Er ostehøvel den riktige strategien for effektivisering?

Erlend Vestre er konsulent i Devoteam Fornebu Consulting.

SYNSPUNKT. Siv Jensen mener at de årlige kuttene på 0,5-0,7% i forbindelse med avbyråkratiseringsreformen (ABE-reformen) har vært en suksess.

Jonas Gahr Støre mener derimot at en slik strategi gir vilkårlige resultater, og ikke gir signaler om hva som er viktig og hva som ikke er viktig.

Reformen er ment å gi insentiver til effektiv statlig drift. Virksomhetene skal ifølge Regjeringen ha god anledning til å planlegge og gjennomføre tiltak for å effektivisere driften når reformen er et årlig krav. Hvem har rett, Støre eller Jensen?

DIFI har gjennomført en undersøkelse om ABE-reformen. Konklusjonen er at det gjør mer vondt nå. Hovedinntrykket fra undersøkelsen er at det først og fremst kuttes i utgifter.

Etter fire år med kutt begynner kuttene å påvirke gjennomføringen av lovpålagte oppgaver, tjenesteproduksjon og kvalitet. Vurderingen er at ytterligere kutt vil påvirke oppgaveløsningen negativt.

Mange er derfor klare på at potensialet for effektivisering nå primært ligger i å gjøre andre og større grep i virksomhetene.

Det handler ikke om bare å kutte kostnader, men om å endre arbeidsprosesser, digitalisere, slutte å gjøre oppgaver, være tydeligere i sine prioriteringer eller gjøre større omorganiseringer.

Den enkelte virksomhetsleder har ansvaret for at virksomheten løser sitt oppdrag mest mulig effektivt.

Når rammene endres må virksomheten tilpasse tjenesteproduksjonen de endrede rammene.

Årlige kutt gir, alt annet likt, forutsigbare budsjettrammer. Ledelsen av statlige virksomheter kan derfor fremskrive konsekvensene av kuttene og samtidig analysere forventet kostnadsutvikling, utvikling i oppgavemengden og andre faktorer som påvirker budsjettbehovet. En slik analyse vil resultere i et gap mellom forventet budsjett og forventet budsjettbehov.

Det gapet er et uttrykk for hvor mye av oppdraget som virksomheten etterhvert ikke vil kunne løse. Det er også et mål for hvor mye virksomhetene må innovere for fortsatt å kunne ivareta oppdraget sitt.

For å kunne dekke gapet må virksomhetene analysere hvilke muligheter som knytter seg til å forstå brukernes behov bedre, hvilke tjenester som produseres for å dekke behovet, måten tjenestene produseres og leveres på, og hvordan virksomhetene samarbeider med andre for å kunne levere tjenester.

Innsikten som følger av slike analyser gir mulighet for større endringer i den måten virksomheten løser oppdraget sitt på.

Når mange i Difi sin undersøkelse svarer at det ikke lenger er nok å kutte kostnader, men at det må gjøres større grep i måten oppgavene løses på, er det en indikasjon på at Jensen har rett. Virksomhetene blir tvunget til innovasjon.

Samtidig har også Støre rett. De siste perspektivmeldingene til Regjeringen har vært tydelig på at grunnlaget for velferdsstatens ytelser vil bli utfordret av en aldrende befolkning.

Denne aldringen resulterer i færre som produserer og flere som skal ha ytelser. I tillegg vil fellesskapets inntekter fra olje- og gassvirksomheten bli vesentlig redusert. Vi kan derfor ikke betale oss ut av denne utviklingen.

Den demografiske utviklingen vil øke behovet i enkelte sektorer mer enn andre.

Det betyr at en del statlige virksomheter må få økt sine budsjetter, mens andre antagelig må kutte budsjettene mer enn det årlige effektiviseringskuttet.

En slik utvikling krever at Regjeringen gir signaler om hva som er viktig og hva som ikke er viktig, og hvilke rammer virksomhetene kan planlegge med for en gitt periode.

Forutsigbarhet er viktig når virksomheter må skalere opp eller ned. Det tar tid å bygge opp en virksomhets evne til å håndtere nye og flere oppgaver på en god måte.

Og evnen til å ivareta oppdraget kan bli unødvendig redusert hvis virksomhetene ikke får tilstrekkelig tid til å tilpasse seg større endringer i rammebetingelsene.

Ulike statlige virksomheter har ulike forutsetninger for å effektivisere. Virksomheter som kan kombinere store informasjonsmengder med bruk av teknologi vil for eksempel ha større muligheter for effektivisering enn andre virksomheter.

Årlige kutt kan derfor oppleves som vilkårlig og til dels urettferdig.

I årene fremover vil kunsten være å møte de økte behovene innenfor helse og sosialområdet, uten å vesentlig svekke tjenestene som leveres på andre områder.

De håndgrepene som må gjøres for å møte de store trendene krever mer enn årlige kutt. Det er behov for tydeligere signaler om hva som er viktig og hva som er mindre viktig.

Samtidig må regjeringen tilrettelegge for større effektiviseringsgrep i offentlig sektor gjennom blant annet investeringsmidler.

Det fratar likevel ikke den enkelte virksomhetsleder ansvaret for hele tiden å utvikle virksomheten, slik at den leverer tilfredsstillende tjenester innenfor gjeldende rammebetingelser.