til i regjeringssamarbeidet. Uavhengig av om det handlet om flyktninger, gründervirksomhet eller klimastatistikk var de sekvensene der hun frigjorde seg fra manus gjennomgående et brudd med den taleren som snakket om kunnskap, miljø og internasjonale strømninger.

Det handler ikke om at Skei Grande ikke mente det hun sa da hun leste fra iPaden. Det gjorde hun helt sikkert. Men når det er i bruddene fra talemanuskriptet at hun oppleves som autentisk, påvirker det troverdigheten som fremmes i talen.

En tale for venstrelederen

Tiden vil vise om appellen på landsmøtet greide å samle partiet før en lang valgkamp. Det kan ha vært et smart trekk å fremstille tidsånden som en motsetning mellom liberale verdier og populisme (gresk «antithesis»). Det samme kan sies om fokuset på hvordan Venstre skal være mer enn et miljøparti med tydelige forslag både i skole- og arbeidspolitikken.

Talen i seg selv er også godt skrevet. Den er presis i formuleringene, og argumentene er retorisk solide. Imidlertid er det avslutningsvis interessant å stille, og ikke minst svare på to spørsmål:

Var det en tale skrevet for en venstreleder? Utvilsomt.

Var det en tale skrevet for Skei Grande? Definitivt ikke.

Det kan godt hende at vinden denne våren vil blåse i Venstres retning, og at partiet vil komme seg over sperregrensen. Imidlertid gjenstår et problem. Talen viste til både Emmanuel Macron og Justin Trudeau, men den glemte å vise frem Trine Skei Grande.